Henrys Bakværelse – Norges svar på Twin Peaks?

Henry cover

Henrys Bakværele er en slags actionthriller fra 1982 Norge regissert av italiensk blod som kanskje ender opp mer som en dramafilm. Gianni Lepre het mannen som kom til å lage to filmer i Norge på begynnelsen av 80-tallet, og den gang ble han håpet å være et friskt pust. Den ene filmen han lagde het Øye For Øye(1985), men den første var Henrys Bakværelse. Han har vært aktiv i Italia senere med film og TV.

Førstnevnte Øye For Øye sies å være den bedre av disse to, og det er bra, fordi Henrys Bakværele er dessverre en ganske skuffende affære. Selv om det på papiret kunne blitt en ganske spennende thriller. Det er mye som bare ikke virker spikket nok på bare.

Handlingen er forholdsvis tradisjonell, men høres ut som noe som kunne blitt en spennende thriller i sjangeren. Man har Henry(spilt av Svein Sturla Hungnes, kjent som psykologen i Adjø Solidaritet blant annet) som er en middelaldrende mann med et mislykket ekteskap bak seg. Han ser alltid så alvorlig ut. Han er en passe respektert frisør, som plutselig får en telefon om at hans fjorten år gammel datter har tatt selvmord. Hun hadde har rømt for et par uker siden, men dette kom som et sjokk likevel. Dette setter selvsagt Henry noe tilbake. Hva har skjedd? Det kommer frem at det er en historie der som inneholder mye om datteren som Henry ikke visste om, og han må finne ut av det selv siden politiet ikke bryr seg. Som en privat detektiv kanskje. Egentlig er historien ganske spennende så langt på papiret, og når det viser seg at datteren har drevet med prostitusjon og de mørke sidene av samfunnet, så er jo dette nesten som en slags Sarah Palmer-ish Twin Peaks historie, og det 8 år før Twin Peaks kjørte TV-skjermene til folk. Ikke noen kopi altså.

Dessverre fungerer ikke dette like bra som Twin Peaks. Problemet ligger i at der det burde vært litt mer driv i historien, og jevn fremgang og fokus på datteren, så halter historien veldig her med mange relativt traurige og meningsløse scener som ikke føles som de går så mange steder.

Små fine absurde morsomme øyeblikk til tross, blant annet av Rolv Wesenlund og en random eldre fyr med tuba på et offentlig toalett, og andre småting redder filmen nesten fra sin noe gravalvorlige preg, men det blir likevel ujevnt. Noe bare engasjerer ikke. Skaper ikke nysgjerrighet for hva som blir å skje.

Et hovedproblem er fokuset på historien. Det virker som regissøren har prøvd å bygge opp et slags vennskap mellom Henry og en person som heter Tom, en slags boms, som hjelper Henry videre for å finne ut hva som skjedde med datteren, ved å la han komme i kontakt med en prostutuert og annen venninne av datteren.

Dette vennskapet er kjemiløst mellom Henry og Tom, slik jeg opplevde det, og videre ganske uinteressant for historien, men regissøren lar av en eller annen grunn oppmerksomheten bort fra Henrys søken på datteren sin fortid, som egentlig er kjøttet til filmen og legger mye vekt på dette tomme vennskapet. Det er mer i retrospektiv av filmen at man skjønner at vi skulle bry oss om forholdet mellom Henry og Tom. At når Tom dør mot slutten av filmen så skulle han kanskje representere noe den eneste andre tingen Henry brydde seg om. Dessverre bryr ikke publikum seg så mye om Tom. Han blir mer et slitsomt element som for oss som seere egentlig mistet sin funksjon i første tredjedel av filmen. Som et slags norsk svar på Jar Jar Bings.

Et mer interessant valg hadde jo vært en mer tradisjonell vinkling der mysteriet ble nøstet mer og mer opp. Dessverre blir filmen litt kjedelig i perioder, fordi den liksom ikke går så mange steder lenge. Dette er første gang på lenge jeg har savnet litt mer sjangerelementer og tradisjonelle krimklisjéer i en film.

Filmen er også vanvittig alvorlig hele veien, og med en hovedkarakter som liksom skal miste to personer han bryr seg om, uten at man kanskje helt forstår hva filmen prøver å si utover det. Er det noe budskap bortsett fra at en far som har det kjipt skal få det enda kjipere? Det er mulig filmen prøver å studere Henry sitt sinne mot en hallik som ødela livet for datteren, en hallik som ender opp på bakværelset til Henry, men at han kanskje må ta skyld selv. Gi slipp på frustrasjonen sin og datteren. Forstå at hevn ikke er løsningen.
Jeg antar dette kan ha vært meningen at filmen skulle uttrykke.

Til tross for dette var filmen et interessant innblikk i norsk actionthrillere på 80-tallet, som dessverre ikke nådde sitt mulige potensiale, og hvordan en italiensk regissør kan håndtere en norsk film. Med et litt bedre manus og litt mer driv i historien kunne dette blitt en ganske spennende film da.

8 klassikere fra nordnorsk virkelighet

8 klassikere fra nordnorsk virkelighet: 30 år for den frie nordnorske filmen

stetind

Nord Norsk Film Senter har samlet sammen hodene sine og sett bakover. Denne samlingen ser ut til å være en hyllest til den frie kunstneriske kortfilmen sine levekår i Norge, og noen av høydepunktene fra Nord Norge de siste 30 årene. Den frie kunstneriske kortfilmen er jo et alltid like utrydningstruet dyr fra krefter som vil kommersialisere film, så denne samlingen er ment å være en knyttneve i bordet om videre innovasjon og holdning om at mediet får lov å være fritt.

