browser icon
You are using an insecure version of your web browser. Please update your browser!
Using an outdated browser makes your computer unsafe. For a safer, faster, more enjoyable user experience, please update your browser today or try a newer browser.

Anmeldelse av TIFF: Overdrive 2015

Posted by on January 23, 2015

Ny spalte her på S.A.C.! Tromsø Filmfestival ble i år 25 år, og undertegnede var på festivalen. I alle fall litt. TIFF har en ganske fin visjon i at de prøver å fokusere på filmer fra hele verden, så de som driver festivalen leter febrilsk med lupen hele året på alle verdens filmfestivaler for å samle inn gode og interessante filmer fra hele kloden. De har et f.eks. program som heter “Horisonter”, som er ment å fremme gode filmer fra hele verden. Jeg har alltid likt dette idealet, selv om jeg som de fleste nok samtidig har litt fordommer for hvor bra en film fra et land man knapt har hørt om kan være. Jeg liker uansett ideen at film ikke trenger å være fra de store kjente landene for å være bra, og jeg tror det er sunt å se kulturelle uttrykk fra land du nesten ikke vet noe om.

Mitt favorittprogram hos TIFF er likevel Overdrive-programmet, som fyller 10 år i år. Jubileum! Et program for de mer “far out”-filmene, og jeg har bestemt meg for å prøve å følge dette hvert år, og gi dette programmet mer oppmerksomhet. Overdrive-programmet ble startet i 2005, og kan også inneholde filmer fra hele verden, men har andre kriterier. Den at filmen skal være “overdrive”.

Hva er en overdrive film?

Jeg har rotet tilbake i katalogene for å se hvordan programmet har blitt beskrevet opp i gjennom årene, i et forsøk på en mer sammensatt beskrivelse.

* “Filmer med litt ”for mye av det gode” (Katalog: 2005)

* “Filmopplevelser som sitter i deg, eventuelt setter et støkk i deg” (Katalog: 2005)

* “Litt tøffere, litt morsommere, litt mer crazy enn festivaltilbudet ellers” (Katalog: 2005)

* “og i noen tilfelle, litt sykere enn det vi ellers er vant til å se på festivalen.” (Katalog: 2013)

* “Et hakk mer spesielt enn resten av tiff-programmet.” (Katalog: 2010)

* “Filmer som tar han helt ut.” (Katalog: 2010)

* “For festivalgjengere som vil ha noe litt utenom det vanlige.” (Katalog: 2013)

* “De står i overdrive, altså i høygir, så her kjører vi på for full guffe.” (Katalog: 2014)

Hvorfor heter det “Overdrive”? 

Sitat: “Navnet på programmet er hentet fra det engelske språket; alle filmene er satt i “overdrive: An additional speed-increasing gear in a motor”.” (Katalog: 2010)

I 2005 katalogen der programmet opprinnelig presenteres kommer det også frem at Overdrive var et lokalt ordspill i tillegg. I gamle dager på studenthuset Driv ble det vist film i overetasjen på loftet i bygningen, som opprinnelig var et gammelt fiskelager. Tromsø Filmklubb, mens jeg var med i styret (rundt i 2004-2006), hadde mange visninger der oppe og en del gode minner. Det var ingen kino, men en projektor på en vegg. Litt låvekinofølelse med andre ord. En ganske fin plass for film, men dette visningsstedet er ikke i bruk lenger nå.

Under TIFF ble det også vist film på det loftet i noen år. Ganske nylig flyttet faktisk hele studenthuset Driv til andre siden av byen, så hele bygningen er et historisk klenodium den dag i dag, og ikke bare loftet. Men altså; Overdrive filmene i 2005 ble altså opprinnelig vist “over Driv”, altså i overetasjen til Driv, ergo Over-driv(e).

Her er anmeldelse av Overdrive-programmet 2015!

Goodnight Mommy “Ich Seh, Ich Seh” (Severin Fiala, Veronika Franz, 2014)

goodbyemommy
Goodnight Mommy, eller den bedre tittelen på originalspråket “Ich Seh, Ich Seh“, var kanskje den beste filmen jeg så på årets TIFF. Nok et forstyrrende og gysende mesterverk av Ulrich Seidl!

