Få Meg På For Faen!

 l_1650407_c5a26e74

Få Meg På For Faen! er kanskje en slags norsk Fucking Åmål, der man møter en ung jente, Alma, som er bor på et lite småsted i Norge der svært lite skjer i utgangspunktet. Hun og venninnene kjeder seg og vil vekk. Alma er snart 16 år, smått hormonell og hun er over gjennomsnittet nysgjerrig på sex. Hun ringer sextelefoner, snuser i pornoblader, onanerer og finner seg i å fantasere mye. Hennes mor blir veldig fortvilet over henne da en telefonregning på over 6000 kroner kommer, og Alma forteller at det er for sextelefoner. Dette er det ene temaet i Få Meg På For Faen, men går litt inn i det andre temaet at hun  hun blir utstøtt av skolen og vennegjengen, fordi Artur, en gutt fra skolen hun egentlig er litt interessert i, på en fest i en privat underlig sammenheng legger penisen sin mot hennes bein. Alma forteller venninnene sine om det, men ingen tror på henne da Artur nekter. Hun blir anset som pervers, sprø og rar, og får kallenavnet Pikk-Alma på skolen, og blir upopulær.

Det filmen, basert på en bok, antageligvis vil problematisere er hvordan Alma antageligvis blir sett på som syk for noe som de fleste gutter ville vært fritatt for i langt verre grad.  Filmen skildrer en ung jentes nysgjerrighet på sex som ganske naturlig og usensasjonell(selv om det skal sies at traileren til filmen er en helt annen historie), men hvordan det blir brukt av bygda for å stigmatisere henne, da dette jo ikke er noe jenter skal holde på meg. Subteksten i filmen spør hvorfor det er så forskjellig hvis en jente gjør det enn en gutt. Det fine med filmen er at den er forholdsvis lavmælt og ikke moraliserende, men en ganske sober fremstilling. Filmen handler ellers ikke bare om sex, men om en liten bygd der man har den snokete nabokonen, en nepebutikk, en mor som har begynt å jobbe og Saralou, venninnen til Alma, som vil til Texas og avskaffe dødstraff som jo er veldig viktig. Hun skriver også brev til fanger som skal dømmes til døden.

162142520_640

Filmen fungerer faktisk overraskende godt. Den minnet meg litt om Sykt Lykkelig, en annen vellykket norsk film som kan slekte litt, men spiller ikke like mye på humor. Jenta som spiller Alma spiller rollen troverdig, virker naturlig og lite spekulativt. De fleste spiller fint, og selv om noen av venninnene hennes fremstår litt stiv i replikkene noenganger, så blir det aldri kunstig. Om man skal være kritisk til filmen, så mangler den kanskje det lille ekstra for å nå helt opp. Jannicke Systad Jacobsen viser ellers også at det finnes flere kvinnelige regissører i dag som helt fint klarer å holde en film godt oppe, om det skulle være noen tvil.

Karakter: 8/10