Tuba Atlantic (2010)

tuba-atlantic-1

Produsent:
Gudrun Austli

Skuespiller:
Edvard Hægstad, Ingrid Viken, Terje Ranes

Manus:
Linn-Jeanethe Kyed

Foto:
Karl Erik Brøndbo

Klipp:
Vesa Happonen

Lyd:
Nils Jakob Langvik

Produksjonsselskap:
Den norske filmskolen

Regi:
Hallvar Witzø

Anmeldelse 

“Alle skal dø en dag. Oskar (70) skal dø om 6 dager. Først nå er han klar til å tilgi sin bror for en arvekrangel. Men vil han få tak i sin bror, som han tror bor på andre siden av Atlanteren, før det er for sent?”

Tuba Atlantic ble en av de store overraskelsene i 2010, da den som en studentfilm gikk verden og fikk mye oppmerksomhet. Den ble tilogmed nominert til Oscar, som er litt av en bragd for en studentfilm, og det i seg selv viser vel på en måte potensialet til Filmskolen på Lillehammer. Filmen ble riktignok trukket vekk senere fra Oscarkonkurransen, da filmen hadde blitt vist på TV, som går i mot reglene deres. Alle studentfilmene fra Lillehammer gjør jo oftest det da. Det er jo ikke en kritikk som skal hvile på filmen derfor. Det er en inspirerende suksesshistorie.

Jeg har lenge sett frem til å se denne filmen, og håpet på en film som hadde fått til noe skikkelig bra, om så bare på hell. Dommen er at jeg nok er litt blandet i forhold til hva jeg synes. Skuffelsen kom litt sigende, i hva som jo også var en fin film samtidig.

Hvorfor skuffende? Først, når man leser synopsiset til Tuba Atlantic, hva tenker man da slags film man vil se? Komedie eller drama? Ut fra synopsiset vil jeg tro de fleste ville tenkt at dette var en ganske sterk film. En film om døden. En film om alderdom. En film om å ha uoppgjorte ting før man skal forlate kloden. Jeg tenkte i alle fall det. Jeg hadde også et håp om en virkelig fin film som klarte å arbeide med et slikt tema, på en måte som kanskje hadde lyktes med å treffe mange. Dette er er ikke en slik film.

Nå handler jo filmen på en måte om dette, men det er ganske store forbehold. For dette er like mye, om ikke først og fremst, egentlig en slags komedie. Ikke en komedie i den reneste formen, men mer på den “quirkye” måten. Det er en form for drama pakket inn i veldig mange lag mer humor og et ellers sprøtt overdrevet univers. Småkoselig, underfundig, absurde tilfeldigheter ment å være morsom, og jeg mangler ord, men filmen skildret langt unna noe som minner om vår virkelighet. Her ligger samtidig også filmens styrke, og jeg skjønner at mange har latt seg sjarmere, men det er også det som etter min mening feller filmen. Den tar ikke sin egen tematikk seriøst, men tripper på tåspissene rundt sitt eget tema.

Vi møter i Tuba Atlantic en eldre mann. Oscar heter hovedpersonen, og han får beskjed om legen at han skal dø snart. Da han spør om legen kan være med spesifikk, så får han beskjed om seks dager. Det var da veldig spesfikt, påpekte mannen. Hva nå?

Kommunen sender som de er obligatorisk å gjøre en litt naiv jente som skal se over han, og utdanner seg til å bli “dødsengel”. Noe han først virker å ikke like, men etter hvert blir de jo ganske gode venner. Jenta skal følge med på han, og har et klisjépreget sjekkhefte over faser mannen skal gå gjennom før han dør, som hun stryker etter som de seks dagene går forbi, etter som han går gjennom dem.

Hun finner ut at mannen har en bror, som han ikke har sett på 30 år. Dette er viktig, fordi Oscar virker har hatt en arvekrangel med broren sin med over en gammel gullklokke, og han vil gjerne slutte fred før han forlater eksistensen. Oscar og broren lagde en enorm tuba da de var yngre som skulle lage lyd over Atlanteren. Denne tubaen står vendt mot sjøen, og broren skal muligens være på andre siden av Atlanteren, altså i USA, og Oscar tror kanskje broren vil høre det hvis de får den i gang. Her er et av punktene der filmen forlater virkeligheten totalt.

Oscar skal altså kommunisere gjennom en stor tuba fra Norge til USA, for å kontakt med broren. Oscar er også overdrevet sint på måker og filmen er gladvoldelig på vegne av Oscar som skyter ned måker med mitraljøser, og dreper de med hjemmelagde feller. Det er mange ting med filmen som blir så overdrevet at filmen mister sine røtter med naturalismen, som jo samtidig er den filmen gir seg ut for å reflektere?

Jeg synes det er modig å lage en film som handler om det å bli gammel og det å skulle dø. Det er et sjeldent tema, over noe som angår oss alle. Det er også modig å lage en film et gammelt menneske som har noe å uoppgjort før han/hun dør. Det er ganske modig å ha en gammel person som hovedperson i det hele tatt. Det er derfor så synd at filmen ikke tar sin egen tematikk mer seriøst. Det er ikke modig lengre plutselig.

Filmen er i stedet morsomt laget, og har et ganske fint og underfundig univers og fine karakterer som er spilt ganske bra, men det er akkurat dette med den ironiske distansen til temaet som skuffer. Det er akkurat som filmen jukser litt.

I slutten av filmen (spoiler) så blir tubaduren hørt av broren mens han er på dødsleiet, på et så usannsynlig vis at det ikke er ment å være troverdig. (/spoiler). Filmen gjemmer seg seg i en altfor subtilt karikert verden. For å sammenligne med en annen film, så synes jeg Charles Kaufmans Synecdoche New York, en av mine favorittfilmer, klarer mye bedre det jeg synes Tuba Atlantic tar steget å være. SNY har mye surrealistiske og absurde elementer, på sin måte den og, kanskje til og med mer enn Tuba Atlantic, men den forholder seg sobert og oppriktig til akkurat tematikken rundt døden.

Tuba Atlantic prøver i stedet på en måte pakke tematikken så morsomt inn at det fremstår mer som en virkelighetsflukt. Jeg finner det litt besudlende. Filmen vil på en måte ha det i pose og sekk, virker det som. Den vil handle om en eldre mann som skal dø, et modig tema om noe veldig ekte, men vil pakke det inn i en virkelighet og et univers som er så uvirkelig at det ikke føles ekte. Man vil lage en film om et trist tema, men på en GLAD og gøyal måte.

Jeg kan nok være farget av en slags forventning av filmen, men skal egentlig en film om alderdom og døden virkelig prøve å være en slags “quirky” feel-good film? Jeg synes ikke det er et dumt spørsmål. Likevel, jeg prøver ikke å ta motet fra folkene bak filmen her. De har gjort en god jobb, og jeg liker mange ting med filmen, og det blir spennende å følge de videre, men synes filmen deres er litt juks.

Frank og Frida: Papirflyet (2003)

Frank og Frida

Sjanger:
Animasjon, Norsk

Produsent:
Lise Fearnley

Manus:
Ellen Hegtun

Klipp:
Ketil Bruun Andersen

Lyd:
Harald Sandø, Ellen Hegtun, Anne Kari Ødegård

Produksjonsselskap:
Mikrofilm as

Regi:
Ellen Hegtun, Anne Kari Ødegård

Anmeldelse

“Frank and Frida are neighbours and best friends. One day they find an airplane made of paper.”

Norsk animasjonskortfilm fra Mikrofilm, som er en av veteranene av animasjonsstudiene i Norge, selv om det skal sies at animasjonsmiljøet i Norge enda er lite og ungt. Lise Fearnly og Kasja Næss var med å danne Mikrofilm i 1996, og produsert mange kortfilmer i gjennom. Mye av dette ligger på filmarkivet.

Nå er det selvsagt lett farlig å snakke om “kjønn og film”, men noen ganger når jeg ser filmene som kommer fra Mikrofilm merker man at det er et selskap bestående av kvinner, selv om jeg skal være forsktig å analysere det mer enn det. Sist jeg så en film fra Mikrofilm som fikk meg til å tenke på dette, så var det via kortfilmen Heartbeat av Julie Engaas, en film bestående av hoppende kaniner, hjerter og søte figurer. Jeg sier ikke dette for å virke fordømmende, heller motsatt, men noen ganger når jeg ser kvinner kommunisere med film så bruker de mediet på en litt annen måte, som det noen ganger blir slik at jeg ikke forstår, og jeg ikke vet om jeg er rett person å bedømme filmen.

Denne filmen heter Frank og Frida: Papirflyet, og er laget av Ellen Hegtun og Anne Kari Ødegård. Som bildet til filmen tilsier så har filmen en litt søt og naiv minimalistisk stil.