Vel, nei. En stor forvirring skjedde derimot etter jeg hadde sett den. Jeg hadde i alle fall fått inntrykket at dette var en film av Ulrich Seidl, mannen bak blant annet Hundedager og Paradis-trilogien. Mye tydet jo på det, tross alt. Det sto i programkatalogen til TIFF, og filmen hadde “An Ulrich Seidl Production” i kredittene, og ikke minst hadde den akkurat samme forstyrrende nerven til en Seidl film, og virket som en film nesten skreddersydd inn i hans filmografi.

Jeg ble fort forvirret da jeg så at det var to andre filmskapere som er oppført som skaperne av filmen på IMDB. Det ga ikke mening. Var det samme filmen? Ja, tydeligvis. Vel, det hang sammen slik at Seidl er produsent på filmen, og at en av de to regissørene, Veronika Franz, har vært co-manus på de fleste av Seidl sine tidligere filmer. Hun er dessuten også kona hans. Så det gir med andre ord mening at dette er en Ulrich Seidl film selv om det ikke egentlig er en Ulrich Seidl film likevel.

Uansett, igjen, dette var min favoritt i Overdrive programmet i år, sammen med Anima State. Filmen har et suggerende, mørkt og lavmælt filmspråk med to eneggede tvillingbrødre i hovedrollen, Lukas og Elias, og de er godt spilt. Jeg vil våge å nominere dem til de beste tvillingene noensinne spilt på film, kanskje. Må tenke litt på utfordrerne, men jeg tror det. Det var kaptiverende å følge med på dem.

Ich-Seh-Ich-Seh-Kinder

Hva handler filmen om? Vel, det har vært en ulykke. Vi får ikke vite for mye om hva som har skjedd, men noe dramatisk er det i alle fall. Moren bor med sine to sønner i et stort og dyrt hus ved sjøen. Faren vites ikke av, men blir nevnt i noen bisetninger. Moren kommer tilbake med mye bandasje rundt hodet. Noen anmeldere har beskrevet det som at det nesten ser ut som hun har et skjeletthode, og det er en assosiasjon verdt å tenke på. Det hele starter delvis harmonisk, og de spiller et spill og de har det ganske gøy, men så begynner moren å oppføre seg mer og mer merkelig. Hun nekter blant annet å snakke med den ene av tvillingbrødrene, og vil ikke gi han kveldsmat. Noe som gjør at de må dele den. Den andre tvillingen ber han om å unnskylde. Vi får ikke vite hva han har gjort, men samtidig undrer man hva slags mor sulter barnet sitt fordi han ikke sier unnskyld for noe, og til og med ignorerer han? Det er ganske kaldt.

Senere får brødrene en gysende mistanke om at noe ikke egentlig stemmer med moren deres. Er dette moren de har hatt i alle år? Hun er så annerledes. De finner flere ledetråder om at noe ikke helt henger på grep. De finner planer om plastisk kirurgi. Er bandasjen moren hadde rundt hodet fra en operasjon? Er det noen andre som prøver å ligne på henne? De finner også et eldre fotografi av moren samme med en person som ligner helt på henne. Man begynner gradvis å lure på om guttene har rett, og hvis det er noen andre enn moren deres, hva er det da egentlig som foregår? En virkelig original skrekkfilm, mesterlig skrevet og regissert av Franz og Fiala. Det hele er forstyrrende på en måte som er mer psykologisk enn noe annet, og det virker som bare det.

På minussiden. Jeg er litt på gjerdet om jeg egentlig likte twisten på slutten til Goodnight Mommy, den er god for all del, men jeg hadde personlig ikke noe behov for en Sjette Sansen-lignende oppklaring på det hele, men pytt. Likevel er filmen et slags mesterverk, og det slår meg at jeg kanskje må få sett mer av Seidl og Franz.

Goodnight_Mommy_Still

Anima State (Hammad Kahn, 2013)

AnimaState3

Anima State var definitivt TIFF sin mest unike film i år. Jeg elsket Anima State, tross dens rufsete uttrykk. Filmen er skrevet og regissert av Hammad Kahn, en mann fra Pakistan, og dette er en film som virkelig fortjener Overdrive-uttrykket. Anima State er film som f.eks. berører seg rundt mange sosiale temaer, og har rom for mye tolkning, men er samtidig slik at den virker å nekte å gi mening. Som gjør den veldig interessant. Den gir likevel et filmatisk inntrykk som overvelder, forvirrer og fascinerer. Hva mer kan man spørre om? Ikke mye.

Vi møter en navnløs hovedperson med bandasje rundt hodet, og det hele starter med at han bare skyter ned noen mennesker uten noen tilsynelatende grunn. (Ryktene skal ha det til at de er hovedpersonene fra hans forrige film Slackistan, en film jeg ikke har sett.) Mannen går til en politimann og melder seg inn og forteller hva han har gjort, men politimannen vil ikke vite av det. “Kom deg vekk”, er svaret han får. Mannen sier så han har en pistol, men politimannen ønsker fortsatt ikke å involvere seg. Mannen skyter så politimannen. Det er nesten som man tenker det er fortjent, om enn på en litt pervers måte.

Filmen er også noe tvetydig i sitt uttrykk fordi den spiller lett på stereotyper av f.eks vestens mest paranoide bilder av voldelige islamister, men kanskje enda mer bare frykten for at mennesker kan være voldelige fullstendig uten grunn, at det ikke er religion eller politikk som motiverer en, noe som er en skummel tanke som gir filmen en levende nerve hele veien i gjennom. En nerve jeg ikke er sikker på om den er bevisst på, men den er der. Filmen fremstår også ganske morsom samtidig, så det er ikke en veldig alvorlig film. Den virker leken og kaotisk, fullstendig uforutsigbar, men på en måte som også må ha vært veldig planlagt når man tenker på den helhetlig.

anima state

Av en eller annen grunn virker det som et lite Stockholm-syndrom i en som betrakter, og man begynner å like hovedpersonen som er på sin eksistensielle og kanskje litt nihilistiske vandring. Filmen minner på flere måter om et mer nybølge-aktig svar på Falling Down(1993) med Michael Douglas, der vi også møter en hovedperson som virker noe hvileløs, latent aggressiv, men også lite opplyst om sin egen situasjon og sitt eget samfunn. I Anima State virker det mer som kritikken kanskje ligger i likegyldigheten menneskene på hans vei uttrykker, mens i Falling Down er det ikke godt å si hva som feiler samfunnet. Etter at politiet tydeligvis ikke bryr seg over at vår navnløse helt med bandasje over hodet skyter i øst og vest, så drar han til en TV-stasjon der han prøver å komme seg på et talkshow. Verten virker derimot ikke å være imponert nok av hva mannen har gjort. Han har ikke drept mange nok. Han har saker med flere omkommende, så også her blir han avvist.

På et punkt i filmen finner den navnløse personen i Anima State ut at han er klar for å dø, for hva som helst muligens, og prøver å overbevise den usympatiske TV-verten om å få komme på TV, fordi han er villig til å skyte seg selv direkte på lufta. Det var mer interessant for TV-verten, og vår protagonist får omsider sin sending. Her får han 20 spørsmål av programlederen først, og mange av dem virker politisk ladet. Vi vet at hovedpersonen antageligvis er ganske likegyldig til det meste av religion og politikk, i alle fall virker det ikke som han bryr seg om så mye, men han svarer det programlederen ønsker å høre. Så hva betyr det? Om han skyter seg selv på direkten skal jeg la få være usagt.

anima state2

Filmen er usedvanlig kaptiverende, fordi den virker noen ganger for løs til å tolkes, eller gis mening av, men så skjer det ting som setter det på hodet igjen, og slik blir man kastet frem og tilbake. Filmspråket er også veldig anarkistisk, uforutsigbart og eksperimentelt, men på en merkelig appellerende måte. Det er fint å se en film som tør å være så fri. I siste del av filmen går den inn i en form for meta-film i svarthvitt, der hovedpersonen, som spilles av regissøren selv, nesten som en alternativ verden, og folk vil ta han for å lage denne filmen.

Et høydepunkt i filmen er der hovedkarakteren i en samtale med en prostituert uttrykker frustrert i en bisetning med hånden over ansiktet, “This story doesn’t make sense”. Alle i salen humret litt. Jeg tror vi alle satt og stusset litt over hva alt handlet om, så replikken var snedig og velplassert. Et fascinerende verk er Anima State, og akkurat det jeg ser etter i et Overdrive tema! Tommel og tær opp.

