8 klassikere fra nordnorsk virkelighet

8 klassikere fra nordnorsk virkelighet: 30 år for den frie nordnorske filmen

stetind

Nord Norsk Film Senter har samlet sammen hodene sine og sett bakover. Denne samlingen ser ut til å være en hyllest til den frie kunstneriske kortfilmen sine levekår i Norge, og noen av høydepunktene fra Nord Norge de siste 30 årene. Den frie kunstneriske kortfilmen er jo et alltid like utrydningstruet dyr fra krefter som vil kommersialisere film, så denne samlingen er ment å være en knyttneve i bordet om videre innovasjon og holdning om at mediet får lov å være fritt.

Så hva finner vi her? La oss se på denne samlingen. Det meste er nytt her for meg, med unntak av Zapffe-filmen, som er en av mine favorittfilmer fra Nord-Norge, men la oss se…

Slik tar de sameland (1983)

same1 same2 same3 same4 same5

Regi: Skule Eriksen, Kåre Tannvik

En film som omhandler noe så enkelt som samenes eiendomsrett over en elv, foran at den norske befolkningen skal bruke den til vassdrag og strøm, men som omhandles som samenes undertrykkelse på en generell notis. Filmen er en god gjennomgang om tematikken, og viser klipp av samer som blir forvist fra Stortingsplassen, masse nyhetsoppslag og en dramatisk sultestreik.

Kanskje mer en viktig dokumentar enn en spennende en filmatisk sett, vil jeg argumentere. Filmen føltes litt lang. Jeg må si at etter 20 minutter så følte jeg at det var mye dødtid her og der, og at jeg savnet er sterkere driv. Ikke alle dokumentarer trenger å være så spennende filmet formalistisk sett hvis de har en viktig historie eller et viktig budskap, men da er det desto viktigere å destillere frem budskapet. Dette fremstilles som en bråte med lange klipp, og jeg savnet å komme personlig innpå noen karakterer her. Et stødig verk er det uansett, og det er vanskelig å ikke få sympati med samene sin rett til en egen kultur, samtidig som man jo ser problematikken i det hele.

Kom (1995)

kom1 kom2

Regi: Marianne O. Ulrichsen

Synopsis fra et sted på nettet:
“Denne lille, men viktige filmen tar for seg et vanskelig emne; kjærlighet og erotikk mellom eldre mennesker.”

Tja, kanskje. Jeg håpet en litt mer “ukomfortabel” film som viste at eldre hadde et sexliv og slikt ut fra den beskrivelsen. Litt å legge godviljen litt til for å gjøre filmen mer interessant enn den er, kanskje? Kom uttrykket for meg mer en søt og enkel liten film om “evig kjærlighet”.

Vi ser en eldre dame mimrer og tenker tilbake til en utendørsfest der hun sier “kom” til en overrasket kar, og de går inn i et naust eller noe slikt og skal vel ha “a bit of the old in out in out” som de sier det i Clockwork Orange. Vi går tilbake til nåtiden der hun hvisker det samme til sin gamle ektemann. “Kom!” Smilet til mannen indikerer at det er samme mannen. Så ja. Tenk Titanic romansen, bare på 5 minutter, uten skipet, og med en lykkelig slutt når dama ser tilbake på det. Leonardo sitter der enda han, sukk.. hundre år senere og de er like lykkelig. Veldig typisk jentefilm, altså.

Søtt kanskje, men jeg merker at jeg savnet noe. Det føltes litt som en film man har sett mange ganger før på en måte. Litt som noe man kunne se i en reklamefilm. Skal likevel sies at dette er en sånn typisk film klisjéenes forsvarere ville stilt seg i ring rundt.

Livstid (1999)

livstid1 livstid3livstid2

Regi: Karl E. Rikardsen

Synopsis: Rett etter krigen ble åtte år gamle Henry frå Andøya satt bort til pleieforeldre. Da han ble voksen mistet de voksne kontakten med han. Hvorfor forsvant Henry, og hvorfor tok han aldri kontakt med familien sin igjen?

En dokumentar på 50 minutter om en Henry. Det handler egentlig om at regissøren forteller om bestemoren sin og hennes historier, og en sterk en om Henry. Et fosterbarn som bodde hos dem, men som forsvant en dag og aldri ga en lyd igjen fra seg. Det blir stilt mystikk rundt hva som har skjedd. Regissøren bestemmer seg for først får vi oppsøke Henry, og vi møter en eldre mann som tilsynelatende har svært dårlig samvittighet, men forstår ikke selv hvorfor han har oppført seg slik. Dette er første del av filmen kan man si.

I andre del, så er det som man søker svar i disse spørsmålene ved å reise tilbake i Henry sin fortid. Hvem var de virkelige foreldrene hans? Det er en ganske dramatisk turbulent fortid vi møter, da vi får møte eldre mennesker som kan fortelle han om ting. Et av hovedpoengene her som sakte kommer frem er at Henry var et såkalt tyskerbarn. Moren hans ble gravid med en tysk soldat under andre verdenskrig. Det kommer frem at det varn sterke motholdninger til tyskerbarn. Nesten umenneskelige. “Liten Ida”(1981) av Laila Mikkelsen er en fiksjonsfilm med samme tematikk. Det sies aldri eller antyder aldri i filmen at grunnen til Henry sin senere adferd hadde noe med dette å gjøre, men det er akkurat som man sitter igjen med den følelsen likevel.

Dokumentaren har et sterkt tema, selv om selve dokumentaren formalistisk sett ser ut til å egentlig ikke tenke på formspråk. Den virker veldig hjemmelaget og hverdagslig på sitt vis. Man følger karakterene rundt, men det fungerer. Man blir kjent med Henry og hans liv, og det er en fin historie. Dette er antageligvis tatt rett på video, men som sagt, historien er bra nok. Et studie av et menneske med et ganske gebrokkent liv.

Nymånens barn (1989)

nymåne1nymåne2 nymåne3

Regi: Svein Andersen

En utfordrende kortfilmreise mellom barnets opplevelse og fantasi, og de voksenes streben etter ro og logikk. Ukontrollerbare krefter som krig, vold, makt, seksualitet, skjønnhet, kjærlighet og lengsel er sentrale elementer i hovedpersonens ‘reise’.

De fleste som har hatt noe med film å gjøre i Nord Norge kjenner til Svein Andersen. En av grunnleggerne av filmcampen, selverklært anarkist og en energisk og kompromissløs karakter. Kanskje mest kjent for sin notoriske film om Karlsøya og dens historie som et motkulturelt hippieanarko paradis. Nymånens Barn var en film jeg ikke visste hva jeg skulle vente meg av, men den slo meg litt tilbake. Jeg hadde ikke ventet en film med et så kaotisk men samtidig så elegant filmspråk. Utrolig ekspressivt og interessant verk. Dette er et slags formalistisk mesterverk.

*Klassiker*

Farvel da gamle Kjelvikfjell (1974)
Regi: Knut Erik Jensen

Knut Erik Jensen er antageligvis kanskje den mest kjente filmskaperen fra Nord-Norge. Denne filmen er en av hans aller første arbeider. Det er litt vanskelig å finne ord her for å forklare hva vi ser. Jeg tror for noen vil dette fremstå som bare masse klipp av fiskere og slikt, uten å finne sammenhengen, og jeg kan kanskje erkjenne at dette ikke er filmen for alle slik sett. Personlig fant jeg det hele veldig fascinerende, fordi det er noe med måten måten filmen er gjort på som kaprer menneskets plass i naturen så utrolig bra her.

Jeg tror mye av Knut Erik Jensen sitt prosjekt som filmskaper er å sette mennesket opp mot naturen. Som den lille organismen vi er, og hvor voldsomt liten og sårbar vi er i det store hele. Naturen er på en måte hovedpersonen i hans filmer, og en sentral skikkelse. Ikke ulikt det vi ser i Hamsun, som også er svært opptatt av naturen.

Videre handler Kjelvikfjell egentlig om et lite fiskevær som ble nedlagt. Filmen skildrer livet der. Ikke veldig personlig. Måten det er gjort på er ikke gjennom kontakt med personene, det føles ikke veldig politisk. Mest en slags poetisk skildring. Det avslutter med bilder av forlatte lokaler og et forlatt fiskevær. For min del, som nordlending, så er det noe interessant å se hvor enkelt livet var for mine forfedre bare et par generasjoner levde. Det handler om overlevelsen.

*Klassiker*

I mitt lille paradis (1994)

paradis1

Regi: Erling Falch

Synopsis: “Et portrett av dikteren Dagni Antonsen som halve året bor i Tromsø og resten i Rossfjorden.”

Erling Falch er kjent som Filmfalken i Tromsø og har være produsent på en del filmer i nord, blant annet spillefilmen Svidd Neger. Litt uvisst om han er aktiv lengre pr 2013. I Mitt Lille Paradis er hans egen film, og kan beskrives som et fritt dokumentatisk og poetisk portrett av en dikter, og en litt merkelig sak er det. Portrettet er av Dagni Antonsen, som en ganske kjent dikter i Nord-Norge. En dikter jeg ikke kjenner så godt til fra før må jeg ærlig innrømme, men om noe så gjorde dette meg mer nysgjerrig på henne.

Diktene hennes minner om lekne nærmest meningsløse barnedikt på rim på overflaten, og ikke akkurat noe som noen ville kalt pretensiøs… men til tross for sitt noe naive og enkle uttrykk som man nesten skulle mistenke var lagd bare for å rime og høres morsomme ut, så er det akkurat som de fremstår som noe litt til ettertanke likevel. Som på en måte gjør de interessante igjen, fordi de forvirrer litt i forhold til hvordan man skal plassere de. Litt paradoksale.

