Vurdering av Erik Løchens kortfilmer

Dette er en vurdering av Erik Løchens kortfilmer.

Erik Løchen, hvem? 

Løchen stort

Vet du ikke hvem Erik Løchen er, så har du gått glipp av noe. I alle fall hvis norsk film har noe betydning.

Hans film “Jakten” fra 1959 ble av bransjebladet Rushprint kåret til Norges viktigste og beste film. Kåringen besto av kritikere og filmarbeidere i bransjen. Den tronet over Flåklypa Grand Prix av Ivo Caprino, som kom på nummer 2. Filmhistoriker Gunnar Iversen og mange andre som er interessert i norsk film har jobbet i mange år for å få frem Løchen sin betydning. Arne Skouen beskrev Løchen som landets filmfilosof, og filmregissørenes regissør, så vi snakker om en viktig person i Norges lille filmhistorie.

Jakten er hans mest kjente film, og den har fått sitt lille rykte med tiden, selv i utlandet. Jeg husker jeg opprinnelig fikk tak i filmen gjennom en bootleg i utlandet i 2004/2005, kanskje. Jepp! Eneste måten å se Jakten på den tiden var gjennom et NRK-videoopptak som jeg kjøpte fra USA. Jeg bestilte den fra en rar liten filmnettside som spesialierte seg i å spre sjeldene, utilgjengelige og interessante filmer fra hele verden. (Superhappyfun.com, hvis noen som husker den? Beste siden i verden, men forsvant med tidevannet…)

Nå er saken en annen, og Jakten og Motforestilling fått en flott DVD utgivelse av NFI i 2010. En utgivelse fullt på høyde i kvalitet som hvilken som helst Criterion eller Masters Of Cinema utgivelse. Den var utsatt i årevis husker jeg, men den var verdt ventetiden.

Kort fortalt synes jeg at Jakten er en av Norges beste filmer, om ikke den beste norske filmen, og jeg synes Motforestilling er en av de aller mest interessante filmene i norsk filmhistorie. Selv om den også er noe ugjennomtrengelig i sin brillianse. Jeg er stor fan av Løchen, med andre ord. Det er en stund siden jeg kjøpte denne utgivelsen, men jeg har av en eller annen grunn spart på kortfilmene til en mer spesiell anledning. Denne anledningen er kommet.

Åndelig Legat

Erik Løchen fikk kun regissert to spillefilmer. Noen hevder at hvis han fikk litt mer støtte i bransjen, så kunne han og Norge bli en av de fremste generasjonene for nyskaping innen film i verden. Han hadde helt klart potensialet. Slik ble det ikke, og det er kanskje litt trist, det føles noe bortkastet, men han fikk gjort noe mer enn Jakten, og det er fortsatt verdt å se nærmere på.

Forutenom Jakten så vi altså den mer eksperimentelle, ganske vanskelige, men uhyre interessante Motforestilling (1972), som antageligvis fortjener mer oppmerksomhet. Senere fikk Løchen hjerteproblemer før han skulle regissøre Knut Formoes Siste Jakt (1973), så hans kollega Jan Erik Düring tok over regien. Løchen skrev også manus på den absurdistiske Fabel (1980), som Düring regisserte. Fabel virker fascinerende, men dessverre vanskelig å få sett. Erik Løchen klippet også en spillefilm av Erik Borge, Trost I Taklampen fra 1955.

Utover disse produksjonene, så er det en knippe kortfilmer man kan se, og det er disse vi skal gå gjennom… De som er mulig å få sett i alle fall.

Kortfilmene

I 1950 startet Erik Løchen filmselskapet ABC-film, i lag med Erik Borge, Jan Erik Düring og et par andre. De fikk en filmavtale med kinodirektør og politiker Kristoffer Aamot og Oslo Kinematografer, som var veldig interessert i å produsere en serie med Oslofilmer. Disse Oslofilmene skulle vise et hjertevarmt bilde av Oslo sin nåtid, fremtid og fortid, men skulle gjerne ha et cinematografisk tilsnitt og kunstnerisk kvalitet. Filmene skulle vises som forfilmer på kino, på skoler, til utlandet og mange andre steder. Selskapet til Løchen & co produserte mange av disse. En annen kjent norsk regissør, Edith Carlmar, regisserte også en del av disse.

Kortfilmene ble grobunn for å lære seg mediet for Løchen, og kunne nesten fungere som en slags filmskole. På godt eller vondt, så var Oslo-tematikken ganske satt i forhold til hva de skulle handle om, så det er naturligvis ikke rene auteurfilmer eller kunstneriske kortfilmer på egne bein, men de har likevel hatt rammer der Løchen faktisk kunne være kreativ med måten de skulle fortelles. Det er faktisk overraskende hvor fri kunstnerisk Løchen og hans selskap har fått være i filmspråket og hvordan de vil presentere noen av filmene sine. Kristoffer Aamot fortjener virkelig å ha en berømt pris oppkalt etter han, fordi han var virkelig en forkjemper for filmen. Han har sett potensiale her utover å bare ha korte informasjonsfilmer om Oslo, noe som er langt mindre enn man skulle forvente.

Majoriteten av kortfilmene til Løchen er av disse Oslofilmene. Nå har jeg ingen komplett liste for hånd, men det blir nevnt ca 30 kortfilmer tilsammen. Kun to kortfilmer ble lagd senere uavhengig av denne Oslopakken, og disse er Søring Nordover og Barstadvikingane. Vi går gjennom dem i kronologisk rekkefølge.

