Viva Villaveien (1989)

Regi: Tor M. Tørstad
Noe i meg husket vagt denne filmen fra barndommen, da jeg fikk en bunke norske filmer og denne lå blant dem… la oss bare si den antageligvis hadde hatt det best fortrengt. Ikke bare i mitt minne, men i vårt alles kollektive minne.

Norge har alltid hatt en sterk tradisjon for den “helsprø komedien”. Såpass vet vi, og det aksepterer vi. Komedie har strengt tatt vært den eneste sjangerfilmen vi har levd oss god og mett på her til lands. På godt eller vondt kanskje.. men dette kan være en god kandidat på det laveste og mest slimete bunnslammet på bunnen av den tønnen.

I Villa Villaveien møter vi en familie fra Villa Villaveien, en svensk-norsk familie som vil vekk fra sine to naboer og tar en 2 ukers ferie på Grand Canaria. Lite vet de at de to naboene har hatt samme tanke, og de ender opp på samme rekkehus på ferie i Grand Canaria.
Vi får se Elsa Lystad løpe rundt etter en høne, masse ablegøyer.. og han fyren med lapp for øyet fra Hotell Cæsar, her som illsint reiseleder, gå rundt å bli koko på all farsen som skjer. Litt som å se verdens dårligste forsøk på John Cleese i Faulty Towers. Problemet med filmen kort oppsummert er bare det verste som kan skje med en komedie… at den ikke er morsom. At den prøver helt febrilsk, men bare ender med smertefulle mageplask.

Det føles som å være på et standup show med kanskje verdens rappkjeftige og verste komiker som med mitraljøse bare peprer rundt seg med elendige klisjéfulle og dårlig betimelige vitser og man klarer bare ikke å fordøye alt fort nok. Det blir for mye. Man ender opp totalt utslitt, tom og deprimert etter denne filmen.