I filmen ser vi Dagni fargelegge en kjole på et papir med fargestift, svømme rundt i måneskinnet, klamre seg til en bjørk mens hun poetisk sier at hvis den hadde vært i en ørken hadde den vært fantastisk… og hun kler på seg en grønn kjole og sminker seg som en frøken fra en ubestemt fortid, og vi ser henne sittende på en huske. Italiensk filmmusikk og opera spiller over det hele, som gir et underlig helhetlig uttrykk.. I lag med de mørke bildene er i komposisjon til dette litt fengslende uttrykket. Det er ganske kort og litt enkelt laget og fremstår nesten som et portrett uten start eller slutt, men samtidig noe ubeskrivelig fint og merkelig over dette samlet likevel. Det er så karnevalsk.  Krasjet mellom det nord-norske og italienske fremstår litt surrealistisk. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å slutte på se den om igjen og om igjen i alle fall.

(PS: Forresten virker ulike kilder å være veldig uenig om hun heter Dagni Antonsen eller Dagni Anthonsen, men siden filmen bruker førstnevnte så gjør jeg det også. )

Hva det betyr at være menneske (1990)

hvadetbetyr1 hvadetbetyr2 hvadetbetyr3 hvadetbetyr4 hvadetbetyr5 hvadetbetyr6

Regi: Trond Brede Andersen

Zapffe O’herlige Zapffe. For å være ærlig hadde denne filmen mye å si for at jeg hadde lyst til å anmelde denne kompilasjonen. Hvis bare noe var halvparten så interessant som denne filmen ville det være verdt det. Dette er en av mine absolutte favorittfilmer fra Norge uansett tid, lengde og sted. Bare å få se og høre Zapffe i levende bilder er i seg selv veldig stort, men måten det er gjort på er også utrolig spennende.

For det er liksom ikke en direkte flua på veggen dokumentar, ei heller en fiksjonsfilm. Den føles heller som en artistisk vandring tilbake i Zapffe sin nåtid og datid. Det er en poetisk skildring av hans idéer og tanker. De sier Zapffe satt i totalt mørke og skrev, og dokumentaren tar virkelig bruk av dette. Rett og slett et mesterverk.

*Klassiker*

Varde (2008)

varde1

Regi: Hanne Larsen

Varde er en mørk oppvekstsfilm der vi følger hovedpersonen Johan (11) som havner i ett moralsk dilemma etter å ha satt i gang en tilsynelatende uskyldig narrestrek. Historien opererer på et psykologisk plan i den turbulente brytningstiden mellom barn og voksen.

Coming of age-film. En film som håndtverksmessig er imponerende i forhold til mye jeg har sett fra nord. Hanne Larsen er en filmskaper utdannet på regilinjen i Lillehammer og har gjort i skrivende stund 2-3 kortfilmer. Jeg husker en jeg bodde med en stund var  lydassistent på denne filmen, uten at det har noe med noe å gjøre. Har hørt den skulle være bra lenge da, så det er fint å få sjansen å se den omsider.

Filmen handler om en gutt som heter Johan som er venn med Stig, en gutt som tydeligvis er veldig lite kul og ingen vil velge han på ballspill og slikt. Johan er tilsynelatende ganske ny på skolen, og vil gjerne ha et godt inntrykk blandt de tøffere “alfa-gutta” der. Spørsmålet er litt hvordan han skal forholde seg til at han er venn til Stig?

Jeg antar filmen representerer det hierarkiske i skolegården. Jeg kan selv huske folk jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen som tydelig ble enten mobbet eller uthengt, som jeg var grunn var helt ålreite med, kanskje på linje med venn til, men trakk meg unna for ikke å bli plassert i samme korg som de. Filmen trykker egentlig på noe sosiologisk her som jeg tror har stor gjenkjennelsesfaktor for mange. Henger man med de ukule, så blir man ikke venn med de kule.. og man kan risikere å bli en av de ukule. Denne filmen er innom denne problematikken. Johan vil gjerne bli godt ansett av de to kule guttene, men så kommer det en kinkig situasjon der han må svare ja eller nei på å dra i en bursdag til Stig. Foran de to kule guttene. Hva sier man?

Hovedpersonen fremstår definitivt i et moralsk dillemma, og særlig barna her spiller svært bra. Filmen er ikke perfekt likevel, slik jeg ser det. Det er noe med hvordan moren spiller f.eks som forstyrrer litt det ellers realistiske uttrykket, og hvordan Johan på en litt farseaktig måte alltid fikk kinkige situasjoner som drar han hit og dit. Hadde filmen vært en komedie hadde det kanskje fungert bedre, men når den ikke er det føles det litt enkelt at hovedpersonen virker såpass uheldig hele tiden. Jeg tror filmen hadde fremstått sterkere om man lot de moralske problemene være mer opp til hovedpersonen enn at ytre faktorer a la Murphy’s Lov hoppet inn sardonisk. Likevel er det ikke mye av dette i den store sammenhengen.

Filmen har inget svar på denne problematikken den tar opp, og det er en bra ting tror jeg. For der det kanskje ikke finnes noen svar, så er det beste å bare subliminere det. De beste filmene bruker sjeldent å ha et svar uansett.

Alt i alt

En veldig interessant samling med mye. Jeg håper for all del den frie kunstneriske kortfilmen i Nord-Norge får leve videre. Det kommer nok mye bra ut av det…
Hvis du vil se denne samlingen, så kan du nok få fjernlånt den gjennom ditt bibliotek.