Oslofilmene

Borgere Av i Morgen (1950)

Borgere av i Morgen
“Barna er slikt stoff, som framtia lages av”

Den første kortfilmen Erik Løchen er interessant, ettersom den er et idealistisk verk om skoleverket. Jeg fant lite informasjon om dette var en egen visjon fra Løchen selv, eller om han på noe vis bygget den på en sokkel. Jeg spurte Gunnar Iversen per epost, og han mente manuset nok var skrevet med en enighet mellom Aamot og Løchen.

Det spesielle språket, og det til tider eksperimentelle formspråket får meg til å tenke at dette er litt hans eget. Han hadde jo en bror som var utdannet sosiolog, Yngvar Løchen, så jeg tørr tippe dette var et tema Løchen var interessert i uavhengig av oppdraget. Hvordan lage en skole som ikke bare undertrykket og tråkket i stykker barns kreativitet og livsglede?

Borgere Av I Morgen virker å være en film som viser en idealskole, hvor barn kan vokse opp og delta i en skole der de er engasjert, deltagende, kreative, stimulert og samarbeidende. Skolen er så god at barna knapt trenger fritid. De har så mye gøy å gjøre på skolen. De er jo borgerne av i morgen, og det fremtiden lages av, tross alt.

På godt eller vondt, så føles filmen litt urealistisk likevel. Jeg tror ikke på at skolen var sånn på 50-tallet og jeg tviler litt på at den kunne bli sånn, men sjarmerende som et dokument. Fra et mer kritisk ståsted så kan kanskje det utopiske i filmen minne litt om en propagandafilm samtidig. Filmen skiller ikke mellom fantasi og realitet her. Det er akkurat som den sier at skolene i Oslo er sånn, og det tørr jeg satse på at de neppe var.

Sjarmerende og godt laget likevel, propaganda eller ikke, og filmspråket Løchen viser i flere av disse Oslofilmene er fascinerende.

Byens Styre (1951)

Hvordan gjør man en film om som handler om hvordan administrasjonen i et bystyre fungerer til en interessant film? Byens Styre er en til dels tørr informasjonsfilm på den ene siden, men med svært spennende elementer i forhold til filmspråk og fortelling. Det er spesielt to grep i denne spesielt filmen som gjør den spennende.

1. Første del er gjort i “Point of view”(POV). Kamera vises gjennom øynene til en person som kommer inn til en sekretæren og forteller vi (som publikum) har en avtale med ordføreren i Oslo. Vi blir bedt om å vente. Vi går mot vinduet, og vi ser ut på gatene. Sekræreren kommer ganske tilbake og henvender seg til oss. Hun er bak oss. Vi snur oss. Ordføreren sier vi kan komme inn på kontoret hans. Vi går inn, og der sitter han. Ordføreren snakker om den filmen om administrasjonen, ja fordi han har tenkt på den. At han snakker om filmen skal produseres er et metagrep all den tid det samtidig er filmen vi  ser på. Vi får vite litt om historien til byens styre. Hvordan var den første ledelsen i byen får vi vite. Hvordan fungerer systemet i forhold til hvordan de tar seg av saker får vi vite, og litt diverse.

2. Det andre veldig interessante grepet, som jeg personlig elsket, er at i mens ordføreren står å skravler, og peker ut av vinduet mot gata og snakker litt om gamle Vestregata og deres planer for den, og vi ser supplerende bilder av gaten, så springer en liten jente forbi, og musikken og dit jenta skal overdøver totalt ordførerens halvtørre snikksnakk, og sekvensen blir avbrutt, og går inn i en liten intermesso der vi får se en liten historie om barnene der. Et veldig underholdende grep.

Vi se litt hvordan barna leker, og hvordan en dundrende lyd dukker opp, og skaper uro der. Er det noe farlig som kommer? Det blir kaos og alle barna løper av sted. Et lite barn blir sittende gråtende igjen i et dramatisk bilde. Hva står på? Faktisk løper de bare ut av smuget for å se på noen jetjagere som flyver forbi i formasjon.

Resten er ikke filmen kjempespennende da den går tilbake til ordføreren byråkrati-modellen, og kanskje litt for lenge, men det er noen fine bilder og kameraføringer senere også. Det er blant annet en veldig fin montage av folk rundt om kring i Oslo som sitter med avisen for å bli opplyst. Byens Styre er verdt å se hvis man liker Erik Løchen, men ta med deg tålmodigheten.

Hver Kveld Kl. 20 (1952)

Hver Kveld Kl 20 er et fint lite portrett på 10 minutter om teaterscenen i Oslo på 50-tallet. Utradisjonell som dokumentar da den “viser” mer enn den forteller, noe som er et interessant grep i denne sammenhengen. Dette er ikke en film der bilder blir lagt til en fortellerstemme, sett bort fra den falske starten, men den prøver tydeligvis å fange opp stemningen rundt teateret og det filharmoninske orkesteret i deres praksis. Det er nesten som være der.

Hver Kveld Kl 20 er et godt eksempel på at Løchen har fått lov å utarbeide en friere og mer original form til grunn, og med godt resultat. Den er nesten mer som en fiksjonsfilm. Det er “suspense” her som nesten minne om oppbygningen til en Hitchcock film. Musikken, kameraføringen og klippingen gjør at man merker stemningen før opptredenen.

Man kan også kanskje få et inntrykk av at teateret sikkert hadde en sterkere rolle i kultursammenheng på 50-tallet. Dette var de forhistoriske dagene før TV og internett. Kanskje mange borgere i Oslo faktisk gikk på teater hver kveld klokken 20.00? En veldig fin sekvens her er en den der alle skuespillerne sitter å sminker seg og tar på seg parykker. Vi ser blant annet Henki Kolstad få på seg pussig parykk. Det er noe mesterlig med hvordan Løchen får det hele til å virke så naturlig og spontant filmet, men hvis man har drevet med film selv, eller i det minste skjønner litt om hvordan film blir laget, så vet man at det egentlig er veldig godt planlagt. Filmspråket er utrolig elegant på flere steder.