Filmen er støttet fra NFI, og er en søt liten sak, men jeg forstår ikke helt hva som fortelles. Jeg ser bare et par hendelser. Det er lite tegn til at man har ønsket å fortelle noe, fremme noe karakterutvikling eller noe, verken for barn eller andre, som er skuffende. Jeg savnet at filmen hadde et poeng, eller la igjen en følelse av noe.

Det som i all hovedsak skjer er at de to karakterene leker med et papirfly, som dessverre faller i vannet og blir våt. Kongen, som jeg antar er Frank, blir lei seg, mens frosken hopper ut i vannet og de tørker papiret. De lager en papirbåt, som seiler litt på vannet. Så får frosken papirbåten på hodet, siden papirbåter og papirhatter er laget på samme måte, også er de glade igjen og filmen er over.

Nå kan det hende at “Frank og Frida: Papirflyet” ikke var ment som et eget verk, og at det skulle være del i en serie, tittelen kan jo tyde på Frank og Fride skal på andre reiser senere, og da må det kanskje ses på mer samlet. Da er denne i gaten til å være en pilot, men jeg er ikke egentlig fan.

Jeg kjøper at ting kan være enkelt laget, hvis det gir mer rom for flere idéer, men når ting er enkelt laget og ikke har idéer, så synes jeg det blir litt meningsløst. Stilen er litt sjarmerende i sin overforenkling da, og det har den gående, men dette føles helhetlig litt halvferdig.

Hurra for Filmarkivets nye tjeneste + Erkjenning (2011)

For å feire at filmarkivet har fått en abonneringsmulighet for alle norske filmer.
39 kroner i måneden! Veldig bra. Jeg kan derfor se så mange norske filmer jeg vil, så prøver jeg å anmelde en kortfilm hver eneste dag i en liten periode. Jeg blir mest bare å gå etter hva jeg synes virker interessant.

Erkjenning (2011)

400343_mediumposter

Produsent:
Jørgen Wærdahl

Skuespiller:
Torstein Andersen, Eva Bragstad

Foto:
Øystein Moe

Musikk:
Sander Stedenfeldt Olsen

Produksjonsselskap:
Klipp & Lim Media AS

Regi:
Jøran Wærdahl, Vidar Dahl

Anmeldelse

“En helt vanlig onsdag. Et liv i stadier. Glemte minner og et øyeblikks erfaring.”

Nesten hver gang jeg er innom filmarkivet ser jeg bildet av den ikoniske porselenssauen, og denne kryptiske småpretensiøse teksten til. Hva er dette tenker jeg hver gang. I dag brøt nysgjerrigheten min i gjennom, og jeg så omsider Erkjenning regissert av Jøran Wærdahl.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Dette er en film der jeg ikke skjønner helt hva som man ville formidle, og jeg skulle ønske den ikke hadde noe å formidle, men den har det og det blir ikke så veldig bra.

Etter noen ganske fine kamerakjøringer gjennom gamle vinylplater, sigarettstumper, skitne askjetter og oppvask, noe sko og forskjellig, akkompagnert med forholdsvis treffende melankolsk piano så hører vi stemmen til en eldre mann som visstnok har brukt livet på å drikke og “prate tull”, og at det har gjort et visst inntrykk på livet når han tenker over det. Han ligger naken på sofaen. Er han bitter? Skal vi få høre mer om hans refleksjoner, mens han har et øyeblikk av selvransakelse? Nei, i stedet kommer en naken dame på kanskje samme alder og legger seg oppå han og kysser han på brystet.
Og vips er filmen over.

Jeg antar dette skulle være “fint” og stemningsfylt, men for meg ble det mest en blanding av noe kleint, surr-poetisk og intetsigende.

Skulle noen “erkjennelse” komme fra denne filmen så måtte det være hvor selektiv man kanskje er i å måle et fint øyeblikk her og nå, mot et ellers “tragisk” liv? Problemet med filmen måtte i så fall være at filmskaperne virker å være helt enig. Jeg kom til å tenke på Pollyanna-prinsippet mer enn noe annet. Anstrengt optimistisk bias, og derav litt kunstig.
Hvis man lever i et hedonistisk øyeblikk-til-øyeblikk liv, og man etter en stund ser at det ikke har ledet en så langt, hvorfor skulle enda et være så annerledes?

Jeg tror egentlig at filmskapere som ikke har så mye å si kanskje burde holde seg til å lage filmer som ikke sier så mye, for filmen fungerte fint nok i stemning helt til dette banale poenget kom frem. Det bare ødela filmen. For min del.