Tusk (Kevin Smith, 2014)

tusk2

Selveste Kevin Smith hadde faktisk en film i Overdrive programmet i år. Hvem ville trodd?

Nå skal det sies at jeg aldri har vært noen dedikert fan av Kevin Smith, selv om jeg i alle fall synes Clerks filmene er ganske gode. Jeg har heller ikke fulgt hans karriere så veldig godt de siste årene, men Tusk er første film i den såkalte “True North”-trilogien som flere har håpet skulle bli et skikkelig comeback for regissøren. En trilogi i skrekkomedie-sjangeren med grøssende bruk av naturelementer fra Norden. Tusk bruker hvalross som et skrekkelement. Jepp.

I teorien liker jeg Tusk. Plottet er absurd nok, og hans idé om å bruke nordlige fenomener som en hvalross som et skrekkelement er faktisk herlig sært, originalt og friskt. Den tredje filmen i trilogien skal hete Moose Jaws, og skal være som Jaws, bare med en elg. Det kan bli en ganske morsom trilogi.

La oss snakke om Tusk.
Historien handler om en opportunistisk podkast-vert, Wallace, for et podkast-program på nett der han og en annen kar slarver og prater om internett-memer. Vår hovedperson drar til Canada for å intervjue “The Kill Bill Kid”, et fiksjonelt alternativ til den infamøse Star Wars Kid, som har kappet av seg foten på video mens han lekte med et samuraisverd. Da Wallace kommer til Canada får han vite at hans intervjuobjekt dessverre har tatt selvmord. Huff! Han ser desperat etter noen andre interessante personer å intervjue, nå som han først er i Canada, og han finner en interessant annonse og ender opp hos en rik eldre og tilsynelatende vis mann. Han sovner etter å ha drukket vin med noe rart i, og våkner opp i en rullestol med den ene foten amputert! Men det er ingenting i forhold til hva som vil skje, og hva som er i planene, som er et lite mareritt. Den eldre mannen ønsker nemlig å gjøre han om til en hvalross. En ekte hvalross. Han vil forvandle Wallace til en gammel kjenning av han, Mr Tusk. Det er like makabert og absurd som det høres ut.

Tusk

Plottet er nok dessverre litt bedre enn gjennomførelsen. Mitt største problem er mest at det var altfor mye dialog i filmen, og selv om jeg er klar over at dette er kjennetegnet til Kevin Smith, så synes jeg  likevel scenene ble dratt ut for lenge. Filmen virket ofte som den lurte seg unna variasjon eller progress bare ved å ha disse lange dialogscener i det uendelige. Hadde man kuttet ned dialogen til et minimum av det som hadde vært nødvendig for å fortelle historien kunne det nesten vært en kortfilm. Jeg likte likevel Tusk ganske godt til tross. Filmen har en fin og rar blanding av humor og skrekk, “True North”-idéen er fin, og Johnny Depp sin rolletolkning som den franske smågale detektiven fortjener også å nevnes. Scenene med hvalrossen er naturligvis også minneverdige.

Til tross for noen svakheter er altså Tusk en rar og interessant liten film, som kanskje modnes mer med tiden. Til dens forsvar var jeg veldig trett på visningen da jeg så den også. Jeg ser gjerne resten av True North-trilogien til Kevin Smith. Særlig Moose Jaws høres ganske fascinerende ut.

What We Do In The Shadows (Jemaine Clement, Taikia Waititi, 2014)

whatwedointheshadows1
Omsider en mockumentary-komedie, nesten som This Is Spinal Tap, men bare om vampyrer! Hverdagslivet til vampyrer som bor i et kollektiv, ikke mindre.

Av alle filmene på TIFF jeg så var denne den som vekket desidert mest latter i salen. Samme gjelder applausen i etterkant av filmen, som var overraskende stor. Jeg er alltid veldig åpen for kreative nye filmer om bruk av vampyrer, og denne leverte på dette planet, men til tross for dette var jeg selv mer mellomfornøyd, noe jeg skal komme tilbake til.

WWDITS er unektelig morsom, og imponerer i dens evne til å finne innovative og nye måter å bruke vampyr-mytologien på. Karakterene er også basert på kjente vampyrskikkelser på film, både den mer romantiske farlige sorten, men også den rottelignende Nosferatu, har sin plass i kollektivet. Den tar også et lite oppgjør med Twilight her og der.

Jeg skal likevel innrømme at jeg personlig savnet litt at den tok seg selv litt mer seriøst. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte det slik, eller om jeg er den eneste som mener dette, det kan faktisk hende, men jeg savnet et lag med poesi, slik de fleste gode filmer kanskje burde ha. Det jeg likte med f.eks. This Is Spinal Tap filmen er at den til tross for å være morsom likevel skildrer noe litt menneskelig og ekte på et eller annet plan. Det var en satire på det å være i et rockeband, og den tok temperaturen på et eller annet, og gjorde det mesterlig. What We Do In The Shadows hadde tydeligvis mest som mål å underholde, og å lefle med spektret av en mytologi, og ble mer som Trolljegeren på den måten. At den ikke var redd for å bruke litt blod og gørr er egentlig ikke så kontrært i disse dager.

Jeg savnet altså kanskje en nyanse av noe mer enn bare tull og sketsjer. Noe som surret det hele litt mer sammen som en filmatisk opplevelse. Hadde denne nyansen vært til stede hadde jeg antageligvis elsket filmen, og jeg ville skrevet under på at den skulle blitt en udødelig kultfilm, fordi den har absolutt mye gående for seg. Hvorfor jeg så etter dette i en mockumentar, er jeg heller ikke sikker på. Mulig jeg ikke liker normen at mockumentaries ses på som en ren humorsjanger, og ønsker flere filmer som bryter mer ut av det. Denne filmen hadde en gylden mulighet, men tok den ikke.

What-We-Do-in-the-Shadows2

It Follows (David Robert Mitchell, 2014)

itfollows1
It Follows er en god film, selv om jeg er på gjerdet over hvor “Overdrive” den egentlig var. Kanskje den var, litt muligens, men som sagt er jeg på gjerdet. Hvis man krysset Skrik-filmene med en lettere variant av Donnie Darko, i alle fall stemningen(om enn ikke like surrealistisk), så har man kanskje noe som minner litt om It Follows. Er det en overdrive film? En lettere variant kanskje?

Om noe har Mitchel klart å fornye tenåringsskrekk-sjangeren med It Follows. Jeg ville ikke trodd man kunne lage noe nytt i sjangeren “X er ute etter deg og X vil drepe deg”, man skulle tro det meste er gjort nå, men It Follows klarer til en viss grad å gjøre noe nytt. Fienden her er noe ubeskrevet som tar menneskelig form, men noen forskjellige hver gang. Den kan ta form i noen som du kjenner, men oftest en helt fremmed, og det eneste kjennetegnet er at det gjerne kommer vandrende rett mot en uten å stoppe. Det er også personen den er ute etter som kan se den. Visuelt sett er dette veldig effektivt på film når man ser noen komme vandrende mot hovedkarakteren i bakgrunnen, så den delen fungerer.

Man får denne mystiske skikkelsen på nakken av å ligge med noen som har skapningen etter seg allerede, og da overføres dette over til dem i stedet og lar forrige person få være i fred. Blir den nye personen drept, går det derimot tilbake til den forrige igjen, og hvis den dør, går den tilbake til personen før den igjen. Slik overføres den fra person til person, som et slags hvileløst mareritt.

Hovedpersonen her, Jay, en ganske attraktiv ungdomspike, ligger med en gutt hun har møtt i en bil ute av byen. Han gjør henne bevisstløst senere. Når hun våkner er hun bundet fast til en stol. Han forklarer henne at nå er noe farlig ute etter henne, og hun må komme seg unna hvis hun ser denne skapningen som kommer gående sakte mot henne. Hun og hennes venner må nå stadig få Jay i trygghet, men vesenet er alltid på vei sakte og determinert, så må man altså løpe fra det, men man kan aldri gjemme seg.

Filmen er overraskende godt laget, og det er litt utrolig at dette er en uavhengig produksjon, da både skuespill, produksjon og lydbildet var veldig bra gjennomført. Filmen er generelt spennende hele veien, og hvis man er ute etter en ganske vellykket nyere skrekkfilm, kanskje til og med en uavhengig en, så sjekk denne ut. Den mørke sommerestetikken filmen er satt i er også appellerende og gjennomført, må tilføyes.

