Tuba Atlantic (2010)

tuba-atlantic-1

Produsent:
Gudrun Austli

Skuespiller:
Edvard Hægstad, Ingrid Viken, Terje Ranes

Manus:
Linn-Jeanethe Kyed

Foto:
Karl Erik Brøndbo

Klipp:
Vesa Happonen

Lyd:
Nils Jakob Langvik

Produksjonsselskap:
Den norske filmskolen

Regi:
Hallvar Witzø

Anmeldelse 

“Alle skal dø en dag. Oskar (70) skal dø om 6 dager. Først nå er han klar til å tilgi sin bror for en arvekrangel. Men vil han få tak i sin bror, som han tror bor på andre siden av Atlanteren, før det er for sent?”

Tuba Atlantic ble en av de store overraskelsene i 2010, da den som en studentfilm gikk verden og fikk mye oppmerksomhet. Den ble tilogmed nominert til Oscar, som er litt av en bragd for en studentfilm, og det i seg selv viser vel på en måte potensialet til Filmskolen på Lillehammer. Filmen ble riktignok trukket vekk senere fra Oscarkonkurransen, da filmen hadde blitt vist på TV, som går i mot reglene deres. Alle studentfilmene fra Lillehammer gjør jo oftest det da. Det er jo ikke en kritikk som skal hvile på filmen derfor. Det er en inspirerende suksesshistorie.

Jeg har lenge sett frem til å se denne filmen, og håpet på en film som hadde fått til noe skikkelig bra, om så bare på hell. Dommen er at jeg nok er litt blandet i forhold til hva jeg synes. Skuffelsen kom litt sigende, i hva som jo også var en fin film samtidig.

Hvorfor skuffende? Først, når man leser synopsiset til Tuba Atlantic, hva tenker man da slags film man vil se? Komedie eller drama? Ut fra synopsiset vil jeg tro de fleste ville tenkt at dette var en ganske sterk film. En film om døden. En film om alderdom. En film om å ha uoppgjorte ting før man skal forlate kloden. Jeg tenkte i alle fall det. Jeg hadde også et håp om en virkelig fin film som klarte å arbeide med et slikt tema, på en måte som kanskje hadde lyktes med å treffe mange. Dette er er ikke en slik film.

Nå handler jo filmen på en måte om dette, men det er ganske store forbehold. For dette er like mye, om ikke først og fremst, egentlig en slags komedie. Ikke en komedie i den reneste formen, men mer på den “quirkye” måten. Det er en form for drama pakket inn i veldig mange lag mer humor og et ellers sprøtt overdrevet univers. Småkoselig, underfundig, absurde tilfeldigheter ment å være morsom, og jeg mangler ord, men filmen skildret langt unna noe som minner om vår virkelighet. Her ligger samtidig også filmens styrke, og jeg skjønner at mange har latt seg sjarmere, men det er også det som etter min mening feller filmen. Den tar ikke sin egen tematikk seriøst, men tripper på tåspissene rundt sitt eget tema.

Vi møter i Tuba Atlantic en eldre mann. Oscar heter hovedpersonen, og han får beskjed om legen at han skal dø snart. Da han spør om legen kan være med spesifikk, så får han beskjed om seks dager. Det var da veldig spesfikt, påpekte mannen. Hva nå?

Kommunen sender som de er obligatorisk å gjøre en litt naiv jente som skal se over han, og utdanner seg til å bli “dødsengel”. Noe han først virker å ikke like, men etter hvert blir de jo ganske gode venner. Jenta skal følge med på han, og har et klisjépreget sjekkhefte over faser mannen skal gå gjennom før han dør, som hun stryker etter som de seks dagene går forbi, etter som han går gjennom dem.

Hun finner ut at mannen har en bror, som han ikke har sett på 30 år. Dette er viktig, fordi Oscar virker har hatt en arvekrangel med broren sin med over en gammel gullklokke, og han vil gjerne slutte fred før han forlater eksistensen. Oscar og broren lagde en enorm tuba da de var yngre som skulle lage lyd over Atlanteren. Denne tubaen står vendt mot sjøen, og broren skal muligens være på andre siden av Atlanteren, altså i USA, og Oscar tror kanskje broren vil høre det hvis de får den i gang. Her er et av punktene der filmen forlater virkeligheten totalt.

Oscar skal altså kommunisere gjennom en stor tuba fra Norge til USA, for å kontakt med broren. Oscar er også overdrevet sint på måker og filmen er gladvoldelig på vegne av Oscar som skyter ned måker med mitraljøser, og dreper de med hjemmelagde feller. Det er mange ting med filmen som blir så overdrevet at filmen mister sine røtter med naturalismen, som jo samtidig er den filmen gir seg ut for å reflektere?

Jeg synes det er modig å lage en film som handler om det å bli gammel og det å skulle dø. Det er et sjeldent tema, over noe som angår oss alle. Det er også modig å lage en film et gammelt menneske som har noe å uoppgjort før han/hun dør. Det er ganske modig å ha en gammel person som hovedperson i det hele tatt. Det er derfor så synd at filmen ikke tar sin egen tematikk mer seriøst. Det er ikke modig lengre plutselig.

Filmen er i stedet morsomt laget, og har et ganske fint og underfundig univers og fine karakterer som er spilt ganske bra, men det er akkurat dette med den ironiske distansen til temaet som skuffer. Det er akkurat som filmen jukser litt.

I slutten av filmen (spoiler) så blir tubaduren hørt av broren mens han er på dødsleiet, på et så usannsynlig vis at det ikke er ment å være troverdig. (/spoiler). Filmen gjemmer seg seg i en altfor subtilt karikert verden. For å sammenligne med en annen film, så synes jeg Charles Kaufmans Synecdoche New York, en av mine favorittfilmer, klarer mye bedre det jeg synes Tuba Atlantic tar steget å være. SNY har mye surrealistiske og absurde elementer, på sin måte den og, kanskje til og med mer enn Tuba Atlantic, men den forholder seg sobert og oppriktig til akkurat tematikken rundt døden.

Tuba Atlantic prøver i stedet på en måte pakke tematikken så morsomt inn at det fremstår mer som en virkelighetsflukt. Jeg finner det litt besudlende. Filmen vil på en måte ha det i pose og sekk, virker det som. Den vil handle om en eldre mann som skal dø, et modig tema om noe veldig ekte, men vil pakke det inn i en virkelighet og et univers som er så uvirkelig at det ikke føles ekte. Man vil lage en film om et trist tema, men på en GLAD og gøyal måte.

Jeg kan nok være farget av en slags forventning av filmen, men skal egentlig en film om alderdom og døden virkelig prøve å være en slags “quirky” feel-good film? Jeg synes ikke det er et dumt spørsmål. Likevel, jeg prøver ikke å ta motet fra folkene bak filmen her. De har gjort en god jobb, og jeg liker mange ting med filmen, og det blir spennende å følge de videre, men synes filmen deres er litt juks.

Viva Villaveien (1989)

Regi: Tor M. Tørstad
Noe i meg husket vagt denne filmen fra barndommen, da jeg fikk en bunke norske filmer og denne lå blant dem… la oss bare si den antageligvis hadde hatt det best fortrengt. Ikke bare i mitt minne, men i vårt alles kollektive minne.

Norge har alltid hatt en sterk tradisjon for den “helsprø komedien”. Såpass vet vi, og det aksepterer vi. Komedie har strengt tatt vært den eneste sjangerfilmen vi har levd oss god og mett på her til lands. På godt eller vondt kanskje.. men dette kan være en god kandidat på det laveste og mest slimete bunnslammet på bunnen av den tønnen.

I Villa Villaveien møter vi en familie fra Villa Villaveien, en svensk-norsk familie som vil vekk fra sine to naboer og tar en 2 ukers ferie på Grand Canaria. Lite vet de at de to naboene har hatt samme tanke, og de ender opp på samme rekkehus på ferie i Grand Canaria.
Vi får se Elsa Lystad løpe rundt etter en høne, masse ablegøyer.. og han fyren med lapp for øyet fra Hotell Cæsar, her som illsint reiseleder, gå rundt å bli koko på all farsen som skjer. Litt som å se verdens dårligste forsøk på John Cleese i Faulty Towers. Problemet med filmen kort oppsummert er bare det verste som kan skje med en komedie… at den ikke er morsom. At den prøver helt febrilsk, men bare ender med smertefulle mageplask.

Det føles som å være på et standup show med kanskje verdens rappkjeftige og verste komiker som med mitraljøse bare peprer rundt seg med elendige klisjéfulle og dårlig betimelige vitser og man klarer bare ikke å fordøye alt fort nok. Det blir for mye. Man ender opp totalt utslitt, tom og deprimert etter denne filmen.