Hurra for Filmarkivets nye tjeneste + Erkjenning (2011)

For å feire at filmarkivet har fått en abonneringsmulighet for alle norske filmer.
39 kroner i måneden! Veldig bra. Jeg kan derfor se så mange norske filmer jeg vil, så prøver jeg å anmelde en kortfilm hver eneste dag i en liten periode. Jeg blir mest bare å gå etter hva jeg synes virker interessant.

Erkjenning (2011)

400343_mediumposter

Produsent:
Jørgen Wærdahl

Skuespiller:
Torstein Andersen, Eva Bragstad

Foto:
Øystein Moe

Musikk:
Sander Stedenfeldt Olsen

Produksjonsselskap:
Klipp & Lim Media AS

Regi:
Jøran Wærdahl, Vidar Dahl

Anmeldelse

“En helt vanlig onsdag. Et liv i stadier. Glemte minner og et øyeblikks erfaring.”

Nesten hver gang jeg er innom filmarkivet ser jeg bildet av den ikoniske porselenssauen, og denne kryptiske småpretensiøse teksten til. Hva er dette tenker jeg hver gang. I dag brøt nysgjerrigheten min i gjennom, og jeg så omsider Erkjenning regissert av Jøran Wærdahl.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Dette er en film der jeg ikke skjønner helt hva som man ville formidle, og jeg skulle ønske den ikke hadde noe å formidle, men den har det og det blir ikke så veldig bra.

Etter noen ganske fine kamerakjøringer gjennom gamle vinylplater, sigarettstumper, skitne askjetter og oppvask, noe sko og forskjellig, akkompagnert med forholdsvis treffende melankolsk piano så hører vi stemmen til en eldre mann som visstnok har brukt livet på å drikke og “prate tull”, og at det har gjort et visst inntrykk på livet når han tenker over det. Han ligger naken på sofaen. Er han bitter? Skal vi få høre mer om hans refleksjoner, mens han har et øyeblikk av selvransakelse? Nei, i stedet kommer en naken dame på kanskje samme alder og legger seg oppå han og kysser han på brystet.
Og vips er filmen over.

Jeg antar dette skulle være “fint” og stemningsfylt, men for meg ble det mest en blanding av noe kleint, surr-poetisk og intetsigende.

Skulle noen “erkjennelse” komme fra denne filmen så måtte det være hvor selektiv man kanskje er i å måle et fint øyeblikk her og nå, mot et ellers “tragisk” liv? Problemet med filmen måtte i så fall være at filmskaperne virker å være helt enig. Jeg kom til å tenke på Pollyanna-prinsippet mer enn noe annet. Anstrengt optimistisk bias, og derav litt kunstig.
Hvis man lever i et hedonistisk øyeblikk-til-øyeblikk liv, og man etter en stund ser at det ikke har ledet en så langt, hvorfor skulle enda et være så annerledes?

Jeg tror egentlig at filmskapere som ikke har så mye å si kanskje burde holde seg til å lage filmer som ikke sier så mye, for filmen fungerte fint nok i stemning helt til dette banale poenget kom frem. Det bare ødela filmen. For min del.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *