Anmeldelse av TIFF: Overdrive 2015

Ny spalte her på S.A.C.! Tromsø Filmfestival ble i år 25 år, og undertegnede var på festivalen. I alle fall litt. TIFF har en ganske fin visjon i at de prøver å fokusere på filmer fra hele verden, så de som driver festivalen leter febrilsk med lupen hele året på alle verdens filmfestivaler for å samle inn gode og interessante filmer fra hele kloden. De har et f.eks. program som heter “Horisonter”, som er ment å fremme gode filmer fra hele verden. Jeg har alltid likt dette idealet, selv om jeg som de fleste nok samtidig har litt fordommer for hvor bra en film fra et land man knapt har hørt om kan være. Jeg liker uansett ideen at film ikke trenger å være fra de store kjente landene for å være bra, og jeg tror det er sunt å se kulturelle uttrykk fra land du nesten ikke vet noe om.

Mitt favorittprogram hos TIFF er likevel Overdrive-programmet, som fyller 10 år i år. Jubileum! Et program for de mer “far out”-filmene, og jeg har bestemt meg for å prøve å følge dette hvert år, og gi dette programmet mer oppmerksomhet. Overdrive-programmet ble startet i 2005, og kan også inneholde filmer fra hele verden, men har andre kriterier. Den at filmen skal være “overdrive”.

Hva er en overdrive film?

Jeg har rotet tilbake i katalogene for å se hvordan programmet har blitt beskrevet opp i gjennom årene, i et forsøk på en mer sammensatt beskrivelse.

* “Filmer med litt ”for mye av det gode” (Katalog: 2005)

* “Filmopplevelser som sitter i deg, eventuelt setter et støkk i deg” (Katalog: 2005)

* “Litt tøffere, litt morsommere, litt mer crazy enn festivaltilbudet ellers” (Katalog: 2005)

* “og i noen tilfelle, litt sykere enn det vi ellers er vant til å se på festivalen.” (Katalog: 2013)

* “Et hakk mer spesielt enn resten av tiff-programmet.” (Katalog: 2010)

* “Filmer som tar han helt ut.” (Katalog: 2010)

* “For festivalgjengere som vil ha noe litt utenom det vanlige.” (Katalog: 2013)

* “De står i overdrive, altså i høygir, så her kjører vi på for full guffe.” (Katalog: 2014)

Hvorfor heter det “Overdrive”? 

Sitat: “Navnet på programmet er hentet fra det engelske språket; alle filmene er satt i “overdrive: An additional speed-increasing gear in a motor”.” (Katalog: 2010)

I 2005 katalogen der programmet opprinnelig presenteres kommer det også frem at Overdrive var et lokalt ordspill i tillegg. I gamle dager på studenthuset Driv ble det vist film i overetasjen på loftet i bygningen, som opprinnelig var et gammelt fiskelager. Tromsø Filmklubb, mens jeg var med i styret (rundt i 2004-2006), hadde mange visninger der oppe og en del gode minner. Det var ingen kino, men en projektor på en vegg. Litt låvekinofølelse med andre ord. En ganske fin plass for film, men dette visningsstedet er ikke i bruk lenger nå.

Under TIFF ble det også vist film på det loftet i noen år. Ganske nylig flyttet faktisk hele studenthuset Driv til andre siden av byen, så hele bygningen er et historisk klenodium den dag i dag, og ikke bare loftet. Men altså; Overdrive filmene i 2005 ble altså opprinnelig vist “over Driv”, altså i overetasjen til Driv, ergo Over-driv(e).

Her er anmeldelse av Overdrive-programmet 2015!

Goodnight Mommy “Ich Seh, Ich Seh” (Severin Fiala, Veronika Franz, 2014)

goodbyemommy
Goodnight Mommy, eller den bedre tittelen på originalspråket “Ich Seh, Ich Seh“, var kanskje den beste filmen jeg så på årets TIFF. Nok et forstyrrende og gysende mesterverk av Ulrich Seidl!

Vel, nei. En stor forvirring skjedde derimot etter jeg hadde sett den. Jeg hadde i alle fall fått inntrykket at dette var en film av Ulrich Seidl, mannen bak blant annet Hundedager og Paradis-trilogien. Mye tydet jo på det, tross alt. Det sto i programkatalogen til TIFF, og filmen hadde “An Ulrich Seidl Production” i kredittene, og ikke minst hadde den akkurat samme forstyrrende nerven til en Seidl film, og virket som en film nesten skreddersydd inn i hans filmografi.

Jeg ble fort forvirret da jeg så at det var to andre filmskapere som er oppført som skaperne av filmen på IMDB. Det ga ikke mening. Var det samme filmen? Ja, tydeligvis. Vel, det hang sammen slik at Seidl er produsent på filmen, og at en av de to regissørene, Veronika Franz, har vært co-manus på de fleste av Seidl sine tidligere filmer. Hun er dessuten også kona hans. Så det gir med andre ord mening at dette er en Ulrich Seidl film selv om det ikke egentlig er en Ulrich Seidl film likevel.

Uansett, igjen, dette var min favoritt i Overdrive programmet i år, sammen med Anima State. Filmen har et suggerende, mørkt og lavmælt filmspråk med to eneggede tvillingbrødre i hovedrollen, Lukas og Elias, og de er godt spilt. Jeg vil våge å nominere dem til de beste tvillingene noensinne spilt på film, kanskje. Må tenke litt på utfordrerne, men jeg tror det. Det var kaptiverende å følge med på dem.

Ich-Seh-Ich-Seh-Kinder

Hva handler filmen om? Vel, det har vært en ulykke. Vi får ikke vite for mye om hva som har skjedd, men noe dramatisk er det i alle fall. Moren bor med sine to sønner i et stort og dyrt hus ved sjøen. Faren vites ikke av, men blir nevnt i noen bisetninger. Moren kommer tilbake med mye bandasje rundt hodet. Noen anmeldere har beskrevet det som at det nesten ser ut som hun har et skjeletthode, og det er en assosiasjon verdt å tenke på. Det hele starter delvis harmonisk, og de spiller et spill og de har det ganske gøy, men så begynner moren å oppføre seg mer og mer merkelig. Hun nekter blant annet å snakke med den ene av tvillingbrødrene, og vil ikke gi han kveldsmat. Noe som gjør at de må dele den. Den andre tvillingen ber han om å unnskylde. Vi får ikke vite hva han har gjort, men samtidig undrer man hva slags mor sulter barnet sitt fordi han ikke sier unnskyld for noe, og til og med ignorerer han? Det er ganske kaldt.

Senere får brødrene en gysende mistanke om at noe ikke egentlig stemmer med moren deres. Er dette moren de har hatt i alle år? Hun er så annerledes. De finner flere ledetråder om at noe ikke helt henger på grep. De finner planer om plastisk kirurgi. Er bandasjen moren hadde rundt hodet fra en operasjon? Er det noen andre som prøver å ligne på henne? De finner også et eldre fotografi av moren samme med en person som ligner helt på henne. Man begynner gradvis å lure på om guttene har rett, og hvis det er noen andre enn moren deres, hva er det da egentlig som foregår? En virkelig original skrekkfilm, mesterlig skrevet og regissert av Franz og Fiala. Det hele er forstyrrende på en måte som er mer psykologisk enn noe annet, og det virker som bare det.

På minussiden. Jeg er litt på gjerdet om jeg egentlig likte twisten på slutten til Goodnight Mommy, den er god for all del, men jeg hadde personlig ikke noe behov for en Sjette Sansen-lignende oppklaring på det hele, men pytt. Likevel er filmen et slags mesterverk, og det slår meg at jeg kanskje må få sett mer av Seidl og Franz.

Goodnight_Mommy_Still

Anima State (Hammad Kahn, 2013)

AnimaState3

Anima State var definitivt TIFF sin mest unike film i år. Jeg elsket Anima State, tross dens rufsete uttrykk. Filmen er skrevet og regissert av Hammad Kahn, en mann fra Pakistan, og dette er en film som virkelig fortjener Overdrive-uttrykket. Anima State er film som f.eks. berører seg rundt mange sosiale temaer, og har rom for mye tolkning, men er samtidig slik at den virker å nekte å gi mening. Som gjør den veldig interessant. Den gir likevel et filmatisk inntrykk som overvelder, forvirrer og fascinerer. Hva mer kan man spørre om? Ikke mye.

Vi møter en navnløs hovedperson med bandasje rundt hodet, og det hele starter med at han bare skyter ned noen mennesker uten noen tilsynelatende grunn. (Ryktene skal ha det til at de er hovedpersonene fra hans forrige film Slackistan, en film jeg ikke har sett.) Mannen går til en politimann og melder seg inn og forteller hva han har gjort, men politimannen vil ikke vite av det. “Kom deg vekk”, er svaret han får. Mannen sier så han har en pistol, men politimannen ønsker fortsatt ikke å involvere seg. Mannen skyter så politimannen. Det er nesten som man tenker det er fortjent, om enn på en litt pervers måte.

Filmen er også noe tvetydig i sitt uttrykk fordi den spiller lett på stereotyper av f.eks vestens mest paranoide bilder av voldelige islamister, men kanskje enda mer bare frykten for at mennesker kan være voldelige fullstendig uten grunn, at det ikke er religion eller politikk som motiverer en, noe som er en skummel tanke som gir filmen en levende nerve hele veien i gjennom. En nerve jeg ikke er sikker på om den er bevisst på, men den er der. Filmen fremstår også ganske morsom samtidig, så det er ikke en veldig alvorlig film. Den virker leken og kaotisk, fullstendig uforutsigbar, men på en måte som også må ha vært veldig planlagt når man tenker på den helhetlig.

anima state

Av en eller annen grunn virker det som et lite Stockholm-syndrom i en som betrakter, og man begynner å like hovedpersonen som er på sin eksistensielle og kanskje litt nihilistiske vandring. Filmen minner på flere måter om et mer nybølge-aktig svar på Falling Down(1993) med Michael Douglas, der vi også møter en hovedperson som virker noe hvileløs, latent aggressiv, men også lite opplyst om sin egen situasjon og sitt eget samfunn. I Anima State virker det mer som kritikken kanskje ligger i likegyldigheten menneskene på hans vei uttrykker, mens i Falling Down er det ikke godt å si hva som feiler samfunnet. Etter at politiet tydeligvis ikke bryr seg over at vår navnløse helt med bandasje over hodet skyter i øst og vest, så drar han til en TV-stasjon der han prøver å komme seg på et talkshow. Verten virker derimot ikke å være imponert nok av hva mannen har gjort. Han har ikke drept mange nok. Han har saker med flere omkommende, så også her blir han avvist.

På et punkt i filmen finner den navnløse personen i Anima State ut at han er klar for å dø, for hva som helst muligens, og prøver å overbevise den usympatiske TV-verten om å få komme på TV, fordi han er villig til å skyte seg selv direkte på lufta. Det var mer interessant for TV-verten, og vår protagonist får omsider sin sending. Her får han 20 spørsmål av programlederen først, og mange av dem virker politisk ladet. Vi vet at hovedpersonen antageligvis er ganske likegyldig til det meste av religion og politikk, i alle fall virker det ikke som han bryr seg om så mye, men han svarer det programlederen ønsker å høre. Så hva betyr det? Om han skyter seg selv på direkten skal jeg la få være usagt.

anima state2

Filmen er usedvanlig kaptiverende, fordi den virker noen ganger for løs til å tolkes, eller gis mening av, men så skjer det ting som setter det på hodet igjen, og slik blir man kastet frem og tilbake. Filmspråket er også veldig anarkistisk, uforutsigbart og eksperimentelt, men på en merkelig appellerende måte. Det er fint å se en film som tør å være så fri. I siste del av filmen går den inn i en form for meta-film i svarthvitt, der hovedpersonen, som spilles av regissøren selv, nesten som en alternativ verden, og folk vil ta han for å lage denne filmen.

Et høydepunkt i filmen er der hovedkarakteren i en samtale med en prostituert uttrykker frustrert i en bisetning med hånden over ansiktet, “This story doesn’t make sense”. Alle i salen humret litt. Jeg tror vi alle satt og stusset litt over hva alt handlet om, så replikken var snedig og velplassert. Et fascinerende verk er Anima State, og akkurat det jeg ser etter i et Overdrive tema! Tommel og tær opp.

Tusk (Kevin Smith, 2014)

tusk2

Selveste Kevin Smith hadde faktisk en film i Overdrive programmet i år. Hvem ville trodd?

Nå skal det sies at jeg aldri har vært noen dedikert fan av Kevin Smith, selv om jeg i alle fall synes Clerks filmene er ganske gode. Jeg har heller ikke fulgt hans karriere så veldig godt de siste årene, men Tusk er første film i den såkalte “True North”-trilogien som flere har håpet skulle bli et skikkelig comeback for regissøren. En trilogi i skrekkomedie-sjangeren med grøssende bruk av naturelementer fra Norden. Tusk bruker hvalross som et skrekkelement. Jepp.

I teorien liker jeg Tusk. Plottet er absurd nok, og hans idé om å bruke nordlige fenomener som en hvalross som et skrekkelement er faktisk herlig sært, originalt og friskt. Den tredje filmen i trilogien skal hete Moose Jaws, og skal være som Jaws, bare med en elg. Det kan bli en ganske morsom trilogi.

La oss snakke om Tusk.
Historien handler om en opportunistisk podkast-vert, Wallace, for et podkast-program på nett der han og en annen kar slarver og prater om internett-memer. Vår hovedperson drar til Canada for å intervjue “The Kill Bill Kid”, et fiksjonelt alternativ til den infamøse Star Wars Kid, som har kappet av seg foten på video mens han lekte med et samuraisverd. Da Wallace kommer til Canada får han vite at hans intervjuobjekt dessverre har tatt selvmord. Huff! Han ser desperat etter noen andre interessante personer å intervjue, nå som han først er i Canada, og han finner en interessant annonse og ender opp hos en rik eldre og tilsynelatende vis mann. Han sovner etter å ha drukket vin med noe rart i, og våkner opp i en rullestol med den ene foten amputert! Men det er ingenting i forhold til hva som vil skje, og hva som er i planene, som er et lite mareritt. Den eldre mannen ønsker nemlig å gjøre han om til en hvalross. En ekte hvalross. Han vil forvandle Wallace til en gammel kjenning av han, Mr Tusk. Det er like makabert og absurd som det høres ut.

Tusk

Plottet er nok dessverre litt bedre enn gjennomførelsen. Mitt største problem er mest at det var altfor mye dialog i filmen, og selv om jeg er klar over at dette er kjennetegnet til Kevin Smith, så synes jeg  likevel scenene ble dratt ut for lenge. Filmen virket ofte som den lurte seg unna variasjon eller progress bare ved å ha disse lange dialogscener i det uendelige. Hadde man kuttet ned dialogen til et minimum av det som hadde vært nødvendig for å fortelle historien kunne det nesten vært en kortfilm. Jeg likte likevel Tusk ganske godt til tross. Filmen har en fin og rar blanding av humor og skrekk, “True North”-idéen er fin, og Johnny Depp sin rolletolkning som den franske smågale detektiven fortjener også å nevnes. Scenene med hvalrossen er naturligvis også minneverdige.