Den avslutter i et slags klimaks med at man i stedet for å se bilder av forestllingenene, så klippes det heller fra utsiden av alle teaterene, og man hører stykkene fra utsiden. I montage ser men de forskjellige teaterene. Nå vet jeg lite om teaterverdenen i Oslo, og trodde kanskje tidens tann hadde utslettet de fleste, og sjekket det opp, men merket at de fleste eksisterer enda. Et verk som anbefales å se. En av de bedre Oslo-filmene hans.

Fra Ekely: Byen og Kunstnerne (1953)

Denne er ikke spesielt spennende håndtverksmessig, men for meg er noen av disse informasjonsfilmene om Oslo fine i seg selv, da de portretterer Oslo som den var på 50/60-tallet, en god samtidsskildring, og/eller som Kristoffer Aamodt og bystyret i tydeligvis visjonerte det. Denne kortfilmen er kanskje ikke like spennende filmatisk som noen av de andre, og den er heller ikke med på DVD-boksen til Løchen, fordi den kunne vært gjort av nesten hvem som helst.

Jeg er egentlig ganske analfabet på Oslo, siden jeg aldri har bodd der, så jeg vet ikke hvor allmen kunnskap dette egentlig er, men Ekely er altså stedet der den senere Edvard Munch hadde en svær villa da han levde. Store deler av området rundt villaen er nå i ettertid satt opp som idealistiske kunstnerhjem og atelierer, i respekt til byens kunstnere. Filmen er fin i forhold til at det virkelig virker som byen setter pris på sine kunstnere. Forakt og fordommer for kunstnere og kulturarbeidere er det jeg vanligvis er vant med, så disse Oslo-filmene sin idealisme om kunstnere som nærmest heltedådige i sitt samfunn virker nesten litt drømmeaktig.

Det er en fin liten film på 12 minutter, men den kunne diskutabelt ha vært lagd av andre enn Løchen, og har ikke de unike filmgrepene som Løchen viser i noen av de andre Oslo-filmene, og derfor ikke særskilt unik i akkurat den sammenhengen.

Oss Fotgjengere imellom (1953)

Dette er ganske spennende film om trafikken i Oslo. Jeg likte første del best, da den er sprekest. Vi får se biler i trafikken og med tekstplakater som gir oss informasjon om trafikken. Filmspråket er ganske spennende, og vi hopper litt mellom fortellerstemmene og subjektive opplevelser fra folk som er i trafikken. Veldig fint gjort. Midt i filmen synes jeg derimot noe stopper litt opp, og filmens rytme blir litt slakkere igjen. Den kunne tjent på å vært litt kortere og konsis kanskje, men jeg likte den alt i alt.

Maten Vi Spiser (1953)

I denne Oslo-filmen begynner det med en litt underfundig skildring av maten i Oslo på 50-tallet. Maten som er i hjemmene. Barna tror kanskej brødet kommer fra brødboksen og at melka kommer fra glassflasken? Nei, det gjør den nok ikke! Så hvor kommer egentlig maten fra? Den hyggelige fortellerstemmen viser oss så hvor maten kommer fra. Vi får blant annet se hvor melken blir fraktet, og litt om fisken som blir fraktet inn på havnene og ellers bilene som kommer kjørende med alle grønnsakene. Til slutt får vi se planleggingen av det som kom til å bli Youngstorget, et kjent torg i sentrum av Oslo der ferske råvarer skal selges. Det hjelper nok å ha en minimal interesse for Oslo sin historie i denne delen.

Min dom: Filmen er helt OK som informasjonsfilm, men ikke så mye mer. Jeg var personlig spent på hvordan de ville portrettere hvor kjøtt kommer fra. Pølser og kjøttkaker for eksempel. Ville vi få besøke noen slakterier? Ville de vise hvordan dyrene lever på gårdene? Det kunne vært litt interessant, men nei, de bare unngår å snakke om kjøtt, akkurat som det ikke eksisterer. Det virker generelt noe tilfeldig hva de vil skildre og hvor mye. Skal man vise hvor brødet kommer fra ellers, så ville det være naturlig å vise mer av prosessen rundt høstingen og bakingen? Ikke bare vise hvor bilene leverer brødet? Man kan kanskje argumentere for et litt ukomplett bilde av hvor maten kommer fra.

Det ble også mye upersonlig i denne. Det kunne vært spennende å høre noen mennesker snakke om mat eller noe mer slikt. Jeg likte derimot bildene av folk som spiste i starten. Ganske artige komposisjoner! Ellers er den ikke spesielt spennende i verken noe kunstnerisk eller informativ kontekst.

15 Småbruk Om Dagen (1967)

15 smårburkrk

Diskutabelt den beste av Oslo-filmene. I mens jeg så den så undret jeg meg om den egentlig er en Oslo-film, men den er tydeligvis det i følge mine kilder. Den hadde ikke trengt å være det, for den virker nesten som en eksperimentell moderninstisk film i sin egen rett, og uten noen nødvendige referanser til Oslo, men hvis den er en Oslo-film, så er den kanskje en skildring av en familie på slutten av 60-tallet. En familie som antageligvis er fra Oslo.