Så hva finner vi her? La oss se på denne samlingen. Det meste er nytt her for meg, med unntak av Zapffe-filmen, som er en av mine favorittfilmer fra Nord-Norge, men la oss se…

Slik tar de sameland (1983)

same1 same2 same3 same4 same5

Regi: Skule Eriksen, Kåre Tannvik

En film som omhandler noe så enkelt som samenes eiendomsrett over en elv, foran at den norske befolkningen skal bruke den til vassdrag og strøm, men som omhandles som samenes undertrykkelse på en generell notis. Filmen er en god gjennomgang om tematikken, og viser klipp av samer som blir forvist fra Stortingsplassen, masse nyhetsoppslag og en dramatisk sultestreik.

Kanskje mer en viktig dokumentar enn en spennende en filmatisk sett, vil jeg argumentere. Filmen føltes litt lang. Jeg må si at etter 20 minutter så følte jeg at det var mye dødtid her og der, og at jeg savnet er sterkere driv. Ikke alle dokumentarer trenger å være så spennende filmet formalistisk sett hvis de har en viktig historie eller et viktig budskap, men da er det desto viktigere å destillere frem budskapet. Dette fremstilles som en bråte med lange klipp, og jeg savnet å komme personlig innpå noen karakterer her. Et stødig verk er det uansett, og det er vanskelig å ikke få sympati med samene sin rett til en egen kultur, samtidig som man jo ser problematikken i det hele.

Kom (1995)

kom1 kom2

Regi: Marianne O. Ulrichsen

Synopsis fra et sted på nettet:
“Denne lille, men viktige filmen tar for seg et vanskelig emne; kjærlighet og erotikk mellom eldre mennesker.”

Tja, kanskje. Jeg håpet en litt mer “ukomfortabel” film som viste at eldre hadde et sexliv og slikt ut fra den beskrivelsen. Litt å legge godviljen litt til for å gjøre filmen mer interessant enn den er, kanskje? Kom uttrykket for meg mer en søt og enkel liten film om “evig kjærlighet”.

Vi ser en eldre dame mimrer og tenker tilbake til en utendørsfest der hun sier “kom” til en overrasket kar, og de går inn i et naust eller noe slikt og skal vel ha “a bit of the old in out in out” som de sier det i Clockwork Orange. Vi går tilbake til nåtiden der hun hvisker det samme til sin gamle ektemann. “Kom!” Smilet til mannen indikerer at det er samme mannen. Så ja. Tenk Titanic romansen, bare på 5 minutter, uten skipet, og med en lykkelig slutt når dama ser tilbake på det. Leonardo sitter der enda han, sukk.. hundre år senere og de er like lykkelig. Veldig typisk jentefilm, altså.

Søtt kanskje, men jeg merker at jeg savnet noe. Det føltes litt som en film man har sett mange ganger før på en måte. Litt som noe man kunne se i en reklamefilm. Skal likevel sies at dette er en sånn typisk film klisjéenes forsvarere ville stilt seg i ring rundt.

Livstid (1999)

livstid1 livstid3livstid2

Regi: Karl E. Rikardsen

Synopsis: Rett etter krigen ble åtte år gamle Henry frå Andøya satt bort til pleieforeldre. Da han ble voksen mistet de voksne kontakten med han. Hvorfor forsvant Henry, og hvorfor tok han aldri kontakt med familien sin igjen?

En dokumentar på 50 minutter om en Henry. Det handler egentlig om at regissøren forteller om bestemoren sin og hennes historier, og en sterk en om Henry. Et fosterbarn som bodde hos dem, men som forsvant en dag og aldri ga en lyd igjen fra seg. Det blir stilt mystikk rundt hva som har skjedd. Regissøren bestemmer seg for først får vi oppsøke Henry, og vi møter en eldre mann som tilsynelatende har svært dårlig samvittighet, men forstår ikke selv hvorfor han har oppført seg slik. Dette er første del av filmen kan man si.

I andre del, så er det som man søker svar i disse spørsmålene ved å reise tilbake i Henry sin fortid. Hvem var de virkelige foreldrene hans? Det er en ganske dramatisk turbulent fortid vi møter, da vi får møte eldre mennesker som kan fortelle han om ting. Et av hovedpoengene her som sakte kommer frem er at Henry var et såkalt tyskerbarn. Moren hans ble gravid med en tysk soldat under andre verdenskrig. Det kommer frem at det varn sterke motholdninger til tyskerbarn. Nesten umenneskelige. “Liten Ida”(1981) av Laila Mikkelsen er en fiksjonsfilm med samme tematikk. Det sies aldri eller antyder aldri i filmen at grunnen til Henry sin senere adferd hadde noe med dette å gjøre, men det er akkurat som man sitter igjen med den følelsen likevel.

Dokumentaren har et sterkt tema, selv om selve dokumentaren formalistisk sett ser ut til å egentlig ikke tenke på formspråk. Den virker veldig hjemmelaget og hverdagslig på sitt vis. Man følger karakterene rundt, men det fungerer. Man blir kjent med Henry og hans liv, og det er en fin historie. Dette er antageligvis tatt rett på video, men som sagt, historien er bra nok. Et studie av et menneske med et ganske gebrokkent liv.

Nymånens barn (1989)

nymåne1nymåne2 nymåne3

Regi: Svein Andersen

En utfordrende kortfilmreise mellom barnets opplevelse og fantasi, og de voksenes streben etter ro og logikk. Ukontrollerbare krefter som krig, vold, makt, seksualitet, skjønnhet, kjærlighet og lengsel er sentrale elementer i hovedpersonens ‘reise’.

