Frank og Frida: Papirflyet (2003)

Frank og Frida

Sjanger:
Animasjon, Norsk

Produsent:
Lise Fearnley

Manus:
Ellen Hegtun

Klipp:
Ketil Bruun Andersen

Lyd:
Harald Sandø, Ellen Hegtun, Anne Kari Ødegård

Produksjonsselskap:
Mikrofilm as

Regi:
Ellen Hegtun, Anne Kari Ødegård

Anmeldelse

“Frank and Frida are neighbours and best friends. One day they find an airplane made of paper.”

Norsk animasjonskortfilm fra Mikrofilm, som er en av veteranene av animasjonsstudiene i Norge, selv om det skal sies at animasjonsmiljøet i Norge enda er lite og ungt. Lise Fearnly og Kasja Næss var med å danne Mikrofilm i 1996, og produsert mange kortfilmer i gjennom. Mye av dette ligger på filmarkivet.

Nå er det selvsagt lett farlig å snakke om “kjønn og film”, men noen ganger når jeg ser filmene som kommer fra Mikrofilm merker man at det er et selskap bestående av kvinner, selv om jeg skal være forsktig å analysere det mer enn det. Sist jeg så en film fra Mikrofilm som fikk meg til å tenke på dette, så var det via kortfilmen Heartbeat av Julie Engaas, en film bestående av hoppende kaniner, hjerter og søte figurer. Jeg sier ikke dette for å virke fordømmende, heller motsatt, men noen ganger når jeg ser kvinner kommunisere med film så bruker de mediet på en litt annen måte, som det noen ganger blir slik at jeg ikke forstår, og jeg ikke vet om jeg er rett person å bedømme filmen.

Denne filmen heter Frank og Frida: Papirflyet, og er laget av Ellen Hegtun og Anne Kari Ødegård. Som bildet til filmen tilsier så har filmen en litt søt og naiv minimalistisk stil.

Filmen er støttet fra NFI, og er en søt liten sak, men jeg forstår ikke helt hva som fortelles. Jeg ser bare et par hendelser. Det er lite tegn til at man har ønsket å fortelle noe, fremme noe karakterutvikling eller noe, verken for barn eller andre, som er skuffende. Jeg savnet at filmen hadde et poeng, eller la igjen en følelse av noe.

Det som i all hovedsak skjer er at de to karakterene leker med et papirfly, som dessverre faller i vannet og blir våt. Kongen, som jeg antar er Frank, blir lei seg, mens frosken hopper ut i vannet og de tørker papiret. De lager en papirbåt, som seiler litt på vannet. Så får frosken papirbåten på hodet, siden papirbåter og papirhatter er laget på samme måte, også er de glade igjen og filmen er over.

Nå kan det hende at “Frank og Frida: Papirflyet” ikke var ment som et eget verk, og at det skulle være del i en serie, tittelen kan jo tyde på Frank og Fride skal på andre reiser senere, og da må det kanskje ses på mer samlet. Da er denne i gaten til å være en pilot, men jeg er ikke egentlig fan.

Jeg kjøper at ting kan være enkelt laget, hvis det gir mer rom for flere idéer, men når ting er enkelt laget og ikke har idéer, så synes jeg det blir litt meningsløst. Stilen er litt sjarmerende i sin overforenkling da, og det har den gående, men dette føles helhetlig litt halvferdig.