Det første som slår en med filmen er måten den bruker lyd på, eller kanskje mer mangelen på lyd. Man hører for det meste knitringen fra filmrullen, og ellers bare svært sparsomt hører man lydspor. Den minner meg om Stan Brakhage, som brukte lyd på samme måte i noen av hans kortfilmer. Det får en fascinerende effekt.

I en ganske underholdende scene så løper moren og sønnen over gaten, og løpelydene høres nesten ut som noe helt annet. Som en hest som klakker over veien. Bilene kjører i trafikken rundt moren og barnet, men de er fullstendig lydløs.

Filmen har et veldig spennende filmspråk som i lag med lyden lager en underlig stemning. 15 Småbruk Om Dagen er i lag med hans kortfilm Kunstopplevelser, som dessverre ikke er mulig å få sett i dag, kanskje hans mest frie oppdragsfilmer, og den der han eksperimenterer mest. Resultatet er en interessant modernistisk kortfilm.

Kanskje den beste av Oslo-filmene, selv om det er fra et ståsted av Løchen, og kanskje modernistisk norsk film, for de tre av oss i Norge som er interessert i det. Ikke i forhold til reell info om Oslo. Filmen er ikke informativ på den måten, selv om den nok prøver å vise litt om hvordan en familie med et lite barn levde på den tiden.

15 småbruk

KUNSTNERISKE KORTFILMER

Søring Nordover (1976)

Etter en del gjensyn med denne så er jeg blitt riktig kjær i denne filmen, og er et eksempel på en film der der jeg har gått fra å være litt skuffet første gang jeg så den, til at den tar seg opp med virkelige nevetak for hvert eneste gjensyn. Jeg har et sterkere personlig forhold til den nå. Selv om den fortsatt får meg til å klø meg litt i hodet av enkelte deler.

400142_playerposter

Søring Nordover kan ses på en mer essaysisk film, altså en s¨kalt “essay film”, en sjanger jeg absolutt ikke er ekspert på, men som rommer blant annet Chris Markers kjente poetiske mesterverk Sans Soleil (1983). Essayfilm kan kanskje kalles en sjanger som handler om å reise fysisk inn i nye land og nye geografiske områder, samtidig som man  mye søker etter noe i seg selv, og utforskningen, ekspedisjonen, om man vil, fungerer både på et ytre og et indre lag. Jeg vil si Søring Nordover faller veldig godt inn i denne kategorien. På sitt beste forteller den en eksistensiell reise om en mann fra sør som føler et uforklarlig drag mot nord, og da spesielt midnattsolen. Det er mange som reiser opp nord for å se midnattsolen, som han. Dessverre får man ikke se midnattsolen, og protagonisten, som presenteres gjennom fortellerstemmen, blir sittende skuffet igjen på en klippe.

Det blir sagt i filmen at mange drar opp for å finne noe de søker, men kanskje de ikke vet hva er. Når de først kommer frem, så finner de ikke det de søkte etter, men de finner noe. En parabel jeg finner treffende til hvordan de fleste opplever livet. Det ble kanskje ikke som man håpet eller planla, men det ble jo likevel noe. Man kan jo også spørre seg hva for forskjell hovedpersonen ville fått hvis han faktisk fikk se midnattsolen? Ville det endre noe? Ville det bety noe?

Scenen når de filmer menneskene på toppen av det nordligste punktet av Norge, synes jeg fungerer veldig bra. Det er likevel noe løst med Søring Nordover, som kan ses i Løchen sine verker, som jeg forsiktig vil kritisere litt. Er man ikke i humør og tålmodighet til Søring Nordover (og i enda større grad Barstadvikingene) vil de noen ganger oppleves som litt retningsløse filmer som inneholder doseringer med tilbakelent lommefilosofi og løs poesi, og noen ganger en litt eksentrisk form for humor. Hva vil Løchen med alle disse sekvensene? På et punkt i filmen henges det opp bananer og appelsiner i lufta fra usynlige tråder, og slutten fremstår forholdsvis absurd. Andre punkter der filmen refereres det til den andre verdenskrigen i Nord-Norge, og fortellerstemmen blir tysk, og disse elementene faller også litt på siden av min eksistensielle tolkning.

Jeg er forvirret over deler av filmen, men jeg er likevel blitt riktig glad i Søring Nordover. Det er en typisk sånn film som kanskje ikke må konsumeres, men heller beites. Man må komme tilbake ved gjensyn, og forsøke å gi den mening. Hvis film fortsatt har lov å ha denne rollen så er det en fin ting.

Barstadvikingane (1977)

Barstadvikingane

Jeg må si, og med litt skamfølelse, at denne kortfilmen, eller “kortdokumentaren” om man vil, som varer rundt 30 minutter var en tålmodighetsprøve for meg. Jeg sier ikke at det gjør filmen dårlig eller verdiløs av den grunn, men likevel følte jeg en lettelse når filmen var ferdig, noe som føles litt blasfemisk å uttrykke mot en respektabel filmskaper som Løchen sin aller siste film. Barstadvikingane er et forvirrende og drygende verk, og anbefales først og fremst for spesielt interesserte. Til mine venner har jeg spøkefullt kalt den veldig kjedelig, men interessant.

La oss analysere filmens premiss først. Barstadvik er en bitteliten bygd satt geografisk i Ørsta kommune i Møre og Romsdalen. Det bygda er mest karakteristisk for er at den er på kun 100 innbyggere pr i dag, og det er mulig det var igjen færre i 1977. Filmen åpner med Ørsta-fergen som muligens går til Barstad fra Ørsta eller Ålesund. (Jeg ble aldri helt sikker på fergeruten, men poenget er vel at Barstadvik ligger litt kronglete til.)