De fleste som har hatt noe med film å gjøre i Nord Norge kjenner til Svein Andersen. En av grunnleggerne av filmcampen, selverklært anarkist og en energisk og kompromissløs karakter. Kanskje mest kjent for sin notoriske film om Karlsøya og dens historie som et motkulturelt hippieanarko paradis. Nymånens Barn var en film jeg ikke visste hva jeg skulle vente meg av, men den slo meg litt tilbake. Jeg hadde ikke ventet en film med et så kaotisk men samtidig så elegant filmspråk. Utrolig ekspressivt og interessant verk. Dette er et slags formalistisk mesterverk.

*Klassiker*

Farvel da gamle Kjelvikfjell (1974)
Regi: Knut Erik Jensen

Knut Erik Jensen er antageligvis kanskje den mest kjente filmskaperen fra Nord-Norge. Denne filmen er en av hans aller første arbeider. Det er litt vanskelig å finne ord her for å forklare hva vi ser. Jeg tror for noen vil dette fremstå som bare masse klipp av fiskere og slikt, uten å finne sammenhengen, og jeg kan kanskje erkjenne at dette ikke er filmen for alle slik sett. Personlig fant jeg det hele veldig fascinerende, fordi det er noe med måten måten filmen er gjort på som kaprer menneskets plass i naturen så utrolig bra her.

Jeg tror mye av Knut Erik Jensen sitt prosjekt som filmskaper er å sette mennesket opp mot naturen. Som den lille organismen vi er, og hvor voldsomt liten og sårbar vi er i det store hele. Naturen er på en måte hovedpersonen i hans filmer, og en sentral skikkelse. Ikke ulikt det vi ser i Hamsun, som også er svært opptatt av naturen.

Videre handler Kjelvikfjell egentlig om et lite fiskevær som ble nedlagt. Filmen skildrer livet der. Ikke veldig personlig. Måten det er gjort på er ikke gjennom kontakt med personene, det føles ikke veldig politisk. Mest en slags poetisk skildring. Det avslutter med bilder av forlatte lokaler og et forlatt fiskevær. For min del, som nordlending, så er det noe interessant å se hvor enkelt livet var for mine forfedre bare et par generasjoner levde. Det handler om overlevelsen.

*Klassiker*

I mitt lille paradis (1994)

paradis1

Regi: Erling Falch

Synopsis: “Et portrett av dikteren Dagni Antonsen som halve året bor i Tromsø og resten i Rossfjorden.”

Erling Falch er kjent som Filmfalken i Tromsø og har være produsent på en del filmer i nord, blant annet spillefilmen Svidd Neger. Litt uvisst om han er aktiv lengre pr 2013. I Mitt Lille Paradis er hans egen film, og kan beskrives som et fritt dokumentatisk og poetisk portrett av en dikter, og en litt merkelig sak er det. Portrettet er av Dagni Antonsen, som en ganske kjent dikter i Nord-Norge. En dikter jeg ikke kjenner så godt til fra før må jeg ærlig innrømme, men om noe så gjorde dette meg mer nysgjerrig på henne.

Diktene hennes minner om lekne nærmest meningsløse barnedikt på rim på overflaten, og ikke akkurat noe som noen ville kalt pretensiøs… men til tross for sitt noe naive og enkle uttrykk som man nesten skulle mistenke var lagd bare for å rime og høres morsomme ut, så er det akkurat som de fremstår som noe litt til ettertanke likevel. Som på en måte gjør de interessante igjen, fordi de forvirrer litt i forhold til hvordan man skal plassere de. Litt paradoksale.

I filmen ser vi Dagni fargelegge en kjole på et papir med fargestift, svømme rundt i måneskinnet, klamre seg til en bjørk mens hun poetisk sier at hvis den hadde vært i en ørken hadde den vært fantastisk… og hun kler på seg en grønn kjole og sminker seg som en frøken fra en ubestemt fortid, og vi ser henne sittende på en huske. Italiensk filmmusikk og opera spiller over det hele, som gir et underlig helhetlig uttrykk.. I lag med de mørke bildene er i komposisjon til dette litt fengslende uttrykket. Det er ganske kort og litt enkelt laget og fremstår nesten som et portrett uten start eller slutt, men samtidig noe ubeskrivelig fint og merkelig over dette samlet likevel. Det er så karnevalsk.  Krasjet mellom det nord-norske og italienske fremstår litt surrealistisk. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å slutte på se den om igjen og om igjen i alle fall.

(PS: Forresten virker ulike kilder å være veldig uenig om hun heter Dagni Antonsen eller Dagni Anthonsen, men siden filmen bruker førstnevnte så gjør jeg det også. )

Hva det betyr at være menneske (1990)

hvadetbetyr1 hvadetbetyr2 hvadetbetyr3 hvadetbetyr4 hvadetbetyr5 hvadetbetyr6

Regi: Trond Brede Andersen

Zapffe O’herlige Zapffe. For å være ærlig hadde denne filmen mye å si for at jeg hadde lyst til å anmelde denne kompilasjonen. Hvis bare noe var halvparten så interessant som denne filmen ville det være verdt det. Dette er en av mine absolutte favorittfilmer fra Norge uansett tid, lengde og sted. Bare å få se og høre Zapffe i levende bilder er i seg selv veldig stort, men måten det er gjort på er også utrolig spennende.

For det er liksom ikke en direkte flua på veggen dokumentar, ei heller en fiksjonsfilm. Den føles heller som en artistisk vandring tilbake i Zapffe sin nåtid og datid. Det er en poetisk skildring av hans idéer og tanker. De sier Zapffe satt i totalt mørke og skrev, og dokumentaren tar virkelig bruk av dette. Rett og slett et mesterverk.

*Klassiker*

Varde (2008)

varde1

Regi: Hanne Larsen

Varde er en mørk oppvekstsfilm der vi følger hovedpersonen Johan (11) som havner i ett moralsk dilemma etter å ha satt i gang en tilsynelatende uskyldig narrestrek. Historien opererer på et psykologisk plan i den turbulente brytningstiden mellom barn og voksen.

Coming of age-film. En film som håndtverksmessig er imponerende i forhold til mye jeg har sett fra nord. Hanne Larsen er en filmskaper utdannet på regilinjen i Lillehammer og har gjort i skrivende stund 2-3 kortfilmer. Jeg husker en jeg bodde med en stund var  lydassistent på denne filmen, uten at det har noe med noe å gjøre. Har hørt den skulle være bra lenge da, så det er fint å få sjansen å se den omsider.

Filmen handler om en gutt som heter Johan som er venn med Stig, en gutt som tydeligvis er veldig lite kul og ingen vil velge han på ballspill og slikt. Johan er tilsynelatende ganske ny på skolen, og vil gjerne ha et godt inntrykk blandt de tøffere “alfa-gutta” der. Spørsmålet er litt hvordan han skal forholde seg til at han er venn til Stig?

Jeg antar filmen representerer det hierarkiske i skolegården. Jeg kan selv huske folk jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen som tydelig ble enten mobbet eller uthengt, som jeg var grunn var helt ålreite med, kanskje på linje med venn til, men trakk meg unna for ikke å bli plassert i samme korg som de. Filmen trykker egentlig på noe sosiologisk her som jeg tror har stor gjenkjennelsesfaktor for mange. Henger man med de ukule, så blir man ikke venn med de kule.. og man kan risikere å bli en av de ukule. Denne filmen er innom denne problematikken. Johan vil gjerne bli godt ansett av de to kule guttene, men så kommer det en kinkig situasjon der han må svare ja eller nei på å dra i en bursdag til Stig. Foran de to kule guttene. Hva sier man?

Hovedpersonen fremstår definitivt i et moralsk dillemma, og særlig barna her spiller svært bra. Filmen er ikke perfekt likevel, slik jeg ser det. Det er noe med hvordan moren spiller f.eks som forstyrrer litt det ellers realistiske uttrykket, og hvordan Johan på en litt farseaktig måte alltid fikk kinkige situasjoner som drar han hit og dit. Hadde filmen vært en komedie hadde det kanskje fungert bedre, men når den ikke er det føles det litt enkelt at hovedpersonen virker såpass uheldig hele tiden. Jeg tror filmen hadde fremstått sterkere om man lot de moralske problemene være mer opp til hovedpersonen enn at ytre faktorer a la Murphy’s Lov hoppet inn sardonisk. Likevel er det ikke mye av dette i den store sammenhengen.

Filmen har inget svar på denne problematikken den tar opp, og det er en bra ting tror jeg. For der det kanskje ikke finnes noen svar, så er det beste å bare subliminere det. De beste filmene bruker sjeldent å ha et svar uansett.

Alt i alt

En veldig interessant samling med mye. Jeg håper for all del den frie kunstneriske kortfilmen i Nord-Norge får leve videre. Det kommer nok mye bra ut av det…
Hvis du vil se denne samlingen, så kan du nok få fjernlånt den gjennom ditt bibliotek.

Beste Norske Filmplakater 1917-1987

Jeg lånte en liten bok på biblioteket over norske filmplakater. Skrevet av ingen ringere enn Pål Bang Hansen. Han har gjort en seleksjon av filmplakater helt tilbake til 1917. Der han skriver om litt om plakatene og deres opphav. Polakkene har mange stilige gamle filmplakater, men hvordan står det til med de norske?

Ikke så verst vil jeg si! Jeg har valgt ut mine favoritter ut fra boken.
Disse er fra perioden 1917-1987, så alt siden er ikke tatt i betraktning.

Topp 22 Norske Filmplakater 

1. Mors Hus

Per Bloms filmplakat er designet av Erik Artell. Antageligvis inspirert av de polske filmplakatene, som er en bra ting. Håper de norske filmfolkene får gitt ut mer av Per Blom.

X

Oddvar Einarsson sitt X-merke har noe kraftig med seg. For dem den gang handlet det om en ny tid og nye tanker i norsk film. Slippet på det tradisjonelle. Begynnelsen på en spennende tid i norsk film. Slik kan vi tolke X. De tegnet det som kjent på en bygning også i politisk protest mot den norske filmbransjen.

3. Bare Et Liv

En spillefilm om Fritjof Nansen jeg ikke har sett, så jeg kan ikke kommentere. Jeg elsker plakaten likevel. Den barten! Magisk.

4. Ung Frue Forsvunnet

Veldig kraftfullt omslag til en Ung Frue Forsvunnet. En Edit Calmar film. Den blå hånden skal symbolisere narkotikaen som tar tak i en ung kvinne.

5. Jakten

Et ørlite hakk for stilisert for min smak, veldig erke-tysk ekspresjonistisk, men jeg liker plakaten veldig godt fortsatt! Designet av den kjente norske pioneren filmanimatøren Bjørn Aronsen. 

6. Hotel St. Pauli

En utrolig stilig og forstyrrende film av våre venner Vam og Vennerød. En film som skiller seg veldig ut fra norsk film på alle måter. Etter å ha sett filmen gir plakaten kanskje ekstra inntrykk også.

7. Selkvinnen

Selkvinnen er mest kjent for å være den notoriske norske filmen som omtrent ingen har sett. Alt det mytiske rundt produksjonen, kaoset og måten den har blitt lukket fra folks mulighet til å se den gjør filmen til en ganske spennende kurositet for oss oppdagelsesreisende. Plakaten hjelper faktisk på… og hva faen er en selkvinne egentlig?

8. Krypskyttere

Obskur krigsfilm fra Norge. Særdeles bisarrt cover. Stakkars sau.

9. Motforestilling

Noe litt Oscar Fischinger over den sirkelen, jo. Utrolig eksperimentell film av Løchen som ble filmet i mange deler som visstnok skulle kunne ses i uansett rekkefølge. Veldig bra plakat. Legg merke til taglinen: “Den lille mann og poltiikken. Dagens og morgendagens virkelighet i Norge?” Like forvirrende som filmen.

10. Ja Vi Elsker

Dette coveret ser så grusomt ut at det nesten er litt hypnotiserende. Filmen handler visstnok om at endel fulle nordmenn som drukner til sjøs hvert år? Er dette noe å lage en film om? Noen mente visst så et punkt. OK, men den nasjonalistiske touchen over navnet og coveret fyllt med norske flagg samt den sladdede pornoen må vel kunne sies å være absurd.

11. Liv

Pål Løkkeberg sitt nybølgeaktige filmeksperiment Liv, med Vibeke Løkkeberg “spiddet” i hovedrollen, hadde en ganske interessant filmplakat også. Økonomisk på blekk var den nok også, men det får bli en annen diskusjon om det er relevant.

12. Ni Liv

Alltid likt plakaten til Ni Liv regissert av Arne Skouen. Stemningsfullt rundt hovedkarakteren i øde snølandskap, nordlys og mye snø. Diskutabelt hans beste film også.

13. Bastard

Denne filmplakaten ser så fascinerende ut at man skulle tro det var en slags syk parodisk spøk. De ekle marionetteaktige blikkene, den ulende ulvehunden, tittelen… men joda, dette er en ekte bastard av en film. Skulle ønske det var en skrekkfilm, men tviler på det.

14. Olsenbanden for full musikk

Jeg er ingen særdeles stor fan av Olsenbanden kanskje, men må si denne plakaten er kreativ, leken og fin. Mycket kul!

15. Jeppe På Berget

Noe med blikket til Jeppe får han til å virke særdeles tvilsom og spekulativ. Vi trenger sårt flere ekle karakterer i norsk film som det er umulig å sympatisere med. Vi er veldig underbemannet på dette planet.

16. To Mistenkelige Personer

En stilig filmplakat, som ser ut som den er skjært ut i tre. Uten å ha sett filmen enda gjør den i alle fall meg nysgjerrig på innholdet. Da er det jo vellykket.

17. Kimen

En film basert på Tarjej Vesaas roman! Interessant i seg selv, jo vel. At det er regissøren bak Rallarblod er derimot ganske uinteressant i seg selv, nei vel. Filmplakaten skal ha for å være modig subtil. Jeg tror jeg liker den.

18. Zeppelin

Lasse Glomm, skaperen av den notoriske Sweetwater, lagde også en barnefilm som het Zeppelin. Jeg liker plakaten må jeg si. Akvarell er farlig undervurdert på filmplakater. Fargerik, barnlig men også smått psykedelisk.

19. Heksenetter

En norsk film om hekser og okkultisme av Leif Sinding (skaperen av Tante Pose). Hva kunne gå galt? Det aller aller meste, sier ryktene om denne katastrofefilmen, og den ble vel skuflet bort med tidenes tann ganske kjapt. Plakaten skaper likevel forlokkende nysgjerrighet for hva i alle dager dette var for noe.

21. De dødes tjern

Ganske så stemningsfullt cover på den norske klassikeren De Dødes Tjern. Filmen er også som plakaten sier i Agascope, som jo er det viktigste.

22. En Dag i Ivan Denisovitsj Liv

Denne skal ha for om enn bare for å se ut som en utrolig russisk film. Det er jo ganske godt gjort bare det.

Viva Villaveien (1989)

Regi: Tor M. Tørstad
Noe i meg husket vagt denne filmen fra barndommen, da jeg fikk en bunke norske filmer og denne lå blant dem… la oss bare si den antageligvis hadde hatt det best fortrengt. Ikke bare i mitt minne, men i vårt alles kollektive minne.

Norge har alltid hatt en sterk tradisjon for den “helsprø komedien”. Såpass vet vi, og det aksepterer vi. Komedie har strengt tatt vært den eneste sjangerfilmen vi har levd oss god og mett på her til lands. På godt eller vondt kanskje.. men dette kan være en god kandidat på det laveste og mest slimete bunnslammet på bunnen av den tønnen.

I Villa Villaveien møter vi en familie fra Villa Villaveien, en svensk-norsk familie som vil vekk fra sine to naboer og tar en 2 ukers ferie på Grand Canaria. Lite vet de at de to naboene har hatt samme tanke, og de ender opp på samme rekkehus på ferie i Grand Canaria.
Vi får se Elsa Lystad løpe rundt etter en høne, masse ablegøyer.. og han fyren med lapp for øyet fra Hotell Cæsar, her som illsint reiseleder, gå rundt å bli koko på all farsen som skjer. Litt som å se verdens dårligste forsøk på John Cleese i Faulty Towers. Problemet med filmen kort oppsummert er bare det verste som kan skje med en komedie… at den ikke er morsom. At den prøver helt febrilsk, men bare ender med smertefulle mageplask.