Jeg tror det jeg savnet med filmen er kanskje muligheten for å se “It” som et symbol som noe mer, f.eks en allegori, og ikke bare et endimensjonalt skrekkelement. Det hadde vært veldig tilfredsstillende, men det virker ikke som det har vært hensikten her. Plottet fungerer kun i dette ene laget. Noen anmeldere har forsøkt seg på at det er en allegori for f.eks. kjønnssykdommer, men det gir ikke så mye mening hvis som man mister den hvis man gir den til noen andre, og får den tilbake hvis den nye dør. Det er få ting som har slike regler. Vi får heller aldri vite mer om hva dette vesenet egentlig er, noe som kanskje er like greit, men kanskje man kunne plantet noen ledetråder slik at man i det minste kunne forundre seg mer. Det er vel en fare for at det kommer en oppfølger eller flere som vil prøve å forklare det. Blir spennende å se om dette blir en “franchise” med mange oppfølgere.

Frank (Lenny Abrahamson, 2014) (OBS: Ikke offisielt med i Overdrive-programmet)

frank

Jeg velger å inkludere den glimrende filmen Frank her, som jeg også så på TIFF, selv om den ikke var del av Overdrive-programmet. Personlig synes jeg den like så gjerne kunne vært med i programmet som What We Do In The Shadows og It Follows, to filmer som for meg var langt mer konvensjonell enn denne underlige saken. Frank er en nemlig en ganske rar film, og blir for tiden vurdert til den notoriske 366 Weird Movies listen til og med, noe som er litt av en bragd.

Frank er på den andre siden ikke en vanskelig film å se. Det er faktisk en utrolig underholdende film, og den har ingen forstyrrende vibb slik Overdrive filmer gjerne har. Frank blander humor og melankoli på en treffende måte. Det hjelper nok likevel om man er litt glad i alternative undergrunnsband likevel, fordi det jo er det filmen handler om, men jeg ville tro de fleste kunne finne noe å sette pris på med filmen.

Vi møter en ganske streit hovedkarakter og drømmer, John, som spiller keyboard hjemme hos moren sin, er skremmende A4, og skriver ellers ganske fantasiløs musikk, men er en ganske dyktig musiker til tross. Han drømmer om å få en sjanse til å vise hva han er god for.

På et snodig vis møter John dette merkelige bandet The Soronprfbs(kjent for å ha et navn ingen vet hvordan egentlig uttales), frontet av den enigmatiske lederen Frank, et musikalsk geni som alltid har på seg et svært papphode. Til og begynne med er det kun snakk om en konsert siden deres keyboardist prøvde å drukne seg selv og de trenger en erstatter for kvelden. Senere får han være med å spille inn deres nye album, og det er her filmens kjerne befinner seg. De fleste i bandet har tydeligvis mentale problemer på hver sin måte og lever i sin egen verden og sin egne ganske merkelige boble. En boble der alle i bandet ser på Frank som en profet, og på sitt bisarre vis i deres boble gir det mening. Ingen har heller sett han uten dette papphodet.

Frank2

Filmen går fra å være en relativt absurd musikkfilm-komedie om John sin reise med dette ganske mentale, men talentfulle bandet, og til en mer tragisk og mer melankolsk del to. Det er også en god del satire på hvordan band som bruker sosiale medier som facebook, youtube og twitter for å promotere seg selv, noe som på et vis bare spriker opp bandet. En veldig bra film, og jeg må si at musikken er tidvis fantastisk, om enn utrolig merkelig. Bandet og Frank karakteren sies å være inspirert av Captain Beefheart og Daniel Johnston, men det minner meg mer om en litt mer eksperimentell Joy Division, eller kanskje Swans. Masken og deler av karakteren til Frank er inspirert av en Frank Sidebottom, en kultkarakter av Chris Sievey, men det er ingen biografisk film selv om noen har trodd dette.

Frank representerer skillet mellom galskap og den skapende genialitet på en veldig poetisk, rørende og treffende måte. Filmen anbefales på det sterkeste, og jeg vil se den snart igjen, tror jeg.

Konklusjon alt i alt:

Et bra Overdrive år!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>