Filmen er en halvdokumentarisk fortelling om noen mennesker som bor i Barstadvik, men man får et inntrykk at mange egentlig bor og jobber i Ålesund, men pendler dit i helgene. Plottet bygger på det indre livet hos noen mennesker som skal øve til et sangspill, “Ervingen” av Ivar Aasen. Et lite amatørteater skal fremføre det i Barstadvik sitt lile samfunnshuset.

Filmen har et ganske esoterisk plott med andre ord. Om jeg skulle finne noe interessant med idéen bak filmen så må det nesten være at det nettopp er så esoterisk. Kanskje Løchen ville vise at et så lokalt småsamfunn også har en form for kulturliv, og at selv den fortjener oppmerksomhet i sin beskjedenhet. Han vil i alle fall gi de den oppmerksomheten. Jeg er usikker på om jeg legger godviljen til denne tolkningen eller ei, men dette er tanker som kom mer i ettertid enn da jeg så filmen.

Filmen handler likevel ikke så mye om selve stykket til Aasen, ei eller fremføringen. Jeg er fortsatt like lite klok på hva Aasen-stykket handler om. Filmen følger i stedet disse personene som skal fremføre det, og viser litt om deres liv og hva de tenker på i det daglige. Vanligvis vises det gjennom bilder av dem, mens vi hører de indre fortellerstemmene deres over bildene. Det er ingen egentlig oppbygging frem til stykket, så det blir litt uengasjerende. Det er vanskelig å forstå hva Løchen fant fascinerende selv med dette. Nesten et mysterium hva den senere Løchen hadde på hjertet her.

Man ser fremdeles små trekk til Løchens spennende filmspråk i hans siste film. Vi ser noen karakterer som snakker til hverandre uten at leppene beveger seg. Det er mye indre dialog. Noen bilder er ellers spennende, andre akseptable og andre middels, men problemet med filmen er at den vaier frem og tilbake uten mål og mening såpass lenge, og man blir ikke klokere når filmen er ferdig heller. Jeg vil veldig gjerne høre hva andre har fått ut av denne filmen.

Jeg savner den tettere og smarte klippingen, det mer planlagte som virket tilfeldig, det litt større ambisjonsnivået, som man så i Jakten eller i noen av hans små oppdragsfilmer for ABC-film. Dette ble enda mer tilbakelent enn Søring Nordover, og det trodde jeg ikke var mulig, og jeg synes ikke den virker spesielt inspirert. Det er som Løchen han har latt bildene komme og gå litt som de selv ville, som flua på veggen. Han har heller ikke vært streng med i klippesaksen. Kanskje hadde den vært bedre som en 10 minutters versjon.

Likevel er filmen forholdsvis interessant naturligvis, om enn bare fordi det fortsatt er Erik Løchen, og ikke minst siden det var hans svanesang før han forlot kloden. Man skjønner at det er noe mer han har ønsket med denne filmen, som det alltid er med Løchen. Nå er jeg en av de som setter pris på alt han gjorde, men man kan spekulere i om han ikke burde fryktet mer å kjede tilskueren. Noen ganger virker det som det ikke betydde allverden. Om det var en bra ting eller ei, skal jeg ikke si. Det er vel i seg selv et interessant spørsmål man kan krangle om. Man kan vel også kalle det kompromissløst.

Konklusjon

Erik Løchens kortfilmkarriere kan deles i to bolker. Hans Oslo-kortfilmer via Kristoffer Aamodt, og hans to mer uavhengige produksjoner Søring Nordover og Barstadvikingene. Hans Oslo-byfilmer er preget av at de omhandler Oslo, men på noen av filmene er det et veldig spennende fortellerspråk og han har fått veldig stor kreativ frihet. Spesielt skiller 15 Småbruk Om Dagen, Borgere i Morgen og Hver Kveld Klokken 20 seg ut, og det er også disse tre som har vært utvalgt som ekstramateriale på DVDn, men flere av de andre er også verdt å se.

Når det gjelder Søring Nordover er den selvsagt veldig verdt å se, men jeg ville anbefalt flere gjensyn da den er svært god men ikke nødvendigvis så umiddelbar. Den vokste på meg først med et par gjensyn i alle fall. Barstadvikingane har enkelte filmatiske trekk jeg satt pris på, men anser filmen helhetlig som en litt laber avslutning på hans karriere, da det er en litt retningsløs og altfor lang kortfilm. Fans av Løchen vil nok sette pris på den til tross, og kanskje noen vil like den bedre enn meg.

Disse kortfilmene kan ses som ekstramateriale på NFI sin flotte dobbeltutgivelse av Jakten og Motforestilling.

Flere av de andre Oslo-filmene til Løchen finnes på filmarkivet. Det finnes også en boks med mange av de andre Oslobyfilmene, og det kan være flere finnes der.

8 thoughts on “Vurdering av Erik Løchens kortfilmer

  1. Et interessant innlegg, Andreas. Har aldri greid å skjønne hvorfor Løchen blir geni-forklart. Det er vel av samme grunnen som at enkelte regner abstrakt kunst som kvalitativt “bedre” enn figurativ kunst. Nå skal det sies at Løchen gjennom å bygge på Brecht greide å foregripe nybølgen og var dermed en nybølge-mann FØR nybølgen ble oppfunnet. Problemet for meg er bare at jeg ikke er noen fan verken av Brecht eller nybølgen. Dermed blir Løchen litt uinteressant for meg. Han blir litt som James Joyce, geni-forklart og oftest uforståelig, og bare tidvis tilgjengelig for enklere sjeler som meg selv i de kortere verkene (Oslofilmene for Løchen og The Dubliners for Joyce).
    Når det gjelder teater i Oslo, så har jeg alltid vært på jakt etter Op med hodet! , Tancred Ibsens “eksperimentelle” teaterfilm fra 1934. Jeg har imidlertid ikke klart å få tak i den. Jeg vurderer å be mitt lokale bibliotek skaffe en visningskopi. Håper det er mulig. Tancred Ibsen har en imponerende bredde i sin produksjon. Alt fra kommersielle blockbustere som Gjest Baardsen og Tørres Snørtevold til modernistiske filmer som Den hemmelighetsfulle leiligheten og teaterfilmen Villanden.
    Det du sier om at Oslo-filmene ble lærestykket for regissørene, tror jeg er viktig. Jeg vet at man tidligere ikke hadde så mange mulighet for å praktisere film. Dette var jo før den kunstneriske kortfilmen og før TV-teateret. I tidligere tider var det filmavisene, som var eneste mulighet, tror jeg. Jeg mener jeg har lest noe slikt i Ottar Gladtvedt og Leif Sindings memoarer. Kristoffer Aamot blir omtalt der også.

    Det er for øvrig to veldig leserverdige memoarer. Hadde de begge vært en bok, så kunne man laget en film om den. Gladtvedt er kanskje den som har den mest interessante fortellingen, mens Sinding er den som har mest sladder om kjendiser. Til sammen dekker de hele stumfilmtiden. Gladtvedts skildringer av de første kinoene i Oslo er kostelige. Man får et skikkelig innblikk i hvor stort et bonanza filmen var i sine første år. But, I digress…..Sorry

  2. Hei Michael.

    Jeg kan godt forstå Erik Løchen ikke er for alle… Det er interessant hvorfor noe appellerer mer til noen enn andre. Hm, hm. Personlig føler jeg vel en viss sorg over at modernistisk film ikke har vært bedre tatt vare på og fulgt opp i Norge historisk, og mistenker at det har ligget en anti-intellektualisme i landet, som jeg tror gjorde at norsk film på et punkt fikk et oppbrutt og foreldreløst forhold til sin historie. Veldig mye var lenge revy og folkekomedier, tross alt. Jeg er veldig glad i de få filmene fra landet som prøver på noe mer, og det er vel det jeg drømmer om å fremme mer. Det er lov å være uenig, har fått med meg at du ikke liker den type film så godt, men mitt inntrykk er at film trenger å være et medium i utvikling, og at ting som kan virke radikalt i sin samtid kan være helt normalt et par ti-år senere. Som montasje-film f.eks. Hvis man ikke har denne type vilje til utvikling i bunn så stagnerer mediet, og det påvirker ALL film, selv den større blockbusterfrierene. Vi trenger sårt filmskapere som tørr å tenke nytt. Norsk Filminsittutt virker å tenke litt i samme baner for tiden med deres “Nye Veier”-konsept. (Tidligere gjaldt det jo bare dokumentarfilmer, men nå også fiksjonsfilm, slik jeg forstår det.)

    Å f.eks døpe popkornfilmens hedonisme og “feel good”-formula som “the end-all and be-all” i forhold til alt film skal være, og bare øke budsjettene mer og mer, måle kvalitet ut fra besøkende, osv, er naturligvis lov å synes, og man har jo diskutabelt massene på sin side, men jeg klarer vel bare ikke forstå den måten å tenke på selv.
    Mye henger vel kanskje sammen med hva slags filmpreferanser man har.

    Jeg personlig tror at pluralisme og mangfold er nøkkelen til en vellykket filmverden.
    Løchen kunne sikkert prøvd seg på er par lettere folkekomedier da. Hadde vært morsomt å sett. Slutten på En Søring Nordover er jo ganske humoristisk i alle fall..

    Jeg synes fortsatt filmene til Løchen handler om mer menneskelige skjebner og virkeligheten, så jeg forstår ikke hvordan det kan sammenlignes med non-figurativ kunst. 20/30-tallets avantgarde og eksperimentelle filmer vel minne mer. Stan Brakhage, Norman McLaren, Len Lye og slike folk. Det tror jeg ikke Norge har hatt noen tradisjon for i det hele tatt. De få eksemplene jeg kommer på har vært i nyere tid.

  3. Vel, det stemmer ikke helt at jeg ikke liker intellektuelle filmer. En av mine favorittfilmer er Paul Newmans versjon av Tennessee Williams’ Glassmenasjeriet. https://www.youtube.com/watch?v=nDPMBDiwL0M
    Jeg liker også John Fords versjon av The Long Voyage home av Eugene O’Neill med John Wayne.
    Begge disse ligger for øvrig i norske versjoner på NRK.no
    http://tv.nrk.no/program/FTEA00003768/glassmenasjeriet
    http://tv.nrk.no/program/FTEA00002467/den-lange-reisen-hjem
    Den mest vellykkede av de norske versjonene er nok den Lange reisen hjem. (flotte roller av Carsten Byhring og Rolf Søder)
    Jeg liker altså noen teaterlignende stykker. Men Erik Løchen og mye av Godard har jeg aldri greid å svelge skikkelig. Jeg tror jeg greier å svelge teater og eksperimentering når det ligger følelser bak. Men når det blir kjølige akademiske oppvisninger slik som Brecht, Harold Pinter, Samuel Becket og Ionesco, da blir jeg fort lei. Det er dette med at man skal ha avstand til teksten og at de skal fremmedgjøre publikum som irriterer meg. Men jeg skjønner at Løchen var viktig historisk. Før ham var jo filmene teknisk ganske tamme. Det var lite eksperimentering i filmkunsten. Spesielt når det gjelder filmfotografering var norsk film kjedelig, syntes jeg. Av de tidlige strømningene ser vi jo at ingen tok i bruk tysk ekspresjonisme (20-tallet i tysk stumfilm) i norsk filmfoto, slik som amerikanerne gjorde allerede på 1930-tallet gjennom universal horror-filmene og senere i film noir-tradisjonen. Vi hadde lite eksperimentering på noe plan. Løchens filmer på femtitallet foregrep større endringer som kom senere på 60 og 70 tallet i norske filmer som Kristoball osv. Jeg skulle bare ønske at man kunne eksperimentere på en mer publikumsvennlig måte, som f.eks i filmen Matrix.