Det føles som å være på et standup show med kanskje verdens rappkjeftige og verste komiker som med mitraljøse bare peprer rundt seg med elendige klisjéfulle og dårlig betimelige vitser og man klarer bare ikke å fordøye alt fort nok. Det blir for mye. Man ender opp totalt utslitt, tom og deprimert etter denne filmen.

Marco Polo: Blindpassasjer – Klassisk ensom norsk sci fi

Marco Polo: Blindpassasjer

Regi: Stein-Roger Bull. Norge 1978. Manus: Jon Bing og Tor Åge Bringsværd.
Medv.: Henny Moan, Marit Østbye, Trini Lund, Bjørn Floberg, Ola B. Johannessen og Ole-Jørgen Nilsen.


Crewet våkner opp etter en dvale. Én av de er drept, knust av en søppelkvern og kopiert av en slags klone, kalt en biomat. 

Norsk science fiction film er ganske sjeldent kost. Faktisk er det svært få norske sci fi filmer som finnes bak i bakkatalogen egentlig. Man har Lasse Glomm sin postapokalyptiske Sweetwater, den notorisk utilgjengelige Havet Stiger av “X”-regissør Oddvar Einarsson, Mira av Espen Thorstensen(som skal være den første), Kald Verden av Knut Erik Jensen, delvis animasjonsfilmen Metropia (til tross for at den kanskje veier hakket mer mot en svensk produksjon, så var det mange nordmenn bak spakene..) og graver man litt finner man sikkert flere. Så det finnes noen spede forsøk, men det har ikke vært noen populær sjanger. Man kan spørre seg hvorfor, og det er sikkert flere grunner til det. En ting er nok at science fiction ofte er den dyreste type film man kan lage, og er risikabelt økonomisk sånn sett for produsenter. Man får jo i f.eks en romfilm omtrent ingenting av locations gratis og sjangeren lener seg ofte på en forventing av det fremste og mest kostbare av effekter.

Det er nok også en misforståelse blant mange at science fiction handler om romskip, duppeditter og effekter. Science fiction får iblant skinnet sitt kastet inn i lag med fantasy-sjangeren.

Det er godt mulig mye er George Lucas sin skyld, men la oss ikke peke alle fingrene på han heller, men at det er en misforstått sjanger ofte er det mye som tyder på.

Egentlig kan science fiction være en setting for utrolig mye tankeprovoserende materiale og kan definitivt forbeholde seg en virkelighet, men kanskje en virkelighet i en fremtid som er mer potensiell og tenkelig, noe som skiller den fra fantasysjangeren. Mange science fiction forfattere har kritserert samtiden politisk effektivt gjennom futuristiske scenarioer, eller foreslå mulige astrobiologiske planeter og organismer som finnes andre steder i universet.

Å avslå science fiction som eventyr i rommet er ikke rett. Selv om for all del science fiction kan være det også, ikke misforstå meg. (PS: Jeg er klar over at subteksten her slår et slag mot fantasy-sjangeren, egentlig ikke hensikten, men jeg har heller ingen hensikt å forsvare den. Noen andre får ta den oppgaven.)

Den mest infamøse og største science fiction satsningen her til lands kan man nok si er Bing og Bringvær sin Blindpassasjer, som i dag ofte får klistremerket “kultserie” .. og for all del, dette er verdt å børste støvet av! Et verk jeg vil si det er vel verdt å få med seg, om man ikke var gammel nok til å oppleve det da det gikk på TV som barn.

Opplysninger

Blindpassasjer er mini-serie produsert av Filmavdelingen i NRK i 1978, og serien er på 3 episoder x 30 minutter hver. Ikke en film som sådan, men hvis man regner på det så er det faktisk akkurat nok materiale for en spillefilm. Det finnes jo mini-serier ala Fanny & Alexander av Bergman som også ble klippet til som en film senere, så noen med velvilje kunne sikkert gjort det samme med Blindpassasjer og kalt det en film. Likevel, den er nå kjent som en tv-serie.

Serien ble skrevet av science fiction guruene Bing og Bringsværd, som etter min mening skriver opp mot et internasjonalt nivå.

Blindpassasjer for å sette det i perspektiv er ikke et unikt prosjekt, men er et prosjekt som kan sammenlignes litt med Star Trek, der man har et lite mannskap som reiser i rommet i stjerneskipet Marco Polo og utforsker planeter og andre solsystemer, ofte med en sosiologisk og tankevekkende subtekst mellom linjene. Denne serien Blindpassasjer tar utgangspunkt i én ekspedisjon som sådan. Det finnes fire andre ekspedisjoner på hørespill, som er skrevet og spilt inn både før og etter Blindpassasjer, som også er vel verdt å sjekke ut.

Serien skulle egentlig dem helst ha navnet “Hvem av oss er den drepte?”, men produsentene fant tittelen “Blindpassasjer” til å være mer snerten. Jeg liker personlig egentlig begge titlene her, men B&B sin tittel er jo mer original og smart av diverse grunner. Dessverre har den ikke den samme potensielle rom-klangen kanskje, noe Blindpassasjer har. Filmen omhandler om at skipet har en fiendtlig blindpassasjer fra en fremmed planet ombord. Den kan sikkert sammenlignes med Ridley Scott sin klassiker Alien, der det også er en form for fiendtlig gjest fra en annen passasjer ombord, men Blindpassasjer kom ut året før Alien filmen. Det skal også sies at de ellers er forskjellig.

Man kan kanskje ane inspirajon fra 2001: En Romodyssè derimot, i allefall mener jeg å ha lest det, men det fremstår egentlig mer som et eget verk når alt kommer til alt.

Tittelen “Hvem av oss er den drepte?” er likevel mye mer interessant i den grad at den blander science fiction og krimsjangeren på en veldig unik måte. Filmen premierte også på Dektektimen på NRK, som er en annen faktor.


Bring og Bringsværd, guruer av norsk science fiction det står respekt av. Disse bildene er tatt før Jon Bings hår spratt ut i alle retninger. 

Serien er altså skrevet av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, som sammen skriver som tredjepersonen “Bing og Bringsværd”, som de referer til som en annen person enn de selv. De er kjente seperate begge to også som kjent, men har samarbeidet i mange år på diverse prosjekter. Selv foretrekker de å kalle arbeidene deres for “fabelprosa”.

Serien er altså fra 1978, og fikk gode tilbakemeldinger den gang, men pga en rekke mennesker som hadde barndomstraumer av spenning for serien tidligere, ble det stor etterspørsel etter hvordan man kunne få sett den senere. Den levde boblende som torrentfil fra VHS-kopier en stund, helt til NRK tok signalet og ga ut serien i 2007 på DVD. Enda mer oppsiktsvekkende var at indre styrker fra NRK klarte faktisk også å få en avtale med rettighetshaverne og skaperne om å få den foreviget på NRK sine nettsider.

Så serien kan nå altså ses gratis på NRK for alltid, i allefall så lenge NRK eksisterer.

Hva handler den så om?

Fremtiden er brun og orange! Jeg mistenker ellers at draktene til Brødrene Dal kom ut fra disse opprinnelig.. (Den første Brødrene Dal-serien kom året etter.. vi kan jo tro.)

Serien handler om et fem persons crew på stjerneskip Marco Polo våkner fra en lengre dvale på et romskip etter en ekspedisjon. Her møter vi hovedkarakterene Akeron, Leda, Gaia, Ellis og Jason, alle medlemmene med spesifikke arbeidsroller på skipet.

De har vært å besøkt og undersøket en bebodd planet som heter Rossum, og ting har virket uskyldig, og skal nå tilbake til hovedbasen deres, en stasjon som heter Nexus. Noe har skjedd. Noe stemmer ikke. Vi ser en skikkelse på skjermene som slukker alle overvåkingkameraene, noe som har forfulgt dem fra planeten. En Blindpassasjer!

De leter høyt og lavt, på maskinene og ellers, men finner ikke noen ekstra passasjer ombord. De ser at søppelkvernen har vært brukt, og en stor organisme har vært kvernet og utslettet. De finner det ulogisk at vesenet har drept seg selv, og de får en anelse at det som har skjedd at en av de fem i mannskapet er drept og at én av dem er en kopi. En såkalt biomat. En klone med onde hensikter. Spørsmålet som fremgår i serien er nå hvem av de som er den drepte og kopierte av dem?

Jeg skal ikke spolere hvem det er naturligvis, men det er spennende å følge med. Det er en skiftende mistanke som vandrer rundt mot alle i crewet, som det jo burde i denne veldig atypiske krimserien. For biomaten spiller overbevisende, så her må man finne måter for å avsløre den på.

Så på overflaten har man allerede et spennende og unikt tema, men det som imponerte meg aller mest var hvor kompleks bakhistorien og universet her er. Den futuristiske samtidskritikken som går igjen i serien.

Ting som også kommer frem som et sideplott ved siden av drapsgåten. For spørsmålet ved siden av i dette mysteriumet er hva som skjedde tilbake på planeten Rossum, og hvorfor ville de sende denne blindpassasjeren etter crewet. Hvorfor skjer dette?

Vi får i serien kun se videoopptak på skipet fra hva som skjedde på planeten Rossum. På overflaten viser seg å være noe så enkelt som en jordbruksplanet som minner fullstendig om jorden under den agrikulturelle perioden. Ingen industri.

Eneste er at det ikke er organisk liv som er bønder, men en form for roboter, mistenkt konstruert av noen. Dette var inntrykket mannskapet stort sett forlot med. Selv om Jason, sosiologen på skipet, fikk en følelse av at noe ikke stemte.

Jason spekulerer i om robotene kan ha vært programmert til å bygge ned samfunnet for å redde økosystemet på planeten. At planeten tidligere var svært høyteknologisk, men samtidig ble så skadelig for naturen og atmosfæren at de som bodde der bygget roboter som skulle jobbe improvisert med å få økosystemet tilbake til et forsvarlig nivå. Senere har robotene forstått at kjernen til problemene for et økologisk system er menneskene selv, så noe litt uklart har skjedd i en slags krig med menneskene som har gjort at robotene har overtatt kloden og de menneskene som er igjen er blitt utviklet tilbake til et slags stadie der de er gått tilbake i naturen. Disse menneskene blir sett på opptakene i etterkant i serien.

Det spekuleres i om robotene skjuler laboratorier og verksteder under jorden, og egentlig er mer teknologisk enn de gir uttrykk for. Dette var områder crewet ikke var tillatt mens de var på besøk.

Jordbrukssamfunnet var altså kun en fasade for at de skal virke mindre truende.

Det er her biomaten, som altså er blindpassasjeren, kommer inn. En biomat er altså en slags organisk skikkelse av molekyler i utgangspunktet, som kopierer seg til en annen organisme. Denne biomaten ble satt på skipet av robotene med et oppdrag.

Skipet og romstasjonen Nexus ble sett på som en trussel for økosystemet på Rossum, på samme måte som de som opprinnelig bodde der, så biomaten ble sendt i lag med dem for å sabotere Nexus.

Egentlig synes jeg dette er en bedre og mer kompleks historie enn mange andre hyllede science fiction filmer som ikke er fra Norge, og det er bare å ta av seg hatten for Bing og Bringsværd.

Jeg vil i samme anledning anbefale de andre hørespillene tilhørende Marco Polo-universet. De er alle like spennende og alle har en filosofisk tanke bak seg.

Ikke en Star Trek-kopi

Jeg forstår at noen ser en paralell til Star Trek og jeg må pinlig innrømme at jeg ikke er veldig kjent med Star Trek, men jeg må si én veldig tydelig forskjell er hvordan mannskapet i denne serien er portrettert er annerledes enn i den hierarkiske modellen som er i Star Trek, der man tydelig ser en maktstruktur på skipet. I Blindpassasjer, såvel som i hørespillene, så virker hele mannskapet å fungere etter et mer anarkistisk prinsipp. De har alle ansvarsroller og individuelle ekspertiser, men alt av avgjørelser tas felles.

Man kan jo også se en spesiell fordeling i kjønn her samtidig. 3 kvinner og 2 menn. Jeg vet ikke om dette betyr noe, men man kan jo alltids fundere.


I filmen får vi presentert normalt norsk måltid med egg, brød og grønnsaker. Med egen hønsefarm ombord blant annet! B&B har uttrykket deres opprør for pille-maten som andre science fiction konsepter går etter. 

Hvordan står den filmteknisk i dag? 

Blindpassasjer var en stor og kompleks produksjon for NRK på den tiden, der man la mye energi i kulisser og hva de kunne oppnå med spesialeffekter og dataeffekter.

Produksjonsverdien er nok ikke er på høyde med det vi ofte forbinder med sci fi internasjonalt, men NRK og regissør Stein Roger Bull gjorde så godt de kunne med det de hadde.. men egentlig har de samtidig en underlig 80-talls sjarm også, hvis man velger å se på det sånn. Dataeffektene er nok de som virker mest daterte i dag. De ser ut som noe produsert på en Commodore 64 med store piksler og underlig bruk av farger. Dette var nok ganske på hugget den gang til teknologi vi hadde tilgang til på den tiden, men ferske seere(såvel som gamle kanskje) vil nok reagere litt i dag.

På den andre siden. Kulissene er flotte fortsatt da. Det er overraskende mange av dem og. Vi har også endel flotte miniatyrskip og stop-motion effekter ute i verdensrommet, som ingen ringere enn Ivo Caprino og hans selskap skal vært å jobbet på.

Cinematografisk er det litt å utsette på da kanskje. Det er ikke spesielt spennende filmet. Det føles litt som TV-teater til tider. Kameraet er ofte er bare satt opp i rommet, og virker ikke spesielt gjennomtenkt i forhold til filmspråk. Til tider litt umotiverte zoom som ikke gir så mye mening f.eks. Dette er helt patent når man blir vant med det. Det kan jo minne litt om gamle Star Trek episoder. De er jo litt i samme gate. Det kan ha noe med kulissene å gjøre også. Stein-Roger Bull og B&B sine opptak av Ta Den Ring er filmet mye mer spennende. Likevel, er det kanskje her Blindpassasjer ikke minner så mye om en film og mer som en TV-produksjon.

Skuespillet fremsto for meg i starten av første episode som litt stivt, særlig etter Henny Moan sin første linje, men etter hvert så vennet jeg meg til det.. eventuelt så faller de mer inn i rollene sine. Til tider er det svært gode prestasjoner også. De fleste av karakterene får frem unike personligheter, og som de hør og bør i whodidit-sjangeren så skiftes mistanken elegant fra person til person i takt med at vi blir kjent med dem. Det har vært litt kritikk mot Henny Moan sin litt stive fremtreden, noe jeg kan til dels forstå, men jeg tolket det faktisk litt som hennes karakter Leda skulle fremstå litt kald og lukket, kanskje for å gjøre henne litt mer spekulativ. Bjørn Floberg-fans uansett vil falle for hans skildring av den mystiske Akeron. Kanskje en av de bedre rollene jeg har sett han i.
Dette bilder minner om å sitte utenfor en fest man ikke er invitert til…. i det ytre rom! 

Konklusjon

Blindpassasjer kan definitivt anbefales som en liten perle fra våre norske arkiver. Et ambisiøst prosjekt lagd med beskjedne midler, og med et bra bakbein av en historie.

Det skullå bli laget en oppfølger på Blindpassasjer, om enn bare i manusform. Av Støv Er Du Kommet heter den, og du kan finne den på nettet elektronisk, og har det samme mannskapet. Jeg har har ikke hatt tid å lese manuset, men det skal jeg gjøre etter hvert. Tydeligvis ble en Blindpassasjer en suksess i Sverige og en oppfølger ble dyttet på av svenskenet. Dessverre ble den ikke ble noe av. Uvisst hvorfor. Bing og Bringsværd og regissør Stein-Roger Bull lagde i stedet et par år senere en annen serie, Ta Den Ring, som vi også skal ta en titt på etter hvert.

Kunne som sagt tidligere vært interessant å klippe den sammen til en film i dag, kanskje pusse opp spesial effektene litt…? Og for all del, hvis Norge skal lage en større science fiction produksjon på noe punkt, vend dere mot nytt eller gammelt av Bing og Bringsværd. De er virkelig store kunstnere.

Serien kan ses her.
Manuset til den uproduserte oppfølgeren.
Link til hvor man kan kjøpe hørespillene.