Til tross for noen svakheter er altså Tusk en rar og interessant liten film, som kanskje modnes mer med tiden. Til dens forsvar var jeg veldig trett på visningen da jeg så den også. Jeg ser gjerne resten av True North-trilogien til Kevin Smith. Særlig Moose Jaws høres ganske fascinerende ut.

What We Do In The Shadows (Jemaine Clement, Taikia Waititi, 2014)

whatwedointheshadows1
Omsider en mockumentary-komedie, nesten som This Is Spinal Tap, men bare om vampyrer! Hverdagslivet til vampyrer som bor i et kollektiv, ikke mindre.

Av alle filmene på TIFF jeg så var denne den som vekket desidert mest latter i salen. Samme gjelder applausen i etterkant av filmen, som var overraskende stor. Jeg er alltid veldig åpen for kreative nye filmer om bruk av vampyrer, og denne leverte på dette planet, men til tross for dette var jeg selv mer mellomfornøyd, noe jeg skal komme tilbake til.

WWDITS er unektelig morsom, og imponerer i dens evne til å finne innovative og nye måter å bruke vampyr-mytologien på. Karakterene er også basert på kjente vampyrskikkelser på film, både den mer romantiske farlige sorten, men også den rottelignende Nosferatu, har sin plass i kollektivet. Den tar også et lite oppgjør med Twilight her og der.

Jeg skal likevel innrømme at jeg personlig savnet litt at den tok seg selv litt mer seriøst. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte det slik, eller om jeg er den eneste som mener dette, det kan faktisk hende, men jeg savnet et lag med poesi, slik de fleste gode filmer kanskje burde ha. Det jeg likte med f.eks. This Is Spinal Tap filmen er at den til tross for å være morsom likevel skildrer noe litt menneskelig og ekte på et eller annet plan. Det var en satire på det å være i et rockeband, og den tok temperaturen på et eller annet, og gjorde det mesterlig. What We Do In The Shadows hadde tydeligvis mest som mål å underholde, og å lefle med spektret av en mytologi, og ble mer som Trolljegeren på den måten. At den ikke var redd for å bruke litt blod og gørr er egentlig ikke så kontrært i disse dager.

Jeg savnet altså kanskje en nyanse av noe mer enn bare tull og sketsjer. Noe som surret det hele litt mer sammen som en filmatisk opplevelse. Hadde denne nyansen vært til stede hadde jeg antageligvis elsket filmen, og jeg ville skrevet under på at den skulle blitt en udødelig kultfilm, fordi den har absolutt mye gående for seg. Hvorfor jeg så etter dette i en mockumentar, er jeg heller ikke sikker på. Mulig jeg ikke liker normen at mockumentaries ses på som en ren humorsjanger, og ønsker flere filmer som bryter mer ut av det. Denne filmen hadde en gylden mulighet, men tok den ikke.

What-We-Do-in-the-Shadows2

It Follows (David Robert Mitchell, 2014)

itfollows1
It Follows er en god film, selv om jeg er på gjerdet over hvor “Overdrive” den egentlig var. Kanskje den var, litt muligens, men som sagt er jeg på gjerdet. Hvis man krysset Skrik-filmene med en lettere variant av Donnie Darko, i alle fall stemningen(om enn ikke like surrealistisk), så har man kanskje noe som minner litt om It Follows. Er det en overdrive film? En lettere variant kanskje?

Om noe har Mitchel klart å fornye tenåringsskrekk-sjangeren med It Follows. Jeg ville ikke trodd man kunne lage noe nytt i sjangeren “X er ute etter deg og X vil drepe deg”, man skulle tro det meste er gjort nå, men It Follows klarer til en viss grad å gjøre noe nytt. Fienden her er noe ubeskrevet som tar menneskelig form, men noen forskjellige hver gang. Den kan ta form i noen som du kjenner, men oftest en helt fremmed, og det eneste kjennetegnet er at det gjerne kommer vandrende rett mot en uten å stoppe. Det er også personen den er ute etter som kan se den. Visuelt sett er dette veldig effektivt på film når man ser noen komme vandrende mot hovedkarakteren i bakgrunnen, så den delen fungerer.

Man får denne mystiske skikkelsen på nakken av å ligge med noen som har skapningen etter seg allerede, og da overføres dette over til dem i stedet og lar forrige person få være i fred. Blir den nye personen drept, går det derimot tilbake til den forrige igjen, og hvis den dør, går den tilbake til personen før den igjen. Slik overføres den fra person til person, som et slags hvileløst mareritt.

Hovedpersonen her, Jay, en ganske attraktiv ungdomspike, ligger med en gutt hun har møtt i en bil ute av byen. Han gjør henne bevisstløst senere. Når hun våkner er hun bundet fast til en stol. Han forklarer henne at nå er noe farlig ute etter henne, og hun må komme seg unna hvis hun ser denne skapningen som kommer gående sakte mot henne. Hun og hennes venner må nå stadig få Jay i trygghet, men vesenet er alltid på vei sakte og determinert, så må man altså løpe fra det, men man kan aldri gjemme seg.

Filmen er overraskende godt laget, og det er litt utrolig at dette er en uavhengig produksjon, da både skuespill, produksjon og lydbildet var veldig bra gjennomført. Filmen er generelt spennende hele veien, og hvis man er ute etter en ganske vellykket nyere skrekkfilm, kanskje til og med en uavhengig en, så sjekk denne ut. Den mørke sommerestetikken filmen er satt i er også appellerende og gjennomført, må tilføyes.

Jeg tror det jeg savnet med filmen er kanskje muligheten for å se “It” som et symbol som noe mer, f.eks en allegori, og ikke bare et endimensjonalt skrekkelement. Det hadde vært veldig tilfredsstillende, men det virker ikke som det har vært hensikten her. Plottet fungerer kun i dette ene laget. Noen anmeldere har forsøkt seg på at det er en allegori for f.eks. kjønnssykdommer, men det gir ikke så mye mening hvis som man mister den hvis man gir den til noen andre, og får den tilbake hvis den nye dør. Det er få ting som har slike regler. Vi får heller aldri vite mer om hva dette vesenet egentlig er, noe som kanskje er like greit, men kanskje man kunne plantet noen ledetråder slik at man i det minste kunne forundre seg mer. Det er vel en fare for at det kommer en oppfølger eller flere som vil prøve å forklare det. Blir spennende å se om dette blir en “franchise” med mange oppfølgere.

Frank (Lenny Abrahamson, 2014) (OBS: Ikke offisielt med i Overdrive-programmet)

frank

Jeg velger å inkludere den glimrende filmen Frank her, som jeg også så på TIFF, selv om den ikke var del av Overdrive-programmet. Personlig synes jeg den like så gjerne kunne vært med i programmet som What We Do In The Shadows og It Follows, to filmer som for meg var langt mer konvensjonell enn denne underlige saken. Frank er en nemlig en ganske rar film, og blir for tiden vurdert til den notoriske 366 Weird Movies listen til og med, noe som er litt av en bragd.

Frank er på den andre siden ikke en vanskelig film å se. Det er faktisk en utrolig underholdende film, og den har ingen forstyrrende vibb slik Overdrive filmer gjerne har. Frank blander humor og melankoli på en treffende måte. Det hjelper nok likevel om man er litt glad i alternative undergrunnsband likevel, fordi det jo er det filmen handler om, men jeg ville tro de fleste kunne finne noe å sette pris på med filmen.

Vi møter en ganske streit hovedkarakter og drømmer, John, som spiller keyboard hjemme hos moren sin, er skremmende A4, og skriver ellers ganske fantasiløs musikk, men er en ganske dyktig musiker til tross. Han drømmer om å få en sjanse til å vise hva han er god for.

På et snodig vis møter John dette merkelige bandet The Soronprfbs(kjent for å ha et navn ingen vet hvordan egentlig uttales), frontet av den enigmatiske lederen Frank, et musikalsk geni som alltid har på seg et svært papphode. Til og begynne med er det kun snakk om en konsert siden deres keyboardist prøvde å drukne seg selv og de trenger en erstatter for kvelden. Senere får han være med å spille inn deres nye album, og det er her filmens kjerne befinner seg. De fleste i bandet har tydeligvis mentale problemer på hver sin måte og lever i sin egen verden og sin egne ganske merkelige boble. En boble der alle i bandet ser på Frank som en profet, og på sitt bisarre vis i deres boble gir det mening. Ingen har heller sett han uten dette papphodet.

Frank2

Filmen går fra å være en relativt absurd musikkfilm-komedie om John sin reise med dette ganske mentale, men talentfulle bandet, og til en mer tragisk og mer melankolsk del to. Det er også en god del satire på hvordan band som bruker sosiale medier som facebook, youtube og twitter for å promotere seg selv, noe som på et vis bare spriker opp bandet. En veldig bra film, og jeg må si at musikken er tidvis fantastisk, om enn utrolig merkelig. Bandet og Frank karakteren sies å være inspirert av Captain Beefheart og Daniel Johnston, men det minner meg mer om en litt mer eksperimentell Joy Division, eller kanskje Swans. Masken og deler av karakteren til Frank er inspirert av en Frank Sidebottom, en kultkarakter av Chris Sievey, men det er ingen biografisk film selv om noen har trodd dette.

Frank representerer skillet mellom galskap og den skapende genialitet på en veldig poetisk, rørende og treffende måte. Filmen anbefales på det sterkeste, og jeg vil se den snart igjen, tror jeg.

Konklusjon alt i alt:

Et bra Overdrive år!

Categories: Far Out filmer, Overdive, TIFF | Leave a comment

Birdemic ~ et hav av flyvende kalkuner av en film

maxresdefault

I sjangeren “Best Worst Movie” er det kommet en ny utfordrer! Vel, ny og ny. Birdemic er riktignok fra 2010, og har alt en oppfølger, men i en verden som riktignok spyler ut elendige filmer uten stopp så finnes det forglemmelig dårlighet og uforglemmelig dårlighet. Birdemic er av den virkelig uforglemmelige sorten, og disse kommer ikke hvert eneste år.

Birdemic har fått et voksende kultfølge, er blitt en film som blir sett på jevnlig i midnattsfilmsammenheng, så hva er dette egentlig?

Først og fremst er Birdemic en slags modernisert hyllest til The Birds av Alfred Hitchcock. Regissøren James Nguyen har tidligere også laget en håpløs film med stor gjengklang i Vertigo, så vi snakker her om en stor Hitchcock-fan. Nguyen har likevel neppe studert så mye det Hitchcock var bemerkbart dyktig på, nemlig kunsten å bygge opp spenning (“suspense”), for her feiler Nguyen. Ganske mye og. Filmen feiler egentlig ganske gjennomført på absolutt alle plan. Birdemic handler kort fortalt om fugler som angriper mennesker. CGI-fugler som er så billig animert at det er forbausende at noen kan ha gjort dette og tenkt at det så troverdig ut. Dette er hva som trekker fansen til denne filmen, virker det som, men hva handler filmen egentlig om ellers? Det skal nemlig hele 40 minutter til før vi ser noen fugler angripe. Ligger det noe budskap her?

Filmen handler om et par, Rod og Natalie. Rod gjør stor suksess for sitt selskap, og vi møter han på sin arbeidsplass der han lander et telefonsalg på en million dollar(som han har slengt inn 50% avslag på rett før han legger på). Uten noe som helst kamp virker det som han får enorm suksess. Like etterpå starter han et selskap som selger solenergi, og får enorm suksess over natten med dette også. Natelie er modell og får jobb for Victoria Secrets, etter en rask sesjon for 1 Hour Photo. Verdenen Nguyen presenterer virker som verdens mest perfekte. Alle antageligvis går fra rags-til-riches over natten. Det fremstilles så naivt at det nesten er litt sjarmerende, men mange vil nok reagere på mangelen på dramatikk og/eller troverdigheten i dette. Uansett, paret møtes, utvikler et forhold som også virker svært utroverdig ettersom Rob virker usedvanlig merkelig, noen synes han virker litt som en potensiell morder, men som tydeligvis også er så perfekt som bare det om vi skal følge historien. Det er fornøyelig absurd.

Nguyen sine andre filmer har et lignende premiss, og han har trademarket begrepet “romantisk thriller”, noe han mener selv er en sjanger han alene operer i. Det er ikke umulig han har rett.

Så, hva med “thriller-delen”? Hvordan kommer fulgene inn? OK. Etter rundt 40 minutter med snakk om miljø og global oppvarming, som er filmens lite subtilt gjemte beskjed, så kommer fuglene krasjende inn plutselig uten videre forklaring. Filmen viser fredelige panoreringer av en fredelig by og natur, og plutselig er fuglene over byen og styrter ned og krasjer i bygninger. De angriper befolkningen og folk dør så og si på flekken. Jeg vet ikke helt hvordan selv en ørn i løpet av å hakke på et menneske noen sekunder skal drepe det, men dette er hva vi er ment å tro på mens vi ser Birdemic.
Videre følger vi de to hovedpersonene på flukt fra fuglene. De møter et annet par, og de redder et par barn som har mistet foreldrene sine fra fuglene, også er det flukt pr bil. Det andre paret har tilfeldigvis også maskingevær til å forsvare seg med. På et punkt forlater dog bare fuglene, og så er filmen over.

Filmens plot gir ikke så mye mening, men er ganske tydelig på at det er mye miljøproblemer i verden. Særlig er global oppvarming i fokus. Man kan bare gjette hva fuglene angriper menneskene for, men det hintes at kanskje fuglene i filmen er sinte på menneskers CO2-bruk, og prøver å hevne seg på mennesker på grunn av dette? Det er vagt, men la oss huske at Hitchcock sin film ikke hadde noe forklaring i det hele tatt. Det savnes likevel at dette etableres i historien, fordi om noe, så etableres det motsatte. Alle i filmen er så miljøvennlig at det nesten er uvirkelig.

Nguyen gjør noen spesielle valg her. Det overrasker f.eks at filmen ikke egentlig har noen virkelige antagonister. I de fleste filmer med et slikt plott ville man kanskje hadde en stor og stygg forurensende korporasjon, eller en antagonist som forurenser, eventuelt en hel by som viser sine stygge sider. En hovedperson som lever på forurensende veier og lærer av fuglene, og når han bedrer seg så drar fuglene, ville også gitt mer mening. I denne filmen er det faktisk det eksakt motsatte som skjer. Alle hovedpersonene er eksemplariske, og alle personene de møter på er enda mer eksemplariske og mer som profeter for en miljøbevegelse. Det er fascinerende at Nguyen ikke bruker “årsak og virkning” i filmen.

Fuglene blir også rolige igjen i slutten av filmen fullstendig uten grunn. De bare stopper plutselig midt i et ellers voldsomt angrip og reiser fredelig ut i horisonten. Det er fullstendig udramaturgisk egentlig. Mange ville slitt med dette, men på et eller annet vis så synes en liten del av meg at det er litt fint. Det er OK å ikke måtte se den slemme ondingen bli hakket i hjel av fuglene i en av sluttscenene og at vi ikke må få se en fabrikk legge om sine miljøversting-takter, slik en hver Hollywood film etter oppskrift ville gjort med et plott som dette. Birdemic gjør det motsatte.

Filmteknisk vrak

birdemicpic2

Når det kommer til filmens tekniske verdier er det vanskelig å bli tilgivelig derimot, for her er det utrolig mye å plukke på. Mest berømt er selvsagt spesialeffektene, der fuglene ser ut som billige gif-animasjoner på sitt verste, og på sitt dårligste blir det når fuglene angriper og står og flapper vingene monotont foran sine ofre, og våre helter som står og veiver kleshengere i løse luften. At det ser ut som fuglene er flere meter unna menneskene de angriper hjelper heller ikke.

På et nesten verre nivå, om du vil tro det, er lydredigeringen. For den er ikke bare dårlig, den virker ofte nesten fullstendig glemt. Vi hører klipp i atmosfærelyden, vi hører tydelig forskjell på lydnivået i lyden på karakterene, der atmosfærelyden kan være fra biler i bakgrunnen på det ene klippet, mens det er merkbart stille når vi klipper til en annen person, mens billydene går tilbake til billyder når man klipper tilbake. Lydene på fuglene er også helt antiklimatiske. Det høres nesten ut som noen parodierer et esel. (“III-haa, iii-haa, iii-ha”.)

Det er også mye generell klipping som kunne vært strammet inn her av omtrent hvem som helst. Det er også mange scener som kanskje kunne vært kuttet bort uten at det hadde påvirket filmen så mye, men med en film som har et så fraværende oppbyggende plott så tror jeg nesten er det er for sent å komme med saksen senere.

Skuespillet er også svimlende dårlig. Særlig den mannlige hovedpersonen, Rob, spiller helt håpløst merkelig, og leverer linjene sine som de er akkurat pugget inn men uten videre innlevelse. I slike tilfeller kan man også diskutere om replikkene i manus ikke fungerer, men resultatet er like dårlig.

Det som kan tilgi filmen er likevel at denne filmen er skutt for knappe 10.000$, som er fryktelig lite. I alle fall i forhold til de fleste spillefilmer man er vant til å se. The Room til sammenligning lå på 30 millioner dollar. Filmen ble også filmet i rykk og napp over 7 måneder.

Mange studentfilmer er langt bedre teknisk enn dette da, og man kan lage langt bedre filmer for et slikt budsjett fortsatt. Som nevnt, på lydsiden er det ikke gjort noenting for å ikke bryte illusjonen at det er nærmest råmateriale. Det virker som Nguyen sans for hva som er kvalitet og FERDIG virker å være like naivt og godtroende som Ed Wood. Like sjarmerende som Ed Wood og da, for å være litt snill.

Det hviler nemlig en fortellerglede i Nguyen, mye gode hensikter om man vil, og selv om folk som han gjerne blir målskiver for komedie av allverdens småkyniske filmnettsteder og filmblogger, så virker det som han tar det i god tone med tanke på at han har laget en oppfølger allerede. Da jeg satt å så på et par intervjuer av Nguyen så er det noe i meg som er glad for at folk som han finnes også.

Det finnes jo så mange selvkritiske og overperferksjonistiske talenter der ute som aldri kommer så langt som de burde, om de kommer forbi seg selv en gang, men så finnes det på den helt andre siden av skalaen folk som James Nguyen, som får laget masse film og sikkert har det gøy mens han gjør det. Kanskje er filmene hans under det middelmådige sjikt, men de blir materialisert. Det er interessant å spørre seg hvem som kommer best ut av Nguyen og perfeksjonisten.

birdemicø

Ha det gøy med filmer som Birdemic!

“So Bad its Good”-kulturen er iblant sett på som litt kynisk. En kamerat av meg etter vi hadde sett Troll 2 dokumentaren Best Worst Movie spurte seg om slike kulter og miljøer rundt dårlige filmer er helt sunt. Han har et poeng, men jeg mener man kan se på det motsatt også.

“So Bad Its Good”-kulturen handler ikke bare om å se dårlige filmer i et ironisk øyesett, og at det handler om å hevde seg over andre. Jeg tror det også ligger et sentiment med å heie på “the underdogg”, heie på den glade lille taperen som verdenen ellers ville knipset vekk. Å sette pris på det dårlige. Kombinasjonen og paradokset av alt dette gjør denne sub-sjangeren til en nesten spirituell opplevelse. Vi vet ikke hva det er lengre, og det er en god ting.

Dessuten. I en filmkultur der all fokusen og all oppmerksomhet gjerne ligger på det som “er best”, i forhold til salg, populæritet, hva som har mest reklame eller tilogmed kritikerbestingene, så er det å kunne trekke frem en film som Troll 2, The Room eller Birdemic, diskutere de, analysere dem og la seg underholde av dem, noe som også føles litt som å vise fingeren til det etablerte. Det er å vise fingeren til en form for elitisme for hva som er kvalitet og hva man skal la seg underholde av.

Å gi en film som Birdemic oppmerksomhet er å vandre litt den utråkkede stien. Jeg har alltid følt det ligger en viss sympati i dette også, selv om det å elske det dårlige fordi det er så fantastisk dårlig kan virke litt slemt for noen. Det er ellers også dette med at underholdning slett ikke alltid må være bevisst på hva den driver med for å være underholdning. Noen ganger kan underholdning ligge i det som ikke nødvendigvis var hensikten. Kanskje er den ufrivillige komedien bedre enn komedien som er frivillig? Hvis den er underholdende, er det ikke kvalitet?
Good game, Ngyuen!

Birdemic-James-Nguyen

 

 

Categories: Best Worst Movie, So Bad Its Good | Leave a comment

Tender Loving Care – Obskurt Interaktivt Mesterverk

65883_full

Trilobyte var en av 90-tallets store innovatører, og i følge Bill Gates så åpnet de en ny era innen spill og grafikk. Til tross for dette ble Trilobyte sin era relativt kortvarig.

Best husket er nok det gyselige horror puzzle spillet 7th Guest (1993). Jeg eide dette spillet selv på 90-tallet og det var en av de mest guffene spillene jeg har spilt. Jeg har i ettertid prøvd å forstå hva det var med dette spillet som gjorde det så skummelt at jeg enda gyser litt når jeg tenker på det, men det var nok noe med stemningen, musikken og den merkelige historien som skapte en verden man ble fortapt i. Den er på en måte sammenlignbar med det nyere Amnesia, som muligens har tatt inspirasjon fra 7th Guest. Grafikken, som var svært bra for sin tid, og bruken av ekte skuespillere ga det noe unikt for sin samtid, selv om noen kanskje mener det ser litt datert ut i dag. Det ble også laget en oppfølger i 11th Hour (1995), som er litt i samme gate, men ikke ble en like stor suksess som 7th Guest. Stemningen og atmosfæren er uansett noe Trilobyte helt klart var mestelige på.

799552-7thguest_front

Denne samme stemningen har Tender Loving Care (1998), som var en overskridende kostbar og innovativ satsning for selskapet. For der 7th Guest og 11th Hour hadde filmatiske elementer i et spill, så var Tender Loving Care mer en krysning av en faktisk film med interaktive elementer. I TLC blir man i stedet utfordret til å la sine egne moraler og personlighet påvirke hva man ser utløpe i filmen, som er et fascinerende utgangspunkt for en film.

Hvordan fungerer det interaktive i denne filmen?

1. Først ser en scene med det som skjer i historien. Dette er filmsekvenser med skuespillere.
(Bakgrunnene er (for det meste) her ekte filmsett i motsetning til 7th Guest, 11th Hour og andre 90-talls spill som brukte ekte skuespillere.)

2. Psykolog Dr. Turner spilt glimrende av John Hurt kommer med en kommentar på slutten av hver scene.
Hva har vi sett? Man blir gjennom Turner spurt en blanding av hva man mener skjer med historien og karakterene, samt noen ofte personlige spørsmål muligens relatert til det man har sett.

596218-tender-loving-care-iphone-screenshot-john-hurt-plays-dr-turner
596224-tender-loving-care-iphone-screenshot-psychology-test-the-answers

3. Man får så muligheten å bevege seg rundt i området som er gjenskapt i CGI. Vanligvis Overton-huset filmen skjer i, men noen ganger andre steder som på en terapeutklinikk. Her kan man gå fra rom til rom og utforske ulike rom. Det er små sekvenser fra radio og tv, kanskje telefonsamtaler, og man kan finne artikler rundt om kring som ofte har en løs eller sterkere relevanse med historien og hva som kommer til å skje videre, f.eks type terapier, sære diagnoser på pasienter, eller meditasjonstyper, dikt eller erotisk kunst. Mest interessant er nok likevel å lese journalene og dagbokene til karakterene i historien som gir en nesten forstyrrende nær forståelse av hva som skjer i tankelivet og følelseslivet deres.

overton

bilde2

4. Når man føler seg ferdig å utforske, så skal man ta en såkalt TYT, som man må finne i et av rommene, som er en psykologisk test som slektes litt med Rorscharch-testen (der man ser noen flekker og skal si hva man ser), men i stedet for å se hva man ser på et flekkete mønster så skal man i TYT-testen i stedet fortelle historier om karakterene på malerier man blir presentert, som på en måte skal si noe om deg selv. Når du har gjort denne testen, som på en eller annen måte er med å styre retningen i historien, så får vi se fortsettelsen av historien.

65190-tender-loving-care-windows-screenshot-g-where-you-answer-questions

“Nighthawk-bildet”

Edward_Hopper-Nighthawks-1942
Filmen bygger mye rundt maleriene Edward Hopper i sine psykologiske TYT-tester. Nighthawk-bildet er f.eks sentralt fordi via å fortelle om hovedpersonen som sitter alene i puben, så kan det si noe om deg selv. Hva tenker han på? Hva slags livssituasjon er han i? Hvor har han vært? Hvor skal han?

Overraskende nok så er TLC et gigantisk verk å komme seg gjennom. Selv var jeg forberedt på en ganske kort film, særlig med tanke på den forrige interaktiv filmen jeg så I’m Your Man,  er en film du er ferdig med på lette 15 minutter. Noe som også virker logisk  siden en film med et stort nettverk av mulige veier og alternativer fort blir kostbart om alle veiene skulle være over en time. Det gir mening at en gjennomgang er ganske kort.

Derfor er det nesten uvirkelig at én gjennomgang av TLC ender opp på et sted mellom 6 og 10 timer å bli ferdig med. Dette avhenger selvsagt en god del i hvor mye tid du bruker på sekvensene mellom filmklippene, men siden det er svært mye å utforske og materialet ofte er dypt og av den tankevekkende sorten du er ment å absorbere deg i, så er det også lett å bruke mye tid om man vil få med seg alt. Jeg mistenker produsentene idéelt sett ville dette skal være noe du går deg litt vill i. For meg føltes det galt å slurve seg gjennom det i alle fall. Noe som egentlig er positivt på alle andre måter med unntaket av at det lett kan bli den mest tidskrevende filmen du noen sinne har sett.

Så om du velger å sjekke ut TLC så vær beredt på at du burde planlegge en hel helg på å komme gjennom det, og det er jo sikkert mange som vil det óg siden filmen skal fungere som en slags personlighetstest samtidig. Skal du utforske filmen på forskjellige måter, se alle forskjellige typer slutter, så vil du selvsagt bruke enda mer tid. Dette verket utkonkurrerer med andre ord fort 7,5 timer lange Satantango av Bela Tarr, med mindre du hopper over alle interaktive delene, som jo er mulig, men ikke anbefalt. 

Hva handler TLC så om?

65189-tender-loving-care-windows-screenshot-h-return-to-step-a-and

(Litt spoiler)

Filmen er et drama som spiller ganske mye på psykologi, traumer og latent erotikk. Vi møter ekteparet Michael og Allison, som har vært i en trafikkulykke, der Jody, deres datter tragisk nok døde. Moren Allison har kommet i en intens for depresjon, som også har utartet en form for sjokk og fornektelse i henne, og hun akspeterer slett ikke at Jody er borte og oppfører seg som at Jody er i levende enda. Michael på sin side reagerer på sin egen måte, men er så klart bekymret av kona sin tilstand. Han har sykemeldt seg fra jobben for å ta seg av henne. Ekteskapet ellers har blitt en ganske trist og mørk affære. Sexlivet er også strandet, noe som er virker å være ekstra frustrerende for Michael, og et viktig element i plottet.

Et eksperimentelt terapisenter Crysalis ledet av Dr. Turner, en psykolog spilt av John Hurt, sender ekteparet en tilsynelatende dyktig men litt mystisk sykepleier og terapeut, Kathryn, for å bo hos dem og pleie Allison. Michael får en overraskelse da terapeuten viser seg å være svært attraktiv og noe flørtende, og siden et element i historien er at Michael er seksuelt frustrert så skaper dette en veldig intens ladet situasjon i huset. Kathryn er samtidig også veldig fremgangsrik i sin oppgave viser det seg, og hjelper Allison ut av depresjonen mer og mer, Allison stråler faktisk, men alt skjer gjennom en veldig uortodoks metode for terapi. Følelsen at noe er galt og vil gå galt ligger i kortene hele veien, og det er spennende. Kathryn sin terapimetode er svært provoserende på Michael. Hennes metode er å være med på Allison sin illusjon om at datteren fortsatt er levende, som innebærer å dreie strikken mer og mer. Michael er svært skeptisk på denne metoden, og blir mer og mer irritert på den nye terapeuten, samtidig som det virker som hun har en slags seksuell kontroll over han. Det hele vokser bare mer og mer mot flere og flere nervepirrende klimakser, og historien blir nok også påvirket av hvordan man svarer på spørsmålene og testene med, selv om jeg ikke vet alle variablene da jeg kun har gått igjennom denne filmen én gang. Det skal være flere forskjellige slutter i alle fall.

Fungerer dette?

Jeg har veldig sansen for TLC og synes det er et av det beste forsøkene på interaktiv film jeg har sett til nå. Det er noe med det å ta en pause mellom scenene, og lese hva karakterene tenker og føler om situasjonene du har sett, og ellers få interessante spørsmål om hva som foregår og din høyst personlige mening, som gir dramaet en dypere dimensjon og skaper en ekstra forventning i hva som kommer til å skje videre.

Man kan riktignok pirke litt på at skuespillet og det tekniske aspektet ikke er av aller høyeste standard, og på sitt verste minner det litt om en blanding av en såpeopera og en softpornofilm. Det er egentlig ikke så ille, selv tok jeg det for hva det var og syntes dette var bra til den type b-film drama den nok kunne bli karakterisert for. Forventer eller krever du du mesterlig skuespill og drama så kanskje du kan bli skuffet derimot. Uansett, så er karakterene og historien veldig dype pga formatet, og historien er alltid spennende. Det er godt skrevet.

Selv har jeg også stor respekt for det eksperimentelle aspektet i at man her har prøvd å lage en helt ny type filmopplevelse, og det er mange ting som fungerer her. Det har ikke skrekkelementene til 7th Guest, men kaprer på samme måte en intens forventning på en måte i et univers man kan fortape seg i. 

Hva kunne vært bedre?

Det tilhører dessverre til historien at spillet ble enormt kostbart i forhold til den forventede suksessen, som nok ikke kom. Nå er jeg ikke av typen som mener at salg og suksess er den idéelle måten å måle kvalitet, men det er jo fristende å spekulere i hva som ikke slo an her. Filmen betydde nemlig slutten på Trilobyte, og en splittelse i selskapets to overhoder og TLC endte opp med å bli publisert på et nytt selskap Aftermath Media av enkelte fra Trilobyte.

TLC er fullstendig unikt, men jeg kan likevel skjønne at dette er et merkelig verk å forvente at massene skal kaste seg over, særlig siden det blander ganske spesiell blanding av eksperimentell psykologi, såpeopera, thrillerelementer, meditasjon, mykporno og interaktivitet inn i et helt nytt type produkt. Jeg er egentlig ikke sikker på hvem de har henvendt seg til. Det krever nemlig mye av seeren for en film å være.

Den er egentlig også ubehagelig intim, fordi spørsmålene man må svare gjør at man nok burde spille det privat da det er alt annet enn en vorspiell-film for en vennegjeng, men man også nevne den voyeristiske naturen i spillet der man er ment å snoke i huset etter journaler og blande seg inn i historien på et så nært nivå. Om det er bevisst gjort eller ikke (antageligvis er det bevisst) så ligger det noe latent forstyrrende i dette. Som i at man ser på noe som er veldig privat og uetisk. Jeg fikk litt vibber mot David Lynch sin Blue Velvet inni mellom.

Den største bremseklossen for TLC er nok likevel at hele greia er så omfattende og tar en evighet å komme gjennom at man blir veldig sliten, og selv ble jeg litt utålmodig, men det var også fordi jeg trodde det ville være over i løpet av en time eller to. Maks tre timer. Man jo samtidig kan si at man får mye for pengene. Se den over flere dager så er det ikke et problem.

Ellers av kritikk så synes jeg nok også at det ble veldig mye spørsmål, og ikke minst mye rare personlige spørsmål med svaralternativer jeg ikke nødvendigvis følte passet med noe jeg egentlig ville svart, så jeg endte opp med å bare velge en tilfeldig en, noe jeg antar ikke er idéelt for en personlig psykologisk test. Jeg tror egentlig ikke noen ville orket å gå gjennom TLC sammenhengende i én økt. Selv så jeg den over flere og flere dager, stadig forbauset over hvor vanvittig med tid alt tok.
Det skal dog sies at det er veldig givende likevel om man gir den tiden. 

Konklusjon

Tender Loving Care var et innovativ og svært spennende eksperimentelt prosjekt. Det har mye av stemningen til 7th Guest, uten å være i skrekksjangeren, og den er original og går psykologisk grundig til verks i en spennnende historie som gradvis trer frem. Det er alltid et element at av noe ikke stemmer helt. Man bør kanskje holde seg unna TLC om man er litt puritansk, siden filmen spiller en god del på sex, selv om det er på en litt annerledes måte siden det er såpass psykologisk. Man får også katta i sekken om man forventer en normal spillefilmlengde, da filmen lett kan bli gående over 10 timer. Trilogbyte har som KinoAutomat-folkene funnet en måte å lage en interaktiv film på som fungerer godt for dens eget vesen, men som ikke nødvendigvis vil fungere for en rekke andre spill, eller enda mindre en ny type sjanger, selv om jeg gjerne skulle sett flere filmer laget som denne. De er absolutt inne på noe her. Det sies at Aftermath Media også laget en film som heter Point Of View, som nok er verdt å sjekke ut også.

Categories: Anmeldelse, Film 2.0, Interaktiv Film | Leave a comment

Fremtidsplaner

Dette er en midlertidig post der jeg vil prøve å skrive litt om hva denne siden vil være i fremtiden.

Plan-Design

Meningen med Super Adventure Club er å være en arena for å utforske spesielle filmfenomener som skiller seg veldig ut, og gi følelsen at man er på en safari og finne filmer som gjøre noe helt annerledes enn noe man har har sett før, uansett om dette i praksis er innovative ting som er “new edge” eller bare bisarre sidespor. Det kan være merkelige subsjangere, unike regissører, trekk av filmbølger, omtrent hva som helst.

Dette konseptet har vært bestemt ganske lenge, og jeg mangler ikke idéer til temaer. Det jeg dog har manglet er en struktur på denne nettsiden. Jeg skulle ønske at jeg kunne se en film, og bare skyte ut en liten omtale etterpå. Slik det har vært nå har jeg istedet samlet store temaer, som også krever å se mye og se på det helhetlig. Disse type postene vil jeg fortsatt ha, en type konklusjonsposter over filmene jeg utforsker, men jeg vil også prøve å ha mindre poster som bare handler om en film. Disse vil fungere som små anmeldelser, og vil lede opp til en større og mer helhetlig artikkel.

Jeg vil også gi de en karakter. Jeg har prøvd å tenke ut et karaktersystem, og jeg vil bruke et termometer, da et termomenter har både + og -, og jeg tror mange av filmene jeg vil vurdere kan være i begge ender.
Skal også prøve å ha bilder og kanskje videoklipp.

Det vil også være faner på toppen av sidene, som også rangerer filmene.

De foreløbige prosjektene: 

* Interaktiv film.
Jeg har fått tak i et par andre interaktive filmer siden artikkelen om interaktiv film ble skrevet, og jeg vil anmelde disse.

* Alice I Eventyrland
Alle adapsjoner og filmer inspirert av Alice I Eventyrland.

* Acid Western
Filmer som har en mildt sagt merkelig tilnærming til westernsjangern.

* Adventure spill
Egentlig ikke film i direkte forstand, men slekter med interaktiv historiefortelling.

* Worst Movie In The World
Vi prøver å finne den verste filmen noen sinne laget.

Formel

Ganske enkelt. 1. En beskrivelse, 2. En anmeldelse, 3. En karakter.
Bilder og klipp kommer i tillegg.

Categories: Plan | Leave a comment

Peter Greenaway, filmens død, Den Nye Filmen 2.0 og hans presentasjon av Den Nye Filmen i Tulse Luper Suitcases

peter-greenaway-uk-the-tulse-luper-suitcases-multimedia-performance-in-the-frames-of-viii-miff-media-forum-moscow-2008

“Cinema is Dead, Long Live Cinema!” – Peter Greenaway

Filmen slik den har blitt har gått i sirkler lenge nok mener den britiske regissørveteranen Peter Greenaway. I beste fall biter den seg bare i halen. Filmen og kinoen er altså litt satt på spissen utdatert og død. Den stagnerte på et punkt for mange år siden, og sluttet å utvikle seg. I den tilstanden har den vært siden! Dette er for ordens skyld heller ingen bra ting i. Dette er den ene delen av den store idéen til Greenway, men sammen med diognoseringen har han også en plan hvordan vi kan bygge opp filmen på nytt. La oss heller lage en ny film som er fremtidens film, sier Greenaway.

Filmens 2.0! Han ser det for seg, og ville vise det for verden. Det har han gjort i årevis med sitt infamøse seminar The Death Of Cinema.
Ikke nok med dette. Greenaway presenterer sitt høyst spesielle forslag gjennom den ambisiøse filmtrilogien Tulse Luper Suitcases 1, 2 og 3.

Dette er store ord for hvem som helst, selv for en anerkjent gammel arthouseregissør som Peter Greenaway. Spennende og provoserende tanker i teorien vil jeg tro de fleste ville si. Har det noe for seg da? Hva er det han prater om? La oss studere dette fenomenet!

Peter_Greenaway_Tulse_Luper-001

Jeg husker rundt 2007/2008 at Peter Greenaway hadde skrevet nekrologen til filmmediet. “The Death Of Cinema”. Å begrave mediet virker dramatisk nok. Selv husker jeg at jeg bittert aldri fikk sjansen å se dette seminaret, selv om han visstnok var i Grimstad(hvis det ikke var Minimalen, minnet er ikke stødig.. kanskje begge), men jeg hadde venner som var der. Folk generelt virket alltid spente på Greenaway sitt foredrag om den nye type filmen. Ikke minst fordi han også viste sitt vanvittige multimediaprosjekt, Tulse Luper Suitcases, som skulle være et nytt type medium som gikk over flere medier. Bøker, tre filmer, TV-serier, CD-Rom, 92 DVDr og et slags internettspill!

Det mest overraskende for min del var likevel hvor ambisiøst prosjektet var, og hvilke forventninger som lå i det.. og i kontrast hvor stille det ble rundt det. For å trekke an analogi så var det akkurat som folk kom tause og betenkte ut.

For min del var det sånn: Såå, hva skjedde? Var det noe i prosjektet hans? Fortell! Hvorfor ble alle så stille? Hallo? Min mistanke var derfor at prosjektet antageligvis var et litt merkelig dyr som folk ikke var sikker på hvor de skulle plassere. Likevel har jeg følt det lå noe usagt med tiden. Akkurat som den gikk litt uten en dom fordi folk ble litt forvirret. Jeg lovde meg selv å ikke gjøre det samme etter jeg hadde utforsket det.

Så min tanke var i ettertid, noen år senere, at dette var noe å utforske! Perfekt for Super Adventure Club som jo er et nettsted som mål å foksuere på spesielle og uvanlige fenomener innen film. Det var ikke lett å få tak på likevel. Seminaret Death Of Cinema, Long Live The Cinema, og ymse intervjuer med Greenaway er tilgjengelig på youtube og nettet generelt, mens hans filmtrilogi Tulse Luper Suitcases er virkelig blitt en raritet, og ble nok også trykket i begrenset opplag. Selv fant jeg dem plutselig en dag for 500 kroner fra en forhandler fra New Zealand på Ebay, etter måneder uten hell (utenom den første filmen). Nå som jeg har sett filmene, sett seminaret flere ganger og sett litt på internettspillet så kan jeg gjerne forstå stillheten bedre. Det har gått mange måneder nå siden jeg kastet meg ut i prosjektet hans, men det er lett å bli usikker, så å samle tankene sine rundt det er ikke bare bare. Likevel, selv om man er uenig med han, så er det en interessant diskusjon han setter frem.

Her er seminaret:

Hvorfor mener Greenaway at mediet er død?

La oss prøve å kutte alt ned til beinet her. Hvorfor er mediet dødt? Det er det store spørsmålet. Essensen for Greenaway er for det første at  kinoen ble skapt på 10/20-tallet, men ikke har forandret seg stort siden. Den sluttet å utvikle seg som format veldig fort. Vi sitter fortsatt i mørket og ser på en vegg på den samme gamle filmen.

Han mener for det andre at filmen fort gikk i feil retning veldig fort. Han kritiserer filmen for å handle for mye om historiefortelling og karakterskildringer. Den er for nært knyttet til litteraturen. Selv mener han filmen stammer fra maleriet, og vil tilbake til det sanselige med filmen. Noe antageligvis mer i direkte konfrontasjon med seeren om mulig, og ikke en slik skildring utenfra som å se en historie inn fra et vindu. Et siste element er at han mener kinoen egentlig døde dagen TVn ble et vanlig husholdsobjekt, altså på 60-tallet. Han mener at oppfinnelsen av fjernkontrollen og muligheten for å se film gjorde kinoen og indirekte da også da filmen avleggs. Den ble en antikvitet, og det ble også dens dødsdato.

Hva mener Greenaway skal være Den Nye Filmen?

Mange satt jo før de hørte hans teorier Peter Greenaway i bås med mange andre filmpessimister, slik som Damon Packard og andre, som også mener filmen har i store trekk gjort sitt nå og vi kan bare være nostalgiske til det som var. Siden alt er gjort pr. nå.

Greenaway er egentlig ikke av den sorten. Tvert imot, og her ligger nok noe av overraskelsen for den stereotype gamle smågretne gubben som så etter en gammel regissørmester å kunne nikke erkjennende til at alt var bedre før. For Peter Greenaway er revolusjonær nærmest på en annen måte. For han ser for seg med store idealistiske drømmer hvordan den nye filmen skal være. Der andre er nostalgisk til hva som var er Greenaway hardt avvisende og mener filmen kan bli bedre. Den nye kinoen skal vekk fra det gamle TV-formatet. Man skal ha nye saler med flere skjermer, og de skal ikke bare være på en vegg. De skal omringe tilskueren. Kanskje tilskueren skal kunne snu seg og se en annen vinkel. Å sitte i mørket er også absurd, i følge Greenaway. Vi er jo ikke nokturne dyr. Det viktigste punktet for Greenaway er å komme seg ut av historiefortellingen likevel. Vi skal tilbake til maleriet, og film skal være en eksplosjon av lyd og bilder og man skal bli fanget av et spekter av sanselige inntrykk. Vi skal ikke se filmet litteratur. Det foreslås også en type åpen kino som går i loop. Der folk kan komme og gå i handlingen slik de vil. Alt må sies å være forslag, og at poenget er å gi en ny type kino et åpent sinn.

En interessant ting ellers er at Peter Greenaway, selv om han kanskje er åpen for interaktivitet på et eller annet plan, synes den historiske interaktive filmen er det største sludderet. Film er en passiv øvelse, virker det som han nikker enig med folk som Roger Ebert og andre.

Hvorfor så mye ambivalens til hans prosjekt?

Prosjektet til Greenaway er klart ambisiøst. Det har mye interessant med seg, men er for mange radikalt. Jeg tror ett av hovedproblemene her er at han nok ikke er helt tidsriktig. Cineaster er mer i en fase der de er sentimentale til den eldre filmen, og skeptisk til alt teknologisk som skjer med filmmediet om dagen, at en frisk idé om å endre mediumet fullstendig blir sett på med skepsis. Vi er på denne tiden i hva “Story Of Film”-Mark Cousin kaller “The Last Days of Celluloid”. Mange cineaster er lei seg for denne overgangen fra god gammel film til en digital hverdag. Greenaway på sin side virker sånn sett ganske provoserende når han nesten kommer fra andre siden og omfavner den digitale filmen, selv om hans tilnærming er langt fra den kommersielle. Han faller dermed kanskje ikke i god jord hos den tradisjonelle gamle filmpatriot, som jo paradoksalt nok er den type person han samtidig antageligvis vil nå ut til.

Filmens tilbakevending til maleriet, og vekk fra litteraturen.

suit3

Når det gjelder dramaturgi er jeg redd Greenaway fremmedgjør noen. Noe han riktignok innrømmer han prøver på, men dette er kanskje det mest kontroversielle poenget hans. Han stadfester en dato for den dagen historiefortellingen blir introdusert i filmen, og poengterer at dette var det kanskje største feiltrinnet filmen noen gang tok. Dette er litt spesielt fra en regissør med mange filmer med mye historiefortelling. Likevel kan det jo virke som han ikke vil kaste ut historien vekk fullstendig, siden Tulse Luper f.eks jo har en slags historie i bunn. Det er bedre å se på det som at han vil ha tilbake maleriet i filmen, og bare et mindre fokus på litteraturen. Han vil ha et visuelt sammenkjør av en orgy av bilder, lyd og musikk som både forteller en historie men først og fremst er ute etter å gi oss en sanselig opplevelse, og deretter vil fortelle oss noe.

Dette kan man se i hans massive prosjekt Tulse Luper Suitcases. Vi møter den unge mannen Tulse Luper i filmen og følger han gjennom hele hans liv, og filmen fremstår på mange måter som en blanding av en fiksjonsfilm, en dokumentarfilm, en eksperimentell film og et levende maleri/kunstinstallasjon. Fortellerstemmer dukker opp i komposisjoner og spesielle dialoger flettes over hverandre. Innimellom er det veldig vakkert og fascinerende. Når det fungerer hypnotiserer det, andre ganger blir man litt sliten av det, mens iblant føles det flatt og noe uengasjerende.

Problemet ironisk nok er at historien jo ikke uventet faller litt flat, fordi vi blir ikke så godt kjent med karakterene som man ville i en annen film, og med alt kaoset som skjer så det litt vanskelig å forstå helt hva som foregår hele tiden. Det hjelper ikke at filmene hopper veldig drastisk frem mellom steder og et spekter av historiske kontekster, hopper fremover i tid, og har mange og konstant nye karakterer å forholde seg til.

Fungerer det så?

Selv så jeg filmen med et par andre. Den ene veldig filminteressert, endog i utgangspunktet skeptisk, mens den andre kunstutdannet og i utgangspunktet åpen og dessuten litt fan av Greenaway fra før. Reaksjonene var svært forskjellige mellom oss som så den. Han filminteresserte hatet den første filmen i Tulse Luper Suitcases serienog var ikke interessert i å se de andre delene senere, mens han kunstinteresserte så alle filmene og likte prosjektet ganske godt, selv om han som meg jo var litt forvirret over hvor vi skulle plassere det.

Jeg personlig sitter enda litt på gjerdet, men har forstått at jeg nok blir sittende her på en måte, så jeg kan like gjerne skrive fra denne posisjon. Det jeg kan si er at jeg liker ambisjonen til Greenaway og jeg har lyst til å si at jeg liker konseptet også et stykke på vei. Som han selv sier så er han jo en provokatør, og jeg kan godt tenke meg at han er klar over at hans idéer neppe ville bli Den Nye Filmen over natten. I det minste kan man si det er et utfordrende eksperiment han kaster på folk for å revurdere filmen, uansett om man mener den er på bra kurs eller ei. Akkurat dette har jeg veldig sansen for. Resultatet er interessant, men han har nok ikke truffet gullstrupen nødvendigvis med hans Tulse Luper Suitcases. Filmene ser til tider vakker ut, og det er noe visuelt og malerisk over det, men når det går på beskostning av å fortelle en historie og å bli kjent med karakterene som kan fremstå litt som tablåer. Man blir sittende igjen litt undrende om det han har gjort. Hvis det ikke fungerer 100%, hvorfor ikke i så fall?

Det er jo litt som man kan spørre seg om menneskets psykologi og assosiative sinn som er problemet her, og om utviklingen av filmmediet mot historiefortellingen nok er den vi psykologisk dreier mot, og ikke et tilfeldig kulturelt feilsteg i et veikryss. Dette har vært forsket litt på såvidt jeg vet. De fleste mennesker kan høre musikk, og se på malerier uten å gjøre så mye annet enn å føle det estetiske med det. Det trengs ikke mening eller noe utover det i noen medier. Det er pussig hvordan lengre filmer ikke fungerer på samme måte. Klart, mange av oss kan nok se små eksperimentelle filmer… men f.eks en film i 2 timer uten historie, dramaturgi og karakterer, endog vakre bilder og lyder bare appellerer ikke like mye for de fleste. I alle fall vil de fleste foretrekke filmen som følger karakterer og historier vi kan kjenne oss igjen i. Klart, det er ikke umulig det er en vanesak. Det sagt så er det jo mange som er enig i konseptet at film er et eget medium, og at å bare tenke på det som filmatisering av litteratur, er å begrense mediets muligheter.

Han som ikke likte filmen er forøvrig en god venn av meg, og jeg kan forstå han et stykke, selv om dette kanskje er et av tilfellene vi har hatt mest forskjellige oppfatninger. Han er nok veldig glad i den gode gamle kinoen, og han har ofte uttrykket misnøye med for mye CGI, 3D-briller og for mye moderne teknologisk virrvarr. Så at et konsept gjennom Peter Greenaway, som prøver å gravlegge den gamle filmen og heller omfavne den digitale tidsalder med åpne armer (om enn på en litt annen måte enn den kommersielle), ikke faller i smak er ikke vanskelig å forstå. Klart, samtidig kan man jo ymte og påstå en viss form for reaksjonær holdning, slik man ofte får med for raske endringer. Kanskje er det bare for mye på en gang og for radikalt, og noen dermed føler seg tvunget til å avvise det. Alt går jo også fundamentalt også i beinmargen av hvordan man mener filmhistorien har utviklet seg til hva den er i dag.

tulse1
Hva handler Tulse Luper Suitcases egentlig om?

Tulse Luper Suitcases er ikke verdens letteste filmtrilogi å beskrive, men den handler om livet til karakteren Tulse Luper, en mann vi følger fra barndom til alderdom gjennom de tre filmene. Tulse Luper er en autobiografisk person basert på Peter Greenaway selv, og har også vært med i flere av Greenaway sine tidligere filmer helt siden starten av karrieren hans. Handlingen er delt opp på en måte i 92 kofferter og 92 kapitler, som inneholder gjenstander fra Tulse Luper sitt liv som tilsammen muligens skal fungere som et puslespill. Tulse Luper reiser fra sted til sted i verden, og er med på å se viktige hendelser i verdenshistorien og han møter mange forskjellige mennesker. Sentralt i historien er oppdagelsen av uranium. Uranium er som kjent stoffet brukt i atombomber, og i følge Greenaway den aller viktigste hendelsen i i vårt årtusen. Hvis mennesket eksisterer om et par tusen år er uranium det dette årtusenet vil bli husket for, spår Greenaway. Greenaway er også temmelig skråsikker på at uranium, og i videreført betydning atombomben og dens effekt er det som vil utslette mennesket til slutt også. Noe som godt kan stemme slik jeg ser det, og tidvis føles aktuelt i dag, særlig med tanke på hvor mange som snakker om en kjølig post-kald krig mellom USA og Russland, mindreverdighetskompleksene/stormansgalskapen til Nord-Korea og hva enn andre nasjoner som sitter med atomvåpen i dag. Tallet 92 som går igjen i filmen kommer ellers av at tabellnummeret til Uranium er 92 på den periodiske tabellen.

Tulse Luper Suitcases er nok en film man kan tolke på forskjellige måter, siden den gaper over veldig mye. Så det er en film man som om det åpent til diskusjon hva man som seer sitter igjen med.

Fullstendig Dom

Dette er egentlig et prosjekt verdt flere hovedoppgaver vil jeg tro, og jeg ville prøve å gjøre et lettere skriveri om mitt inntrykk av prosjektet på denne nettsiden. Særlig siden så få andre har gjort det føltes det som det trengtes!

Jeg vil si at prosjektet til Greenaway er veldig spennende, men forandringene og kanskje også klagene Greenaway har til mediet, er nok mer personlig særegent for han enn noe jeg mistenker den alminnelige kinogjenger, cineater eller andre filmskapere nødvendigvis ville gå med på uten spørsmål. Man kan jo se at løsniningene hans, f.eks det kollosale fokuset på det piktoreske, er elementer som i lettere grad er trademarks for hans karriere. Man kan kanskje si at det er en veldig bra øvelse å prøve å tenke over hva som kunne fornyet mediet, og gjort det mer spennende. Kanskje andre regissører ville kommet til helt andre konklusjoner. Det hadde vært spennende å kastet denne ambisjonen på andre regissører for å se hvordan de ville løst det.

Samtidig er jo ikke alt subjektivt her heller nødvendigvis. Greenaway har jo helt klart et poeng i at digitaliseringen som vil skje åpner mange mulige dører, og hvis vi noen gang kommer oss gjennom sorgen over tapet på den ekte filmrullen, så kanskje vi kan begynne å snakke om å prøve ut nye veier.

Han sier også selv at hans Tulse Luper Suitcases antageligvis ikke er den endelige løsningen, men kanskje, hvis han var såpass raus med seg selv, en startende byggekloss mot noe. En bit av puslespillet. For å finne frem til denne Filmens 2.0 ville det kreve mye prøving, og kanskje en sannhet større enn noen av oss. I følge Greenaway må vi dog starte med å erkjenne at Filmen 1.0 er død før vi kan jobbe mot en ny type film, og her må man jo implisitt være enig i hans diagnose.

At folk ikke vet hva de vil si om hans prosjekt er derfor forståelig. Som han jeg kjenner som mislikte filmen hevdet, så ville han jo uten konteksten her i forkant bare sett på Tulse Luper Suitcases som en slags eksperimentell film. Man kan jo selvsagt si at folk som prøver nye ting med mediet skjer uansett, så er Greenaway store dramatiske vinkling av det hele egentlig nødvendig? Er man ikke enig at filmmediet har gått seg så langt ut på et blindspor så faller jo også Tulse Luper Suitcases som en løsning mellom stolene.

Men ja, Greenaway sin drømmekino ville hatt skjermer overalt, man kunne se deler av filmen, komme og gå som man ville. Filmen skulle ikke være vist i mørket, men kanskje i et galleri av skjermer. Det skulle være en sensuell orgy av musikk, levende malerier, og stemmer fra alle kanter fra kinosalen. Historien er ikke det viktigste, men å nå de verdier med film man kanskje ikke kan beskrive på andre måter enn gjennom filmspråket. Jeg sier ikke at det er feil eller galt. Det er sikkert rett for Peter Greenaway, og det i seg selv er interessant sikkert i lys av han som filmskaper, men påstanden her er at denne diagnosen er allmenn, og da går man over i noe annet. Responsen på prosjektet hans har vært litt mikset slik jeg har sett det, men mest av alt preget av en intens stilhetet. Kanskje det krever mer tid. Kanksje er han forut sin tid, eller kanskje er det Greenaway sitt prosjekt som er blindveien, og ikke hele filmhistorien. Vi får la det stå å koke noen år til, og håpe at folk kommer til sin egen beslutning.

Greenaway holder enda dette dødsfokuserte seminaret i blandt, men hans nye filmer virker å ha gått i en annen retning igjen. Heller en ny trilogi basert på biografier til tre malere som etter hans mening er de tre viktigste. Jeg har ikke sett disse, så jeg vet ikke hvor mye av hans nye filmteori preger dem.

Tulse-Luper-VJ-Performance_02_reference

___________

Sitater:

In “Tulse Luper’s Suitcases” the script is like a music score.”
Greenaway, Peter. Peter Greenaway and the Four Tyrannies of Film: The Death Knell of Cinema.Lecture Series. August 2008.

“I make no apology for saying the Tulse Luper Suitcases are films that should be seen many times. I want to make films that can offer up their meaning only after repeated viewing.”
Greenaway, Peter.

“Most cinema today is an illustration of 19th century novels. A lot of it is disastrous, formulaic and predictable. The sense of pluralism has been curtailed.”
Greenaway, Peter.

“We have every right to be optimistic about the future as long as we are prepared to acknowledge “cinema is dead, long live cinema.” We can believe in the phoenix.”
Greenaway, Peter. “Toward a Re-Invention of Cinema.” in: Cinema Militans Lecture. September 28, 2003. (English).

Categories: Film 2.0, Peter Greenaway | Leave a comment

Drømmen Om Interaktiv Film

crossroad

Mange har tenkt tanken om film… Hva med en film der du selv bestemmer handlingen? Der du ikke bare er passiv i historien, men aktiv! En film som aldri er helt den samme neste gang du ser den. Filmhistorien har sine noble forsøk på dette, men det har aldri helt slått like bra an. Likevel dukker det iblandt opp forsøk på dette… Så, spørsmålet er.. Har det kanskje noe for seg… hvis gjort rett? Eller forblir det en snål kurositet og en stor syntax error allerede på tankeplanet?

Denne artikkelen vil gå litt innpå noen forsøk…

Interaktiv film er altså konseptet at seeren interaktivt skal være med å bestemme hvordan historien utvikler seg, eller at seeren i alle fall skal ha aktive valg i en film på en eller annen måte. Dette i motsetning til den tradisjonelle filmen der seeren er passiv inntager av det filmskaperen ønsker å vise. La oss se på litt av historien til interaktiv film, og prøve å utdype dens styrker og svakheter.

Først: Koblingen mellom interaktiv film og TV-spill og dataspill

Det er veldig naturlig å sette interaktive filmer i kontekst med dataspill, fordi mange spill har en historie og er interaktive på en eller annen måte. Enda mer nærliggende er en bølge på rundt 90-tallet da man både på data og konsoll begynte å eksperimentere med å bruke live-action filmopptak til spill, og prøve å bruke filmatiske grep. Antageligvis for å nærme seg film. Man hadde særlig Sega CD, Atari Jaguar og en rekke spill til PC og Mac som var forsøk på å lage spill som brukte film. Man har Night Trap, Phantasmagoria og mange flere. I dag virker det ikke som dette er noe spillprodusenter gjør lengre. CGI er blitt standarden i dag kan det virke som.

7th guest
7th Guest, av Trilobyte (1993)

phantascap8
Phantasmagoria av Sierra (1995)

night_trap
Night Trap, av Digital Pictures (1992)

Jeg spilte enkelte av disse filmatiske spillene da de kom ut, men jeg vil likevel vil jeg prøve å fokusere på film som har interaktivitet fremfor spill lagd som spill bruker filmatiske virkemidler her da det er det jeg vil utforske, og ikke spill.

Første kjente forsøk – Kinoautomat : One Man and his House

kinoautomat2

Det første kjente forsøket på interaktiv film er den tsjekkiske svarte komedien Kinoautomat: One Man and His House fra 1967 og blir regnet som en del av den tsjekkiske nybølgen. Kinoautomat var også det konseptet system het, og det fungerte slik at på 9 steder i filmen så kom en moderator ut etter en moralsk vanskelig situasjon i filmen, og ga publikum to valg hva som skjedde. Publikum hadde altså hvite lapper og ble bedt om å ta et valg i hvordan historien skulle utfolde seg videre. Moderatoren kunne f.eks si at alle skulle ta opp den hvite lappen hvis de ville ha det ene valget, og holde den nede hvis de ville ha det andre valget. Filmen har også fått en DVD-utgivelse i ettertid, og der velger seeren gjennom fjernkontrollen.

Filmen i seg selv handler om at man først ser en husblokk som er i brann og mange mennesker som kommer seg ut, og vi får vite at ingen er sikker på hvorfor huset tok brann, men at vi skal gå igjennom historien, og kanskje påvirke utfallet for å unngå det. Vi følger en mann, og han kommer i en rekke kompliserte situasjoner vi må velge. Blant annet er det i starten en ung attraktiv kvinne i håndkle som låser seg ute på gangen i hotellkorridoren, og banker på døren til mannen for å låne telefonen så hun kan ringe noen for å åpne døren. Mannen på sin side vet at konen hans er på vei hvert øyeblikk, og vet at det vil se spekulativt ut om hun finner han der inne med en ung kvinne i bare et håndkle. Samtidig så er jo den unge kvinnen i en type nød for å komme seg inn også, og her må man som publikum ta første valg.

kinoautomat

Så, er filmen vellykket?

Jeg viste til 6 stykker i et auditorium som en test. Filmen viste seg å være en overraskende stor suksess i vår visning, og samtlige elsket filmen og opplevelsen.

Det var utrolig gøy å høre folk diskutere hva som var det rette valget, og det var mye diskusjoner etterpå hva som ville skjedd hvis vi tok et annet valg. Filmen var ellers kjempeunderholdende, men hadde masse substans til ettertanke da den kommenterer på sitt vis våre egne valg i forhold til hvor fri de egentlig er i forhold til determinisme og fri vilje, og om våre valg egentlig betyr noe i det hele tatt. Tsjekkisk film(i alle fall den tsjekkiske nybølgen) er uansett utrolig sjarmerende, og overraskende nok så fungerer denne filmen veldig bra.

Hvorfor slo ikke interaktiv film mer an etter denne filmen?

Dette er et veldig godt spørsmål, fordi hvis én film klarer dette så bra som Kinoautomat allerede i 1967, hvorfor var det ingen flere filmer av denne typen som kom? Hvorfor stoppe etter bare en film? Fordi det tok flere tiår før noen prøvde dette igjen. Hvorfor så ikke Hollywood eller andre regissører og land potensialet og prøvde dette ut i denne perioden?

Dette er det interessante, fordi svaret er neppe det du skulle gjettet. Filmen gjorde det veldig bra på festivaler faktisk den lille tiden den var ute, vakte oppsikt og fikk god respons. Produsenter fra Hollywood var interessert i å kjøpe og bruke konseptet for å bruke det i større kommersielle produksjoner. Slik det ble det altså ikke..

Det som skjedde var at Tsjekkia under denne perioden lå under et strengt kommunistisk regime, og regimet likte ikke filmens noe radikale form og eksperimenterende mine. De nye radikale modernistiske retninger i film var aldri likt av totalitære styresett. Det kan virke som filmen også brukte det demokratiske konseptet for å provosere litt, siden det kommunistiske regimet ikke hadde et demokrati.

Mange filmer fra Tsjekkia ble trukket vekk fra videre utenlands distribusjon, og regimet tok patent på Kinoautomat konseptet og ville ikke at noen andre skulle få lage slike filmer. Så idéen var altså satt patent på og kastet bak lås og slå i en kommunistisk safe. Slik ble den værende ubrukt i mange ti-år.

Så Kinoautomat-konseptets korte levetid hadde ingenting med dens konsept å gjøre men at den ble gjort “ulovlig”.

Hvis ikke DETTE er fascinerende, så vet ikke jeg. Hva kunne skjedd om Hollywood faktisk hadde fått lov å bruke konseptet? Vi må også tenke på at dette var slutten av 60-tallet og mot det friere 70-tallet der regissører i det som er blitt døpt «New Hollywood» hadde veldig mye frihet og mange av de beste filmene fra USA, om ikke hele verden, ble laget. Så det er en bitter mine om man tenker på det i retrospektiv.

Hva skjedde videre med interaktiv film?

Patenten på interaktiv film konseptet lå altså å støvet ned i mange mange ti-år. Helt til en dag da regimet til Tsjekkia hadde falt, patenten antageligvis var visnet bort og de fleste hadde glemt av den kunstneriske lille filmen og konseptet Kinoautomat..

Vi skal til USA på begynnelsen av 90-tallet.

Interfilm – En ubevisst reinkarnasjon av Kinoautomat

interfilmlogo

Interfilm var et studio og et helt nytt konsept døpt i USA på begynnelsen av 90-tallet. Jeg er ikke sikker på om folkene i Interfilm visste noe om Kinoautomat i det hele tatt, da det virker heller tvilsomt da Interfilm virket alt annet enn inspirert av arthouse. Det sies de heller var inspirert av Choose Your Own Adventure-sjangeren i bøker, som var populære på den tiden. Man kan heller ikke unngå å nevne at filmatiske elementer og diverse spill på samme tidspunkt var i vinden.

Interfilm hadde en lignende idé som tsjekkerne, selv om den virker som et sammentreff, særlig siden det virket som de solgte seg som et helt nytt konsept.

Interfilm er nok litt grunnen til at det interaktive konseptet fikk et så dårlig rykte i USA, og at historikere og kritikere har valgt å avvise konseptet fullstendig siden. Kort sagt, Interfilm fikk det ikke like godt til som KinoAutomat. Likevel vil jeg si at deres største problem kanskje ikke var interaktiviteten nødvendigvis, men at de bare ikke lagde gode filmer, og at interaktiviteten føles mer som en gimmick hos dem. I alle fall det de fikk utrettet i deres korte levetid. De lagde fire filmer tilsammen, og deres levetid var kun fra 1992 til 1994. Kun tre av disse fire filmene fikk se dagens lys før kinoene begynte å pakke ned utstyret involvert. Den fjerde filmen Bombmeister sies melodramatisk nok å ha vært en klar forbedring likevel, og det av ekstrene folk involvert i prosjektet, og filmen var ferdig innspilt og klar til klipp, men Interfilm gikk dessverre konkurs ned og Bombmeister døde som en tragisk myte med hele konseptet.Problemet til Interfilm var at de nok ikke brukte interaktiviteten som noe som kunne reflektere innholdet på noen interessant måte, det ble mer for moro, og filmene virket ellers veldig tomme for substans. Det ble mer sensasjonelt.

Problemet til Interfilm var at de nok ikke brukte interaktiviteten som noe som kunne reflektere innholdet på noen interessant måte, det ble mer for moro, og filmene virket ellers veldig tomme for substans. Det ble mer sensasjonelt. Se denne reklamen, som egentlig ikke gir så mye mening. Bestem plottet selv?

Filmene hadde også noe irriterende og påtatt med seg med at karakterene i litt goofball aksjon snur seg, ser på skjermen, kakker i skjermen og ber deg ta et valg. Meningen var at det skulle være fullt oppstyr i salen der alle roper i munnen på hverandre hva man skal trykke på. Publikums interesse var i beste fall kortlivet viste det seg.

La oss gå igjennom de fire filmene Interfilm laget.

I’m Your Man

Im Your Man

I’m Your Man er den eneste filmen som er mulig å få sett i dag, ettersom alt av kinomuligheter ikke eksisterer mer, og det er den eneste gitt ut på DVD i ettertid. Jeg klarte å knabbe en kopi på Ebay for et par dollar. Interfilm fikk tydeligvis en idé om at kanskje filmene deres kunne finne et bedre publikum i rett-på-DVD markedet. De begynte dessverre med I’m Your Man av en eller annen grunn(jeg skulle ønske de vurderte Bombmeister), og til tross for at alle filmene deres var annonsert for utgivelse ble det visst bare med denne.

I’m Your Man er det egentlig ingen vei rundt, selv med silkehansker. Det er en forferdelig dårlig film. En film med et dårlig plott, dårlig manus, dårlig skuespill, irriterende musikk og cartoony lydspor.. en dårlig pakke generelt. Det til tross er det faktisk noe underholdende å være med å velge hva som skal skje og hvem man skal følge, så det er helt verdt å sjekke ut om enn bare for konseptet. Å se filmen én gang tar uansett bare 15-20 minutter, så det går fort å prøve ut. Om man vil se filmen flere ganger for å sjekke ut alle de andre veiene og valgene man kunne gått blir kanskje I’m Your Man rundt en spillefilm.

karakterer im your man
Jack, Leslie og Richard utgjør trekantdramaet I’m Your Man.

I’m Your Man handler om Leslie som har en slags leiemorder som heter Richard som er etter henne, fordi hun visstnok har en CD med noe informasjon på(litt forvirrende), som er på vei inn i et komplott. Plottet er oppsiktsvekkende tynt. Richard vil drepe henne okkesom. Vi har også Jack som er en småtåpelig skjørtejeger(kan minne litt om Larry Laffer fra Leisure Suit Larry spillene, selv om han føles mer påtatt der Larry virker litt stakkarslig) som prøver å sjekke opp Leslie på en fest på et hotell, før Richard kommer etter dem og jager de rundt i hotellet. Leslie på sin side tror Jack er en person hun skal møte i forhold til et oppdrag siden han sier “I’m Your Man”.

Man kan velge hvilke av karakterene man vil følge i starten, og senere ta noen valg hvordan personene skal reagerer, oftest ved at hovedkarakterene banker på skjermen og spør deg direkte hva som skal skje. Jeg viste denne filmen også til mitt testpublikum. De syntes ganske enstemmig at filmen var veldig dårlig, selv om de lot seg underholde på et slags nivå underveis. Av en eller annen grunn ville de også følge med Jack, som jo er en slitsom og pinlig karakter, som gjorde filmen bare enda mer smertefull… men filmen blir ikke spesielt bedre uansett hvilken vei man velger.

Mr. Payback

Mr Payback
Coveret til Mr. Payback, der du også kan se kontrollen som kinoene hadde til hver person i publikum. Man trykket på grønn, gul eller rød for å symbolisere valgene. 

For den andre filmen til Interfilm så var Bob Gale regissør og manusforfatter. Gale er kanskje mest kjent som forfatteren av Back To The Future-filmene, og han hadde fattet interesse for interfilm konseptet. Christopher Lloyd, oppfinneren fra Back To The Future-filmene, er også med i denne filmen. Filmen ble stort sett slaktet, spesielt kjent er slakten fra Roger Ebert som var ganske nådeløs i sin dom. Filmen var nok ikke mye å skrive hjem om, selv om folk var delte om det interaktive fungerte eller ikke.

Her er de eneste klippene som er tilgjengelig.

Plottet til denne filmen virker å være at man er en karakter som er en slags robotkarakter kledd ut som menneske fra en annen planet med overdrevne superevner, og man blir plaget av bøller og forskjellige usympatiske karakterer og kan velge hva slags hevn man vil ta på dem. Filmen sies å være poengløs utover dette elementet å ta ulike former for hevn på karakterer, som fikk enkelte til å se rødt. Filmen fikk derfor kritikk for sin noe gladvoldelige amoral, til tross for at filmen fremstår relativt harmløs i den store sammenhengen.

Roger Ebert og flere kritikere slaktet Mr. Payback, og avskrev ikke bare filmen som poengløs, men at alt som hadde med interaktiv film som en håpløs idé, og foreslo å heller spille et dataspill om man ville ha interaktivitet. Basert på filmene til Interfilm er det kanskje ikke så rart at de tenkte slik.

Ride For Your Life

I sitt tredje forsøk på interaktiv film valgte de ikke å fokusere mer på historien, som var kritikken mot de første to filmene. Istedet for å forbedre historien, så bare valgte de å ikke fokusere på den i det hele tatt. Ride For Your Life var mer et forsøk på å gjøre et cinematisk spill bare på kino-lerretet. Er sykkelspill. I hovedrollen har vi Adam West som spilte Batman i 60-talls serien, og det virker som mesteparten av filmen er sykling der man må ta raske valg.

Jeg vet ikke om jeg forstår plottet 100%, men det inneholder en rominvasjon og at man gjennom noen karakterer sykler av sted, enten for å redde jorden eller bare komme seg unna. Filmen kan altså ende både bra og dårlig. Det kan bli game over. Dette er virkelig et spill på kinoen. Jeg er ikke sikker på hvordan det fungerer demokratisk i en kinosal.

Bombmeister

Bombmeister var den fjerde filmen til Interfilm, men fikk ikke se utgivelse. Noe som er synd. Filmen ble ferdig innspilt, men ble aldri klippet sammen. Noen ville kanskje si like greit basert på de andre filmene til Interfilm, men interessant nok så går ryktene at denne filmen kanskje hadde noe mer interessant på gang enn de andre filmene. Eksterne folk som jobbet på filmen, og som syntes de forrige filmene var mislykkede mente denne filmen hadde et potensiale. Bombmeister kunne virke mer som en mørk thriller og ble sammenlignet litt med David Fincher eller noe litt Saw-aktig(i den grad at man har en slags Joker-skikkelse som gir deg gåter). Man hadde en bombe plantet i en bygning fe.sk, og man fikk valg underveis hva man skulle gjøre. Filmen virket som et interessant konsept. Helt klart det mest interesante av filmene til Interfilm, men det er vanskelig å vite i dag. Filmen var planlagt til DVD, men det skjedde aldri. Kanskje får vi aldri sett Bombmeister.

Hvorfor mislyktes Interfilm?

Kynikere vil si Interfilm var dårlig og ville vært det uansett hvor lenge de holdt på, men hvis man tenker over det så kanskje de burde fått utviklet seg noen filmer til, eksperimentert litt, fått mer erfaring og de rette prosjektene på banen og de rette folkene bak spakene, så kanskje det kunne blitt noe? Kanskje Bombmeister kunne blitt en ny vår for selskapet, og de første filmene bare ble sett på som spede øvelser?

Kanskje det er konsepter som dette som viser at man kanskje trenger en form for offentlig støtte for at eksperimenterende former kan få utvikle seg. Interfilm ble kastet brutalt på det harde amerikanske kompeditive filmmarkedet og måtte både lage underholdende og bra filmer samtidig som de prøvde å finne ut hvordan man skulle lage interaktive filmer, hvordan teknikken fungerte. Alt på en gang, og på et begrenset budsjett. De fikk det ikke til, kritikerene var nådeløst harde, og vi sitter igjen med en grunnholdning at all interaktiv film er forgjeves og en kostbar meningsløs øvelse. Noe som kan være rett, men muligens også feil.

Det er vanskelig ellers å vite sikkert, men jeg er genuint på gjerdet selv om det var teknikken som var problemet til Interfilm. Mitt inntrykk er at filmene bare var for dårlige. De glemte fokuset på å bygge opp historien og karakteren, ble for opptatt av teknikken og valgte å promotere alt sammen på verste kommersielle vis.

Det var sikkert også komplisert å installere Interfilmsystemet på kinoer og filmen hadde nok sine tekniske kneiker på denne måten, men klart, hadde konseptet slått an så hadde det jo sikkert skjedd sakte men sikkert. Det kan ha vært en rar prosess å spille inn disse filmene også, som jo er en annen faktor. Innspillingen måtte jo bli veldig ikke-lineær, og skuespillerne og crewet ble fort forvirret hvor de var, og i bakommaterialet til I’m Your Man innrømmet noen at de ikke skjønte helt hva de var med å lage 100%.

På en måte kan man si at dette var et av de siste store forsøkene på å gjøre interaktiv film til en kommersiell bransje, i alle fall for Hollywood, for Interfilm eksisterer ikke mer. Det er litt synd at de er årsaken til negativiteten til interaktiv film, siden de neppe var den beste fanebæreren for interaktiv film, men sånn kan det gå.

National Film Board Of Canada – interaktive animasjonsfilmer?

De som ikke kjenner til National Film Board Of Canada har gått glipp av mye bra, for de har stått for mange av de mest spennende animasjonsfilmene og dokumentarfilmene, vel, diskutabelt noensinne. Kanada har noe så utrolig som en respekt for en kunstnerisk og fri bransje og har øremerket penger hvert år til en slik produksjon der man ikke nødvendigvis må tenke på den kommersielle avkastning, men filmen som en kunstart. Dette har jo gitt de en rik filmhistorie, selv om jeg dessverre hører rykter om nedskjæringer der også om dagen, men likevel.

NFBoC har enkelte filmer som er gjort interaktivt, og Bla Bla (2011) av Vincent Morisset er en av disse.

Blabla3-OV89

Man kan prøve ut denne interaktive filmen her.

Jeg viste denne til mitt testpublikum, og noen mente det minnet litt for mye om et spill. Jeg mener personlig den ikke helt faller inn i det. Bla Bla fungerer mer på den måten at man trykker på forskjellige ting og de reagerer på ulike uventede måter. Det gir en audiovisuell opplevelse, med farger, inntrykk, lyder og musikk i sprudlende og fantasifulle resulateter. Filmen har ikke egentlig en narrativ likevel. Den bygger mye på interageringen mellom seer og det som skjer i spillet. Det er ganske underholdende. National Film Boards Of Canada har gjort kanskje rundt 10 slike filmer, selv om jeg ikke vet om interaktiviteten fungerer på samme måte hos alle.

Interaktive vinkler: Cremaster 3 The Order

the-order-cremaster-3-dvd-13944694

Cremaster Syklusen til Matthew Barney er en kjent arthouse kultfilm kolleksjon med fimer, der man har fem filmer som påståelig skal forme en slags syklus. Cremaster er veldig kunstnerisk og performancebasert, og for noen ville dette bli sett på mer som “filmet” moderne kunst enn tradisjonell film. Jeg har alltid sett på det som mer abstrakte filmer da personlig, men det er en tekst for en annen gang.

Det sagt, så er det kun Cremaster 3 The Order som har fått en DVD-utgivelse av de fem filmene. Noe som forøvrig er svært synd da de helt klart hadde fortjent en fin samleboks. Filmene til Barney i seg selv er ikke interaktiv, men man har muligheten i Cremaster 3 å skifte kameravinkel gjennom hele filmen, som er ganske unikt.

I filmen ser vi en snodig karakter spilt av Matthew Barney klatre opp 5-6 etasjer i en bygning der ulike merkverdige ting skjer i alle etasjene og man kan til enhver tid kunne velge hvilken etasje man vil følge med på. Som gir deg valget om man vil følge Barney eller se hva som skjer i etasjene når han ikke er der. Vanligvis skjer det ikke så mye i etasjene når Barney ikke er der, men det er noe tilfredsstillende å kunne skifte vinkler likvel.

Matthew-Barney-Cremaster-3

På en måte er jeg overrasket over at jeg ikke har sett dette med å skifte kameravinkler mer i filmer. Særlig med tanke på at alle DVD-fjernkontroller har en egen knapp for å skifte kameravinkel, og noen av de faktisk veldig fremhevet. Det kunne sikkert vært interessant å kunne se en film der man kunne se ting fra flere vinkler. Jeg klarer utrolig nok ikke å finne noen andre filmer enn Cremaster 3 som har dette valget, men jeg har en mistanke om det må finnes flere der ute et sted.

Last Call – Skrekkfilm der hovedpersonen ringer deg etter help!

last call

“Den første interaktive skrekkfilmen!”
Last Call er en tysk skrekkfilm vist på noen kinoer rundt 2010/2011 (finner ikke helt eksakt utgivelse, men de fleste nettsideartikler som skriver om filmen er fra denne datoen) som prøvde å bruke interaktivitet igjen på en interessant måte igjen i kinosammenheng. Hovedpersonen trenger din hjelp!

Kinovisningen fungerte på den måten at alle i publikum måtte gi sitt mobilnummer i skranken til kinoen. I denne kinoen skulle man ikke slå av mobilen slik man vanligvis blir oppfordret. På et punkt i filmen så ville en tilfeldig tilskuer i salen bli ringt opp av hovedpersonen i salen og spørre om hjelp til hvor hun skulle gå. Skulle hun gå opp trappen eller inn døren mot venstre? Antageligvis ble forskjellige folk ringt opp i løpet av filmen.

Dette er traileren.

Personlig synes jeg idéen er smått interessant og oppfinnsomt, selv om det minner litt om hva som ville blitt Bombmeister, sånn bortsett fra at man bruker telefon her. Men konseptet har rundt 1.3 på IMDB så konsensusen virker ikke å ha elsket opplevelsen. Jeg finner forresten plutselig ikke igjen IMDB-innføringen, som er svært merkelig. Kan sverge på at det var en innføring tidligere. Uansett, kanskje måten det ble gjort på var utilfredsstillende. Reklamen var vel også noe slitsom og ser jo ut som en generiske kommersiell skrekkfilm. Så igjen virker interaktiviteten å være mer en gimmick diskutabelt.

lastcall

Igjen her vil jeg slå i bordet at idéen ikke er dårlig bare fordi utførelsen av den er det, men jeg tror på at utførelsen er dårlig i dette tilfellet. Har ikke lyktes i få tak i denne filmen, antageligvis fordi jeg tipper den kanskje fungerer bedre for kino enn for DVD som jeg ikke skjønner hvordan skulle fungere. Jeg tipper at det er vanskelig å få sett denne, med mindre den blir satt opp på kino igjen.

Interaktiv film 2.0 : Switching og Late Fragments

switching
Switching, dansk satsning  fra 2003!

To nyere filmer som prøver på en ny type interaktivitet er den kanadiske filmen Late Fragments (2006) og den danske relativt store satsningen Switching (2003). Late Fragments er inspirert av sistenevnte, og de fungerer på en lignende måte. Her har man antageligvis sett på det at filmen stopper underveis som en negativ faktor, og istedet gir det deg muligheten til å påvirke handlingen underveis uten at du helt bestandig vet hvordan det vil påvirke handlingen.

Så filmen ikke stopper opp og ber deg ta et valg, men med fjernkontrollen kan trykke enterknappen omtrent når som helst og på en eller annen måte påvirke historien.

Noen ganger vil f.eks bildene skifte mellom f.eks tre personer og vil loope til du trykker ENTER-knappen på en av dem, og i motsetning til “tradisjonell interaktiv film”(hvem ville trodd jeg skulle få bruke DET uttrykket?) så vet man ikke hvordan disse valgene egentlig vil påvirke ferden videre. Alt er mer subtilt, og kanskje tenkt på den måten at valgene er mer som tilfeldigheter er, dvs at man ikke alltid vet hvordan våre aksjoner vil påvirke en situasjon

late-fragment

Late Fragments, en kanadisk uavhengig film fra 2006 inspirert av Switching. 

Disse to filmene har jeg enda ikke sett, men de er mulig å få kjøpt, så de kan være spennnede å sjekke ut. Switching kan man også til dels teste ut fra filmens nettside. Denne filmen skal også visstnok aldri slutte, og går i loop… til man blir lei, regner jeg med? Dette er jo en spennende teknikk, selv om den jo vil være komplisert å få til i en kinosal.

Finnes det flere interaktive filmer?

Ja, det finnes noen flere. I min ferd mens jeg har studert temaet så har det hele tiden dukket opp flere titler her og der som jeg ikke har fått med meg, men jeg merker at temaet fort kunne blitt nesten et hovedoppgave i seg selv om man skulle gå skikkelig grundig til verks med alle, så jeg runder heller av for nå. Kanskje jeg lager en del 2 hvis jeg tester ut flere senere. Det blir for mye for nå, særlig hvis man skulle inkludere alle interaktive cinematiske spill som er laget i tillegg. Noen av de er kompliserte om man skal definere som spill eller film, siden de er som interaktive filmer utgitt på spillekonsoller og til datamaskin, men i noen tilfeller også utgitt på DVD med interaktivitet i ettertid. Det er visstnok flere slike spill/filmer.

Av de som er igjen som virker veldig interessante er Tender Loving Care spesielt, som er laget av Trilobite, selskapet som lagde 7th Guest og 11th Hour. De gjorde et forsøk på interaktiv film med denne filmen, og ryktene sier at den skal være forholdsvis bra. De gjorde også et annet prosjekt som heter Point Of View, i samme stilsom også er ganske kjent. Det skal visstnok ha litt den samme stemningen som spillene, som er veldig atmosfæriske, så det virker lovende. Tender Loving Care er tilgjengelig både på DVD i dag, og gjennom iTunes som App/film til datamaskin. Point Of View er gitt på DVD også.

tenderlovingcare

Man har også to videokunstnere/filmskapere som er relativt kjente for å lage interaktiv film til nettet og til kunstutstillinger, i Martin Percy og Toni Dove. De kan man sjekke ut hvis man vil se moderne forsøk. De har begge vunnet flere priser for deres filmer, og endel av de kan ses online fra nettsidene deres.

Ellers har man den kjente bokserien Choose Your Adventure, som har gjort stor suksess i bokform med interaktive historier, som ofte har rollespill-elementer. Jeg har en slik bok, og i min man skal bruke terninger og holde styr på energipoeng man har igjen, samt objekter og våpen. Uansett, veldig populær gammel serie i bokform. De ga visst ut en animasjonsfilm også, The Adomnible Snowman som til tross for at det ser ut som den er rettet litt mot barn, kan være interessant å sjekke ut siden den har gode anmeldelser på Amazon. De skulle ellers lage en serie med filmer, men det har blitt med denne så langt.

chooseyourown


Så konklusjonen? Har interaktiv film noen fremtid? 

Ja eller tja. For mange vil nok interaktiv film først og fremst være en kurositet, om enn en eksostisk en kanskje, og det vil nok være den generelle oppfatningen for mange filmkritikere og filmskapere, tror jeg. Det var forøvrig min fordom også, og det var mest bare nysgjerrigheten som lokket meg inn i dette. Det til tross har jeg nok falt mer fra “skeptisk” til “svakt svakt håpefull” angående idéen om interaktiv film. I alle fall ser jeg at det kan fungere til enkelte prosjekter her og der, selv om jeg nok naturligvis aldri tror det vil ta over filmbransjen, av ulike grunner jeg skal nevne.

Jeg tror ikke den kommersielle blockbuster-filmen har så mye å gjøre med interaktiv film. Det blir mest en litt underholdende gimmick som kanskje kunne prøves ut som en eksotisk liten greie her og der, men en som folk nok fort blir lei av i seg selv. Folk som ser popkornfilmer vil jo uansett bli underholdt. Valg innebærer å tenke og vurdere, noe jeg tror bare blir anset som slitsomt av den gjengse kinogåer, og lette meningsløse valg virker fort å bare bli, um, meningsløse.

Som en arthouse film er jeg på den andre siden mye mer positiv. Kanskje ikke som en fast greie, men hvis man klarer å finne et bra og passende konsept rundt det, slik som med One Man One House av Kinoautomat folka, så er jeg faktisk veldig positiv til interaktiviet. Jeg tror på det aller minste i alle fall at det kan finnes flere bra filmer som passer til et slikt prosjekt, og det er en utfordrende endog givende øvelse å prøve å tenke ut hva slags prosjekter som kunne blitt bra. Jeg ser særlig for meg konsepter som kommenterer dette med “fri vilje vs determinisme”-tematikken, slik Kinoautomat gjorde. Hvor fri er våre valg egentlig? For en interaktiv film vil vanskelig bli noe mer enn begrensede valg, og selvrefleksivt kan det bli poetisk siden tematikken speiler teknikken som blir brukt.

Når det kommer til Interaktiv Film 2.0 som med Switching og Late Fragments må jeg nesten prøve disse ordentlig ut før jeg kan komme med en fullstendig dom, men de virker litt kompliserte for meg, da jeg ikke vet hvor mye jeg har lyst til å trykke på ting hvis jeg ikke vet hva slags valg jeg har tatt, selv om jeg ikke vet enda. Likevel er jeg åpen for at de kan være inne på noe, som en byggestein til noe som kan fungere videre. Lar det stå åpent til diskusjon. Slike konsepter som deres er uansett kun for DVD likevel, da det ikke finnes en mulighet for å gjøre et sånt konsept på kino så vidt jeg kan se. I videokunst og eksperimentelle filmer vil den nok med jevne mellomrom alltid dukke opp. Særlig hvis det narrative ikke er like mye i fokus.

Ulemper og utfordringer med mediet

Interaktiv film har flere ulemper og utfordringer som gjør det vanskelig for det å ta av. Det er for det første mye mer komplisert å produsere for filmskaperne selv. Man må spille inn en film mange flere ganger enn med vanlige filmer pga alle veiene, og det er nok mye å holde styr på for filmskapere uvant med å jobbe slik. Produksjonen flerdobles jo automatisk pga flerveis-mulighetene. Når filmer skal spilles inn så kan man ofte spille det inn i ukronologiske rekkefølger, så om man skal spille den inn i mange ulike retninger i tillegg kan det bli vanskelig for regissør og skuespillere og huske på den personlige oppbyggingen for karakterene og historien de spiller inn der og da, kontra en annen vei der et annet scenario skjer. Det er mange baller å balansere i en produksjon med en interaktiv historie, så det krever sitt på et travelt sett.

En annen ting er at folk som skriver historier og har noe å fortelle, vanligvis kun har én lineær historie på hjertet. Manusforfattere tenker ikke vanligvis multipliserende der man har X antall veier og X antall slutter, kanskje fordi ingen lever på den måten, altså flerdobbelt, så derfor tenker ingen slik naturlig heller når de skal skrive en fortelling. Da krever det en sammenfattet planlegging. Multilayere med historier er en helt egen måte å lage film på som kan være utfordrende og spennende, men også svært vanskelig om det skal gjøres rett og gi mening at filmen blir forskjellig fra gang til gang på en måte som helhetlig er interessant å oppleve fra alle mulighetene. Så det krever sitt konsept helt klart.

Interaktiv film krever også dyrt utstyr i noen tilfeller, spesielt hvis kinoene skal ha utstyr og knapper å trykke på, som er en kneik siden det nesten må være en større satsning hvis mange kinoer skal installere slikt utstyr.

En siste faktor, men også en kritisk en er nok at de fleste vil forbinde interaktive historier mer med et slags spill, noe som ikke nødvendigvis være tilfellet selvsagt, men det virker som assossiativt blir det fort slik. I den grad interaktiv film virkelig minner om et spill, som med Ride For Your Life av Interfilm, så kan man nok alltid spørre seg hvorfor man ikke like gjerne bare spiller et ordentlig spill. Et dataspill vil jo tjene på gameplay og kontrollmulighetene(knapper, joysticker osv), og i en sal med sterkt begrensede og dessuten demokratiske(ditt valg er kanskje 1/60 i en innflytelse) knappemuligheter så er i alle fall konkurransen umulig mot et dataspill eller et konsollspill. Et helt håpløst prosjekt å konkurrere mot.

Interaktive filmer kan ikke vinne på refleksiv “spillbarhet” helt opplagt, så man må tenke på spesialiserte konsepter det kan vinne på, som historiefortellings medium, der film alltid har vært sterkere enn hos spill generelt. Dessverre har de konkurranse i spill der med, og en røff en også. Adventure “point & click”-sjangeren nemlig, og som diskutabelt kanskje er enda mer designet til affæren interaktive historier. Tilskueren i et adventurespill har mange flere muligheter til å utforske universet på den måten han eller hun vil, ved siden av å gjøre progress i historien. En interaktiv film på sin side vil til sammenligning være svært begrenset med bare noen få valg, gjerne bare 2-3 med jevne mellomrom, og det vil på en måte fortsatt være mer passivt enn aktivt i forhold til historien enn gjennom et gjennomført adventurespill.

Så interaktiv film har endel tøffe utfordringer om det skal fungere og føles nødvendig for å fortelle en film. Likevel er det ikke umulig. Det beste eksemplet på at det kan fungere er definitivt Kinoautomat, som etter min mening er et lite mesterverk og kanskje en ny favorittfilm for min del, så det går definitivt an, men jeg er litt på gjerdet om slike filmer kun kan fungere på et jevnere og hyppigere nivå. Fokuserer man på moraler og vanskelige valg, og har en bra ryggrad i konseptet så har man noe som kan bli noe.

Jeg tror også man må lære av feilene til særlig Interfilm og kanskje Last Call. At konseptet, et godt skjellett og en god plan være hjertet til en interaktiv film og ikke gimmicken! Gimmicken i seg selv er underholdende kun på et veldig kortlivet og umiddelbart vis, men å tro det vil vare evig alene er å undervurdere publikum. Et publikum interessert i popkornfilm forventer heller ikke å ta valg. De forventer å lene seg tilbake, passive og underbevisst vite at det de ser er utenfor deres kontroll, som er mye mer behagelig.

Spørsmålet er hva som kunne fungere.
Kan du tenke deg et konsept som kan passe som interaktiv film?

choices-for-deliberate-creators

Categories: Interaktiv Film | Leave a comment

David Lynch presents DYNAMIC: 01 – The Best of DAVIDLYNCH.COM

Hvor ble det av David Lynch? ..begynner folk å viske. En stund siden Inland Empire nå, og folk begynner aktivt å savne hans filmer. Selv kan jeg vel takke Lynch for å presentere meg for at det finnes unik film der ute som prøver å utforske et annet terreng enn det man ellers så.

Så hva driver han med for tiden? Vel han er like aktiv enda han. Han har vel bare tatt prosjektene sine litt mer inn i laboratoriene for et mer lukket publikum. Som gammel Lynch fan, falt jeg litt av spannet selv, men tenkte å ta meg inn igjen nå.

Fant denne DVDn på Amazon en kveld. En Lynch DVD med masse kortfilmer og småting jeg aldri hadde sett før? Aha, det var materiale fra DavidLynch.com, ment for fansen og medlemmene der inne opprinnelig, men nå ute i et kanskje begrenset opplag for andre interesserte også.

Dette er første anmeldelse i Super Adventure Club prosjektet, og ganske passende å la David Lynch få starte showet. Han er vel ganske enkelt en av de mest innovative og interessante filmkunstnerne vi har hatt i filmhistorien.. uansett tidspunkt. I allefall av de som har brytt ut kommersielt og er nærmere et navn de fleste kjenner til, om ikke annet enn for Twin Peaks i det minste.

Så la oss gå igjennom hva Lynchern har drevet med bak teppene i det siste…

* The Darkened Room

Nå trodde jeg at Darkened Room var den filmen der man så en fyr blø ut av armene i fem minutter som han lagde for noen år siden, men jeg må ha forvekslet noe… (og jeg er visst ikke profesjonell nok til å sjekke det opp heller). Denne filmen er veldig i samme gate som Inland Empire. Kunne nesten vært en scene fra den.

Å filme på DV er definitivt spesielt, fordi for mange får man på (godt eller vondt) veldig hjemmevideo følelse. Noe som er interessant, selv om jeg ikke forstår hva Lynch mener med dette. Han har faktisk sagt at han aldri vil gå tilbake til å filme på film. I allefall sa han det rundt Inland Empire, og så langt stemmer det. Noe som er spesielt, men å velge DV er enda mer underlig. Å gå over til moderne HD-kameraer er det flere filmskapere som gjør, både fordi det er billigere og fordi de beste kameraene begynner å bli ganske imponerende og nært film… men å gå over til DV derimot er ganske spesielt.

I teorien kan jeg jo se punk-parabelen. Hvis hans legat og rykte kunne gjøre DV til en allment akseptert måte å lage film på, ville det definitivt åpnet døren for mange da det ville være rimeligere å lage film som kunne få et respektabelt publikum. Så det er jo en litt fin anarkisisk tankegang man kan mistenke han for å bedrive. Om han lykkes med dette er et annet spørsmål da, men tanken er interessant.

Filmen har en første del med en asiatisk kvinne som snakker om et eller annet med bananer, før hun snakker om en eller annen kvinne vi ikke burde oppsøke… Vi må ikke. Så får vi se en kvinne, kvinnen vi ikke må oppsøke.. med maskaragråtede kinn sittende på en sofa der sofaputene er slengt av. Det ligger en merkelig buktalerdukke midt på gulvet. Så kommer en annen kvinne inn. Det er ikke lett å forstå hva som foregår, men det er kanskje en bra ting som alltids i Lynch sin verden.

* Boat

“Forsøk på å kjøre så raskt at man kjører inn i natten”-stunt. Kanskje det nærmeste Jackass man kommer i verdenen til David Lynch. 

Vi ser med ett et enkelt digitalt opptak. Kan være filmet med en iPhone, eller et billig videokamera/DV.

Formmessig har han lekt seg med lyset her. Man har brent ut lyset i mange bilder, som man sier det på fagspråket. Veldig fy-fy, men det er gjort med vilje her av Lynch. Jeg tørr ikke gjette hva han mener med det.

En ung kvinne sin stemme reflekterer igjennom det høres ut som hun prøver å erindre en drøm i bruddstykker. Bilder, stemninger beskrives.. En person dukker opp i en båt. Oi. Det er Lynch selv som kjører båten ut. Lynch snur seg mot kameraet sier “We’re going to speed up so much that we can drive into the night.” Det blir omsider mørkt. En underlig reise til et annet sted vi aldri får vite mer om.

* Lamp

Abstrakte nattbordslamper? 

Lamp er egentlig ikke en film. Mer som en 30 minutter dokumentar der David Lynch tar oss med igjennom en del av prosessen der han lager en skulptur som han refererer til som en lampe. Det er vel også en lampe, ikke det, den har jo et glødende lys. Hva definerere en lampe egentlig.
Ganske stilig sak, som ser ut som en slags merkelig tresfigur.

Filmen handler mer om prosessen mens han lager en av disse lampene. Selv om dette er Lynch som jobber i atelieret sitt, og ikke på et filmsett, så er dette en interessant sak der vi personlig får følge med på å se hvordan han jobber og tenker i prosessen.

Ja, for hvordan jobber egentlig David Lynch? Han er usedvanelig tydelig og klar når han snakker, akkurat som han er veldig obs på at personen han snakker med får alt av de minste opplysninger, så ingenting misforstås. Så han er paradoksalt nok svært ryddig, rasjonell og logisk når han forklarer… men alltid med et underlag av noe bisart likevel som vil frem. Han er svært opptatt av å beskrive alt i detalj på et nivå. Bruker han et produkt så skal merkevaren tilogmed nevnes, og ikke bare materialet… Prosessen er veldig trivelig, og det er noe veldig hyggelig ved at han tydeligvis verdsetter kaffepausene sine som svært viktige deler av arbeidet, om ikke enda viktigere kanskje?

* Out Yonder – Neighbor Boy

 Nisser og kjemper! 

Out Yonder er et eksperiment i en komedie. En veldig absurd komedie, som minner litt om Tom Sawyer i måten de snakker på. Her roper man og sier “I be seeing something!”, “That be a huge thingamabob!”.. og på et merkelig vis som får en slags rytme som minner om et rim. Denne filmen er faktisk veldig morsom og overraskende. Lynch spiller selv i denne, og slik jeg forstår det er han andre fyren sønnen hans. De har på seg røde nisseaktige luer og oppfører seg mektig rart. Filmen handler om nabogutten Out Yonder som tydeligvis liker melk veldig godt. Han er en svær kjempe. Anbefales å sjekke ut.

For de av oss som er Lynch-fans så er en film som omhandler en kjempe også en referanse til filmen han aldri fikk laget. Ronnie Rocket, som skulle følge opp Eraserhead, være i samme type univers og omhandle en kjempe. Som skulle spilles av han som spilte dvergen i Red Room i Twin Peaks. Ikke at Out Yonder er noe spesielt lik slik den skulle bli, men det blir jo kanskje det nærmeste han kommer.

* Industrial Soundscape

Mer et lite bilde og lydeksperiment av David Lynch. Litt usikker på hvor interessant dette hadde vært om det ikke hadde vært Lynch, men kan vel skufles inn i kategorien “Lynch tester ut ny media”. Dette er animasjon gjort på datamaskin, antageligvis After Effects. Bakhistorien kommer fra settet på Eraserhead, der Lynch så enkelte rør og annet maskineri han var fascinert av. Ikke sikker på om han brukte de i Eraserhead, men minnet fra disse har tydeligvis inspirert denne greia. Dette har ingen narrativ struktur, men kan ses på som en stemningsrapport. Industrielle lyder og industriell animasjon. Det skjer ikke mye her. Personlig synes jeg kanskje dette er litt uferdig selv som et eksperiment, men tanken bak det hele er jo spennende.

* The Bug Crawls

The Bug Crawls er også mer en stemningsrapport, som man så fint kaller det, men her skjer det litt mer enn i Industrial Soundscape til tross.
Animasjon er det også. Dette minner meg veldig om David Firth(fat-pie.com) sine litt mørkere animasjonsfilmer, særlig f.eks Toastbury Toast Boy -2 eller Salad Fingers. En mørk anspent verden der ekle bisarre ting kan skje. En slags bille går saaaakte og intenst oppover veggen til huset, over taket.. og faller plutselig på et punkt på rygg. Mens den ligger på rygg, fortsetter den å bevege føttene.. akkurat som den ikke skjønner sin situasjon. Akkurat som den bare går som reflekser. Noe som er ekkelt. Er dyret bare instinkter? Ugh. En dør til huset åpner seg… og det er ganske skummelt. Kameraet zoomer inn mot døren. Man aner ikke hva som vil skje, men noe vil. Så stopper det. Man får ikke vite mer.

Det er kanskje litt synd at dette er mer en mal til et univers enn film, men Lynch sier i introduksjonen at han kanskje en dag vil dra tilbake hit.
Jeg synes kanskje han burde. Veldig lovende.

* Intervalometer Experiments

Dette er en seleksjon av Lynch sine timelapse eksperimenter. Intervalometer er visst forresten et annet ord for timelapse.

Lynch liker å se hvordan lys forandrer en lokasjon. Det er tre eksperimenter her. Den beste av de inneholder en skygge som beveger seg oppover trappen. Det som gjør den stilig er at det minner nesten om en skapning som kravler oppover trappen. Det kan se litt ut som Nosferatu og skyggen hans, i de tyske ekspresjonistfilmene. Det er jo en interessant basis for noe uhyggelig å bruke lys og skygger igjennom solen. Det må vel kunne brukes til noe? Jeg vet ikke. Jeg tror ellers noe av det Lynch sa i introduksjonen handlet om å vise hvordan sollys også forandrer en lokasjon. Hvordan et sted kan se helt forskjellig ut fra dagslyset. Fra hvordan lys og skygger påvirker stedet.

* Member Questions

Intervjuseksjonen var en av de tilleggene på DVDn som jeg var mest interessert i. Det er betalende medlemmer fra DavidLynch.com som har spurt spørsmål, som har blitt besvart av Lynch på nettstedet opprinnelig. Kanskje hadde det vært bedre med litt flere komplekse spørsmål og gjerne litt mer forsøk på dypere svar, men dette er fortsatt bra.

Jeg kan oppsummere hva man lærte av Lynch igjennom spørsmålsrunden. Triviatime!

  • Strauss sin symfoni i starten av Wild At Heart er hans eget favoritt musikaltema fra hans egne filmer.
  • På spørsmål om hvordan man skriver et filmmanus mener han det er rett frem, enkelt og sunn fornuft… men oppsummerer at først må man samler idéer, så får man ord på idéene. Hans metode er deretter å ha 70 tittelkort som representerer hver scene. Han legger de på et bord. Så skriver han hver scene. Så har man en spillefilm. Sånn gjør han det i alle fall.
  • På spørsmål om han skriver dagbok.. Nei. Han har aldri skrevet dagbok, men skriver ofte ned idéer på papirlapper og holder dem i en egen krukke. “Cause you don’t want to forget!” uttrykker han.
  • Lynch tar mange mange kaffepauser i løpet av en dag. Slik har det vært i alle år, men med variert terreng i hvilken kaffen han går for. I perioder gikk det i kaffe med melk i, så en lang periode med kun ekspresso, mens han i disse dager kun drikker cappuccino. Det går i bølger.
  • Roy Orbison likte opprinnelig ikke Blue Velvet og måten hans sang In Dreams ble brukt, fordi sangen betydde mye for han personlig, men klarte senere å se sangen i et annet perspektiv og likte Blue Velvet andre gang han så den.
  • Roy Orbison som David Lynch, mediterer såkalt Transcendental Meditasjon. De har meditert i lag.
  • David Lynch tror på den digitale verdenen og internett, og mener dette er en veldig bra tid å leve i for kreative mennesker.
  • Han er ellers svært takknemlig for det internasjonale miljøet på DavidLynch.com.
  • Mest interessante spørsmålet kom med abstraksjoner innen film. Som jo er en av hans spesialiteter. Jeg har glemt litt hva han sa, men det var veldig innsiktsfullt, slik jeg husker det.

Oppsummering

Så hva står vi igjen med etter å ha sett denne samlingen? Alt i alt er vel dette et tegn på at Lynch enda driver med spennende ting, om enn ikke like synlig som før. En annen ting er at samlingen er et testament på at Lynch kan gjøre spennende ting på nesten null budsjett(det er omtrent ingenting her hvem som helst ikke kunne fått råd til… diskutabelt) Gode kunstnere kan behøver ikke budsjett. Vanligvis gjør vel talentfulle filmkunstnere dette i begynnelsen av karrieren sin da, og ikke på slutten etter masse svære produksjoner på nakken… men det er David Lynch, folkens!

Takk, Lynch. Vi ses sikkert hvis du gir ut flere utgivelser som denne.

Categories: David Lynch | Leave a comment