    Matrix er en metafilm på linje med Motforestilling. Men i motsetning til Motforestilling ble Matrix en stor kinosuksess (det samme ble Inception). Det samme ble universal horror-filmene i sin tid. Hollywood bruker dermed mange av de samme elementene som de eksperimentelle filmskaperne, men sluttresultatet blir alltid hyggeligere å se på av en eller annen grunn. Jeg vet ikke om du er enig? Det gjelder å eksperimentere uten å ødelegge selve historien.

    Men jeg har bygget meg opp noen “fikse ideer”, bla om Løche og Wam og Vennerød, som du vet. En gang skal jeg sette meg ned å se disse på nytt, for å se om jeg kan utvide smaken min litt og miste noen av fordommene mine. Det er ikke bra å ha fordommer:) Takk for at du skriver disse lange innleggene om ukjente filmer, forresten. Jeg skulle imidlertid ønske at du fikk deg et bedre domene-navn slik at flere kunne delta i debatten.

  4. Hei Michael,

    Forstår. Det er interessant å høre hvordan du ser ting. Vi har nok et litt ulikt syn på en del av dette, og smak er komplisert å diskutere kanskje. Å omvende meg fra den frie kunstneriske film som ikke bryr seg altor mye om kommersielle rammer blir nok litt vanskelig. Jeg er vel litt som Obelix. Jeg falt i den gryta som ung. Beklager. : )

    Jeg liker personlig stort sett ikke Hollywood systemet. Dens publikumfrieri virker for meg menneskeligfiendtlig, i dens konkurranse etter oppmerksomhet, kniving og manipulering etter flest besøkende, kyniske profittmodeller og alt for å spre tankeløs hedonisme. Det er masete filmer som stort sett bare gjør meg sliten. Det er naturligvis unntak og jeg mener ikke det er svart/hvitt, og jeg sier ikke at jeg ikke kan like popkornfilmer, men i store trekk er det ikke for meg. For meg var bunnpunktet i norsk filmhistorie Roenbergs forsøk på å kopiere denne modellen, og bygge på heltedådig pompøs nasjonalføleri for å lokke folk inn i salene. For meg er det i beste fall fordummende, og i verste fall faktisk farlig. Jeg var sjeleglad for at Kon Tiki ikke vant Oscar. Da hadde sikkert filmbransjen følt seg presset til å lage flere sånne filmer..

    Dette er bare mitt personlige syn da, selvsagt, og jeg skjønner at folk kommer fra ulike bakgrunner og jeg respekterer jo det.

    Hm. Tja. Jeg kan se at Matrix hadde en filosofisk ramme.. Den bygget jo litt på Descartes sin kjente “cogito ergo sum”-ligning, men jeg ser ikke den som en meta-film i det hele tatt. For å være metafilm må den nesten referere til seg selv som film. Den hadde jo også noen nye effekter på den tiden, men jeg synes ikke den var spesielt eksperimentell heller utover det. Jeg likte den ikke så godt selv egentlig, ikke Inception heller, men jeg kan jo se hva du mener med å prøve å inkorporere modernistisk/eksperimentell film inn i det store systemet. Disney sin Fantasia var kanskje mer interessant for min del. Det er for all del en god tanke, jeg ser vel heller slike filmer enn mye annet, når de dukker opp, men jeg har personlig ingen problemer med at “eskapisme vs konfrontasjon”-diktomien i film kan leve litt i to bolker heller. Om det er slik ting utfolder seg å være. Samme for meg. Que sera, que sera..

    Jeg er litt lei av å se på film utelukkende som storpolitikk ellers. Når jeg skriver om filmer så er det mest fordi det er filmer og filmskapere jeg finner interessante og spennende på en eller annen måte. Så håper jeg andre gjør det med filmer de liker.

  5. Jeg vil aldri prøve å omvende deg fra kunstfilmen!!!!! Jeg har lest nok av dine innlegg til vite bedre 🙂 Dessuten syntes jeg det mest interessant å diskutere med noen som er uenig med meg.

    Jeg mener også det var greit at Kon Tiki ikke vant Oscar. Filmen var helt ok, men den var litt i letteste laget for en oscar. Men det var synd at Elling ikke vant Oscar. Den hadde noen flotte skuespillerprestasjoner og var ganske original. Andre oscarhåp var Søndagsengler og Ni liv. Søndagsengler var en vakker film, på en litt stillferdig måte. Ni liv var jo på sin side ganske sensasjonell da den kom ut, sikkert veldig eksotisk for amerikanerne.

    Det er ikke alt av Hollywood jeg liker, men jeg syntes det er viktig at vi lærer av amerikanerne, spesielt når det gjelder å lage sjangerfilmer. De er også flinke til å formidle sin egen historie, og det syntes jeg er en viktig oppgave for norsk film. Om man kan greie å bygge opp en industri som lager b-filmer og spenningsfilmer med kvalitet i Norge, så kan disse filmene løfte bransjen økonomisk. Overskuddet fra disse tanketomme filmene (Børning, Bølgen, Gåten Ragnarock etc) kan finansiere mer eksperimentelle filmer. Akkurat som krimbøkene er de som egentlig holder forlagene i livet. Likevel finnes det eksperimentelle forfattere.

