Henrys Bakværelse – Norges svar på Twin Peaks?

Henry cover

Henrys Bakværele er en slags actionthriller fra 1982 Norge regissert av italiensk blod som kanskje ender opp mer som en dramafilm. Gianni Lepre het mannen som kom til å lage to filmer i Norge på begynnelsen av 80-tallet, og den gang ble han håpet å være et friskt pust. Den ene filmen han lagde het Øye For Øye(1985), men den første var Henrys Bakværelse. Han har vært aktiv i Italia senere med film og TV.

Førstnevnte Øye For Øye sies å være den bedre av disse to, og det er bra, fordi Henrys Bakværele er dessverre en ganske skuffende affære. Selv om det på papiret kunne blitt en ganske spennende thriller. Det er mye som bare ikke virker spikket nok på bare.

Handlingen er forholdsvis tradisjonell, men høres ut som noe som kunne blitt en spennende thriller i sjangeren. Man har Henry(spilt av Svein Sturla Hungnes, kjent som psykologen i Adjø Solidaritet blant annet) som er en middelaldrende mann med et mislykket ekteskap bak seg. Han ser alltid så alvorlig ut. Han er en passe respektert frisør, som plutselig får en telefon om at hans fjorten år gammel datter har tatt selvmord. Hun hadde har rømt for et par uker siden, men dette kom som et sjokk likevel. Dette setter selvsagt Henry noe tilbake. Hva har skjedd? Det kommer frem at det er en historie der som inneholder mye om datteren som Henry ikke visste om, og han må finne ut av det selv siden politiet ikke bryr seg. Som en privat detektiv kanskje. Egentlig er historien ganske spennende så langt på papiret, og når det viser seg at datteren har drevet med prostitusjon og de mørke sidene av samfunnet, så er jo dette nesten som en slags Sarah Palmer-ish Twin Peaks historie, og det 8 år før Twin Peaks kjørte TV-skjermene til folk. Ikke noen kopi altså.

Dessverre fungerer ikke dette like bra som Twin Peaks. Problemet ligger i at der det burde vært litt mer driv i historien, og jevn fremgang og fokus på datteren, så halter historien veldig her med mange relativt traurige og meningsløse scener som ikke føles som de går så mange steder.

Små fine absurde morsomme øyeblikk til tross, blant annet av Rolv Wesenlund og en random eldre fyr med tuba på et offentlig toalett, og andre småting redder filmen nesten fra sin noe gravalvorlige preg, men det blir likevel ujevnt. Noe bare engasjerer ikke. Skaper ikke nysgjerrighet for hva som blir å skje.

Et hovedproblem er fokuset på historien. Det virker som regissøren har prøvd å bygge opp et slags vennskap mellom Henry og en person som heter Tom, en slags boms, som hjelper Henry videre for å finne ut hva som skjedde med datteren, ved å la han komme i kontakt med en prostutuert og annen venninne av datteren.

Dette vennskapet er kjemiløst mellom Henry og Tom, slik jeg opplevde det, og videre ganske uinteressant for historien, men regissøren lar av en eller annen grunn oppmerksomheten bort fra Henrys søken på datteren sin fortid, som egentlig er kjøttet til filmen og legger mye vekt på dette tomme vennskapet. Det er mer i retrospektiv av filmen at man skjønner at vi skulle bry oss om forholdet mellom Henry og Tom. At når Tom dør mot slutten av filmen så skulle han kanskje representere noe den eneste andre tingen Henry brydde seg om. Dessverre bryr ikke publikum seg så mye om Tom. Han blir mer et slitsomt element som for oss som seere egentlig mistet sin funksjon i første tredjedel av filmen. Som et slags norsk svar på Jar Jar Bings.

Et mer interessant valg hadde jo vært en mer tradisjonell vinkling der mysteriet ble nøstet mer og mer opp. Dessverre blir filmen litt kjedelig i perioder, fordi den liksom ikke går så mange steder lenge. Dette er første gang på lenge jeg har savnet litt mer sjangerelementer og tradisjonelle krimklisjéer i en film.

Filmen er også vanvittig alvorlig hele veien, og med en hovedkarakter som liksom skal miste to personer han bryr seg om, uten at man kanskje helt forstår hva filmen prøver å si utover det. Er det noe budskap bortsett fra at en far som har det kjipt skal få det enda kjipere? Det er mulig filmen prøver å studere Henry sitt sinne mot en hallik som ødela livet for datteren, en hallik som ender opp på bakværelset til Henry, men at han kanskje må ta skyld selv. Gi slipp på frustrasjonen sin og datteren. Forstå at hevn ikke er løsningen.
Jeg antar dette kan ha vært meningen at filmen skulle uttrykke.

Til tross for dette var filmen et interessant innblikk i norsk actionthrillere på 80-tallet, som dessverre ikke nådde sitt mulige potensiale, og hvordan en italiensk regissør kan håndtere en norsk film. Med et litt bedre manus og litt mer driv i historien kunne dette blitt en ganske spennende film da.