    Jeg holder på å lese den franske boken om norsk filmhistorie av Aurore Berger Bjursell, og der står bloggen din oppført som en av flere relevante linker i litteraturlisten på slutten av boka. 🙂

    • Jeg ikke kjempeglad i å snakke om økonomisk politikk når det gjelder film. Det er ikke mitt felt. Det ville nok overrasket meg litt om overskuddet fra Børning og Gåten Ragnarock går til “kunstfilmer” da, uansett hvordan man definerer begrepet. Kunne likt å få høre om eksempler på dette. (Hvis det ikke er ment som et forslag heller enn en observasjon.) I Norge kommer vel de fleste tilskuddene gjennom offentlige midler, trodde jeg? Hva som kommer gjennom nålhullene avhenger vel av hvem som sitter å vurderer, og hva slags filmer som søker.

      I USA er kanskje ting litt annerledes, men på samme måte i forhold til at noen sitter å vurderer prosjekter i de store studione. Det er kanskje litt mer basert på marketsvurderinger enn det europeiske i snitt, særlig i trangere tider, men det er jo det samme. (Dessuten er det en utbredt myte at USA ikke har offentlig støtte for film. De har faktisk skattesatser i de fleste delstater som går til filmbransjen.)

      Egentlig finner jeg å skille underholdningsfilm og kunstfilm som noe ubehagelig og utilfredsstillende som cineast. Kan skjønne at begrepene gir mening i en sosiopolitisk ramme der man vil fremme den ene siden fra den andre, og jeg kan vel kanskje anklages for å ha gjort det selv en og annen gang, men det er så rotete på mikronivå når man ser på de alle fleste filmer at det blir ganske flåsete. Noe trekker meg mer litt mot folk som David Bordwell sin måte å tenke på disse tingene. At det egentlig ikke er noe direkte skille. Han går nok kanskje lengre enn meg, og det er de som går lengre enn han igjen, og vil lese de mest voldsomme postmoderne freudianske ny-marxistiske tolkninger selv i den enkleste pornofilm med handling, men jeg tror også til en grad at underholdning er subjektivt, og kunst nok også er øyet som ser. For meg ville en mulig tolkning av “kunst” være at man satt igjen med noe etter å ha sett en film, en tanke, en følelse, et inntrykk som ble værende hos en. I beste fall kanskje skakket litt i hvordan man så på ting. Det meste kan jo være kunst innenfor en slik definisjon, og det vil variere fra person til person.

      Jeg kom inn i filmmediet fra å være veldig musikkinteressert, og jeg foretrakk lenge filmer som ikke nødvendigvis var historiefortellende. Mer som en audiovisiell opplevelse. Da jeg så regissører som Jan Svankmajer sine kortfilmer, Stan Brakhage sine eksperimenter, og andre, så opplevde jeg de like følelsesmessig og full av inntrykk og idéer som jeg tror hvem som helst gjør med rent historiefortellende filmer som har mindre fokus på form. Jeg har fått et langt sterkere forhold til historiefortelling senere, skal sies, men jeg har absolutt ingen problemer med å forstå appellen til eksperimenterende små filmer hvis de fungerer. Form er videre for meg like sterkt som historien, og de (få) som virkelig skjønner film forstår at form er innhold, og at innhold er form. Hvordan man forteller en historie er også like viktig som historien man forteller. Man kan med andre ord fortelle dårlige historier spennennde, og spennende historier dårlig.

  6. Du spør hvordan inntektene fra blockbusterne kommer kunstfilmen til gode? Vel, det ville gjort det om de hadde felles produksjonsselskap (eks. gamle Norsk film). Men skuespillere, regissører og teknisk stab kan jo jobbe litt i kommers film og litt kunstfilmer.
    Du lurer kanskje på hvorfor jeg er så opptatt av politikk og økonomi? På min blogg så er innleggene hvor jeg “mener noe” over dobbelt så godt besøkt som de hvor jeg bare anmelder en film. Derfor strever jeg litt med å finne meninger om det meste. Det er ikke lett, og stort sett sier jeg mye teit (joda jeg vet det). Men det ser ut som om det er det folk vil ha. Jeg liker ikke tanken på å bruke tid på bloggen om ingen leser det jeg har skrevet. Jeg hadde jo en teknologi-blogg også på teknologinyheter.com, men det var så lite respons/kommentarer på innleggene at jeg helt mistet motivasjonen. Jeg liker å skrive og diskutere, men jeg vil ikke at det skal være bortkastet

    • Ja, jeg forstår jo det. Tror kanskje det er en tankefelle å tenke at fordi et innlegg ikke får svar så er den ulest. Jeg leser artikler hele tiden og det skrives jo mye som både er bra og motsatt, men selv gode artikler har jeg ikke alltid så mye å si om, og jeg tror det er normen for de fleste. Jeg leser f.eks innlegg på bloggen din titt og ofte, til og med din gamle filmblogg finner jeg interessante ting. Filmer jeg ikke visste du hadde meninger om. Det er sikkert sant at hvis man skriver kontroversielle innlegg, så skaper det mer støy. Da Nikolaj Frobenius f.eks kommenterte Pax og kritiserte den for å være mislykket pga kvinnekvotering, så våknet jo hele Film-Norge opp til diskusjon.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *