Kommentarer til Kommentarer i Dagbladets Kommentarfelt

Støtte av film i Norge kuttes med mange millioner etter blå-blå regjering

Dette er en kritikk av den norske kommentarfelt-massen på Dagbladet

cuts

Som forventet i blå-blå regjering så har kutting i statsstøtten av norsk film blitt en rådende virkelighet, såvel som kutting i kunstnerstøtte og antageligvis alle former for kultur. Selv merket jeg at det så ganske mørkt ut allerede da de første hjertefølte betryggende appellene til den nye kulturministeren for kultursektoren var, um, hvor viktig det frivillige initiativ var. Oversatt, vi hadde en kulturminister som mente norsk kultur ikke trengte å støttes. Så flott da Thorild Widvey, men kunne du ikke gått frem med et godt eksempel selv da, og jobbet gratis som kulturminister da? Hva skal man ellers med en kulturminister hvis norsk kulturliv uansett ikke skal ha noe med politikk å gjøre?

Ellers hørte man fra andre offisielle hold at man ønsket å satse på en “bredere kultur som når ut til flere” og at “kunstnere ikke skulle få bestemme selv hva som var bra kunst”. Det var deres store budksla. Som slik jeg hører det å kommersialisere kulturlivet mer, og la det heller jobbe fra et kapitalistisk prinsipp med lite til svært lite offentlige midler. Man kunne kanskje kalt spade for en spade? FrP er jo enda flinkere med tåkesnakket. “Vi har valgt å prioritere litt annerledes!” kaller de det stolt.

Egentlig da jeg faktisk fikk se kuttene deres, og så hvor mange som var frustrerte. var jeg selv likevel positivt overrasket. Jeg ville trodde kuttingen ville være enda større. Man snakker kanskje om anslagsvis 10-15% kutting i filmstøtten og ikke 50-95% som jeg fryktet. Selv om det er over 30 millioner fortsatt. Bransjen består nå i alle fall. Klart, en slitesterk pessimist ville vel sagt at de jo klarer vel ikke å rive ned Roma på én dag, da kulturfeltet jo står sterkt sammen og reagerer sterkt, så hvis de virkelig ønsker å legge ned kulturlivet så må det jo gjøres i rolige etapper, og de har jo akkurat begynt, og det er jo et mektig første skritt.

Det jeg ville fokusere litt på var at Montages-skribent Lars Ole Kristiansen skrev et innlegg og en slags appell til regjeringen, samfunnet og andre i et åpent brev. “Blåblå er den kjipeste fargen“. Et veldig godt innlegg på de fleste måter, og jeg har ingen spesielle innvendinger til det han sier. Han bemerker egentlig det innlysende bare her, at å kutte i filmstøtten vil lage en fattigere filmbransje og et fattigere kulturliv på filmfronten, og det legges frem eksempler på hvordan kunne ville gå. Innlegget ble også postet på Dagbladet, og med valget å ha et åpent kommentarfelt.

Som kjent er kommentarfeltet på Dagbladet kanskje noe av det laveste man kommer i forhold til myriad meningsmyldring, og det er her noen av de rareste skapningene som dukker frem om man åpner de slusene. Så ille er det at i mange saker må Dagbladet faktisk bare stenge kommentarfeltet fordi enkelte nyhetssaker de de er som en magnet for rasisme, nasjonalisme, islamofobiske folk det generelt har rablet for, men hater andre for deres egen ignoranse.

Som ventet kom nærmest samtlige kommentarer på innlegget til Kristiansen fra en lav sko. Vanligvis virker det som folk i filmbransjen bare lar slike kommentarer gå som skuffende og triste, men lar det gå som noe utenfor deres ansvar.

Jeg vil kanskje prøve å appellere til det motsatte her, og synes egentlig folk i filmbransjen motivere hverandre til å bite fra seg mer, og komme med utfordrende holdninger og opplysninger til disse menneskene. Gjerne tålmodige og informative.

Selv bestemte jeg meg for å gå frem som et eksempel her og svare majoriteten av disse kommentarene, samtidig som jeg visualiserer på særdeles barnslig vis hvordan de antageligvis ser ut.

1.
stupid-guy-thing

Tom_Aasen: “Hva er det det sytes om? 409 millioner i stedet for 441,5 millioner i bevilling til en bransje som stadig viser seg å ikke levere kvalitet? Høres veldig riktig ut.”

Svar: Man kan sikkert påstå at å forbedre en filmbransje og norsk film består av mer enn å bare kaste mer penger i brønnen, men det gir samtidig ingen mening at å kutte i en etablert bransje vil gi bransjen noe dytt. Hvor er logikken?

Nå er det også en konsensus at norsk film jo har utviklet seg i positiv retning de siste årene, selv om det jo er vanskelig å bevise statistisk med målebånd og kalkulasjoner. Ellers må jeg jo si at mange som klager på norsk film ikke virker å se så mye norsk film, som gjør kritikken deres noe uvitende. Det er vanskelig å vite hvor mye denne fyren har sett da selvsagt.

2.
Difference-between-Geek-and-Dork3

HoillBrillan: “Hvor i alle dager blir det av den store VIKING-filmen?
En episk fortelling fra vår norrøne skattekiste hadde hatt alle muligheter for å ha blitt en nasjonal publikumssuksess og en internasjonal døråpner for norsk regissør&produsentmiljø som har baller til å ta på seg oppgaven.
Lei av smal kunstfilm hvis fremste oppgave er å overbevise et politisk korrekt filmfond om statskroner, ikke å underholde massene.”

Svar: Å underholde massene er jo vel og bra, men problemet med slike kommentarer som legger vekt på å favorisere den store popkornfilmen og forakte det man ser som ens motsetning, en frie kunstfilmen, er at film for det første ikke er så enkelt å dele opp i to leire i praksis. De fleste filmer fra Norge ligger i en mellomposisjon.

Det er også mange problemer med dette fra et perspektiv fra norsk film spesielt. For det første blir konkurrenten svært fort Hollywood siden Hollywood jo har dominanse i markedet, og pr i dag kan du ikke konkurrere så lett mot dem med store popkornfilmer fordi de er spesialisert i det. Det blir i praksis fort norske imitasjoner av Hollywood. Skulle vi gjøre mer som Tyrkia og India kanskje? Kanskje lage norske remakes av suksesser i USA? En norsk Batman? Norsk Star Wars?

Det andre poenget er at mennesker er litt skuffende når man ser på hva de samlet sett gjerne mener er bra i teorien, og hva de i praksis ender opp med. Mennesker er på sett og vis hedonister på jakt etter raske enkle nytelser, men med ettertanke ønsker de oftere opplevelser som gir de mer enn dette. Dette er menneskets store paradoks. Det er derfor kapitalismens jernhånd og forbrukersamfunnet blir problematisk fort, fordi det er den tomme hedonismens maktideologi om man følger den på den måten. Dette er en lei tendens. Alle misliker f.eks reklame, men alle blir påvirket av den likevel fordi man vet gjennom forskning hva som manipulerer mennesker. Det man da egentlig i praksis sier er at norsk kulturliv kun skal bekymre seg om å holde folk dumme og fornøyde, og aldri egentlig utfordre på noe annet plan. Dette er trist hvis noen måtte mene dette er en bra ting.

Et siste poeng er at fri kapitalisme ikke vanligvis i seg selv støtter pluralisme, som jo er viktig for filmens egne utvikling. At det finnes et mangfold er jo det som skaper nye og spennende filmer som jo gjerne kan bli noe som kan bli kommersielt, stort og folkelig om det er ønskelig. Subsjangre trenger f.eks tid å utvikle seg litt. Kapitalismen alene begrenser ofte mer enn den hjelper her, siden den jo gjerne bygger på å jobbe videre med det man allerede vet selger og er populært, og helst etter et hedonistisk prinsipp. Så på en måte er det denne veien som blir “smalt”, og ikke alternativet. Man får i stedet gjerne en overflod av feel-good komedier, eventyrfilmer, statiske sjangerfilmer og filmer ellers basert på stereotypiske kjønnsroller, kjendisroller kvalifisert fra ukeblader, forenklede oppbrukte  budskaper og ja i det hele tatt, ren eskapisme. Dessverre er det så. Hollywood fungerer stort sett på denne måten, for den kalles ikke “Drømmemaskinen” uten grunn. Hvis det er det man vil ha så får man selvsagt bare kaste seg fråtsene i det, men hvis man gjerne vil ha mer bredde og kvalitet så må man ha en filmbransje som ikke bare er styrt etter søken på kapital, men at man ser etter verdier på andre måter óg.

Nå er det vel ellers flere vikingfilmer i produksjon om dagen slik jeg har forstått det. (Nå har jeg aldri helt skjønt appellen med den savnede store vikingfilmen personlig, men hvis det kan bli gjort på en måte som ikke er for nasjonalistisk, gigabudsjettisk, kjendisstyrt og pompøs så ønsker jeg slike konsepter alt vel for all del.)

3.
idiot

Off_Track: “Film er ikke kultur det er fritidsyssler på linje med fotball, fluefiske, motorcross, playstation, hjemmebrenning, jakt, pornosurfing etc. Ikke direkte subsidier til produksjon eller inndirekte gjennom subsidier til kinosaler. Skattepengene skal brukes til livberging av landsmenn, orden, forsvar, skole. Ingenting annet.

Skatten skal fungere som forsikring for innbyggerene hvis uhellet skulle være ute, den skal ikke være inntektskilde for noe eller noen som helst.”

Svar: At film ikke er kultur er en ganske fjern og merkelig påstand. Kultur defineres gjennom folkelivet og et samfunns adferd innenfor et tid og rom, og kan omhandle alt fra hvordan bygninger ser ut, til hvordan vi kler oss, oppfører og ter oss, men selvsagt også hvordan musikken, livssynet og alle kreative uttrykk i samfunnet er. Dette inkluderer filmkulturen naturligvis?

Klart film også kan være en fritidssyssel, men det er en rar diktomi denne karen setter opp. Ellers kan vel de fleste tingene som uttrykkes her også regnes som en form for kultur. Fotball, gaming, sportsfisking, motorcross, jakt og slikt er jo former for kultur. Tilogmed porno. Alt som forteller noe om vårt samfunn på godt og vondt er som kultur å regne.

Til poenget da! Det som er meningen hans er uansett om noe er kultur eller ei så skal det i følge skribenten ikke støttes offentlig. Andre menneskers skattepenger skal ikke gå til kultur. Han viser jo også på toppen av det hele den stereotypiske høyrekonservative klisjéen om at politi og militær derimot er veldig veldig viktig å gi offenlige penger til. Det finnes jo en ganske forutsigbar politisk tradisjon for slik tenking.

Ellers viser jeg til det jeg sa tidligere, og kommer til å si senere.

4.
avatars-000009990014-v2pjsd-crop

Kroniker: “Heller kreftmedisin enn dårlige filmer!”

Svar: Igjen, det er nå så om man mener alt som kommer fra Norge av film er dårlig, men igjen er det en sær logikk i at det å kutte i støtte skal gi bedre vilkår for filmindustrien. Kreftmedisin er ellers vel og bra, men en litt usaklig sammenligning ville noen kanskje si.

5.
solace25

OK_ok: “For en quitter-holdning det er i hele filmbransjen. Lag noe folk har lyst å se da vel. Det er ikke slik at Rimi eller Rema 1000 mottar støtte for å selge sjokolade som kun en liten del av befolkningen liker. Det er det som er så fantastisk med kapitalisme (i teorien) – det er en demokratisk utvelgingsprosess hvor mennesker stemmer på de varer og tjenester de ønsker at skal overleve.

Støtten til filmforbundet er pr. idag 409 millioner kroner for høy”

Svar: Denne posten har 10 tomler.
Jeg kan igjen skjønne at mange fra kulturfeltet bare ikke orker å svare i kommentarfeltene, selv om de egentlig likevel burde, da mange mennesker bare har en helt virkelighetsfjern forståelse av hvordan filmbransjen fungerer, og er i tillegg sinte, bedrevitende og har en semi-trollende adferd. Her foreslås det for eksempel at absolutt all filmstøtte skal fjernes i siste setning.

Igjen ser man en holdning om at film skal være et forbrukerprodukt på linje med varer fra Rema 1000. Ja, etter hans egne ord tilogmed. Det er det hedonistiske og eskapistiske prinsipp igjen, som igjen snevrer inn bransjen mer enn det hjelper å lage gode filmer. Nå er det jo også slik at norsk film(som all film) jo uansett har et uungåelig konkurranseprinsipp i bunn, for det er jo slett ikke som mange på ytterste høyresiden tydeligvis liker å påstå, at kunstnere kan lage hva som helst og staten kaster penger etter en uansett.

Filmskapere jobber vanligvis veldig hardt, særlig de som får suksess, og det er en kombinasjon av salg, priser, omtale og god kritikk vanligvis er de som får fortsette og gjøre større ting. Forskjellen på kunst/kultur/film og produktene på Rema har jo også med at kultur skal fylle andre behov enn det rent matnyttige. Altså de ofte mer eksistensielle, som ganske lett kan bekreftes som noe mennesker har et sterkt behov for. Gode filmer gjør gjerne noe mer med en. Klart, film kan jo være gode virkelighetsflukter med kun holdningen å være underholdning et par timer og, men hvis det er alt det skal være, og film ikke skal  utfordre deg som seer, så er det jo litt trist?

6.
medium_mohawk1.jpg&sg=1

KjetilLarsen: “Det ville vært forfriskende for den norske filmdebatten om noen hadde noe annet å komme med enn rop om mer statlige penger (eller som her skrik pga et helt marginalt kutt i pengestrømmen fra skattebetalerne).”

Svar: Over 41 likes fikk denne dufusen. Den norske filmdebatten handler vel gjerne om mer enn det hvis man følger litt med? Hva snakker han om? Leser man Rushprint eller Z så er jo disse dedikert til det. Det er også tidvis mye kulturdiskusjon i Morgenbladet og mange steder på nettet. Skal man virkelig få 40 upvotes for å ikke følge med i timen?

7.
retard

Egil_Bøe: “Film er film, blir like skuffet hver gang jeg har sett på en norsk oppskrytt film jeg. Lange blikk og unaturlige replikker går igjen. For mye statsstøtte?”

Svar: Igjen ikke mye logikk å si at “mindre støtte = bedre film”.
De fleste som jobber i kulturfeltet tjener ellers ganske så lite og jobber ofte mye mer enn andre. Særlig siden de jo også må balansere det med ekstrajobber for å betale regningene, så selv om det jo kanskje er en givende jobb så kommer det jo med en pris.

Her kan man jo videre tolke det å si “for mye statsstøtte” på to måter.
1. Enten mener kommentator at de mener norsk film er så dårlig at man kan legge ned hele bransjen.
2. Eller så mener han at filmskapere må lide mer for å lage bedre filmer, og mener en kutting i støtte vil hjelpe med dette.

Hvis førstnevnte så OK, for selv om norsk film kunne vært bedre på mange måter sikkert, så er jeg kort sagt uenig. Hvis det andre så er det et argument som det nok er både sannheter og myter i, og åpen for diskusjon, men særlig problematisk i forhold til film så er det spesielt siden det er en såpass kostbar gren å støtte i forhold til f.eks litteratur og malekunst.

Hvis jeg skulle sette meg ned å skrive en bok så står jeg i praksis med samme utgangspunkt som Hamsun, Dostojevskij, Ibsen, Kafka eller hvilken som helst forfatter. Med blyant og papir, eventuelt en datamaskin eller en skrivemaskin foran meg. Samme utgangspunkt i seg selv, og det er altså kun talentet som hemmer meg fra å skrive like bra som dem, så begrensingene er kun hos meg selv. I film er det ikke det samme likevel. Jeg har ikke samme utgangspunkt som James Cameron eller Walt Disney hvis jeg skulle lage en film. Film koster svært mye penger, involverer ofte mange folk og budsjettet gir film mange flere muligheter og resulterer lettere i det folk forbinder med “kvalitet”, siden mer midler åpner muligheter mer. Klart, det finnes jo noen tilfeller der filmer på veldig lite budsjett har gjort det veldig bra kommersielt, men det tilhører oftere unntakene.

8.
dorky-dork-7

Gjesper: “Syns godt flere av filmene kunne gått på NRK, når man tross alt er med og betaler for dem.”

Svar: Relativt sikker på at det går mye norsk film på NRK og NRK2. Mulig skribenten her snakker om at nye filmer skal komme på TV raskere. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar, men det er jo helt vanlig at film har en periode på kino først, og gjerne en sekundær på DVD-markedet før de får visninger på TV.

9.
20397934.DorkFish

AndyAce83: “Å kaste penger etter folk gir ikke god film. Det er den tiden du går å sulter i Kristiania…”

Svar: Nå er det mange forskjellige ting som gjør en bra film, men igjen så er det nok lettere å kaste en slik klisjé etter forfattere og malere. Han hinter jo her selvsagt til Knut Hamsun, som dro ned til Kristiania for å prøve å slå igjennom og sultet seg selv mens han skrev boka Sult.

Film er igjen mye mer kostbart i seg selv, HELT uavhengig om skaperen lider/sulter eller tørker seg i ræva med tusenlapper. Igjen gir det fortsatt ingen mening i at å kutte støtte i en bransje gir en bedre bransje. Ikke noe mer enn det gjør å kutte i budsjettet til politiet gir et bedre politivesen i alle fall.

Å avlive kona, barna og amputere av føttene til en kunstner gjør han eller hun ikke til en bedre kunstner nødvendigvis heller. Lidelse kan kanskje ha en positiv effekt på kunstnere i noen tilfeller, selv om det er en kompleks(og for så vidt interessant) diskusjon rundt dette som ikke alle er enige i, men selv hvis det var så er det ikke så svart/hvitt og enkelt som skissert.

Disse lett kyniske argumentene høres ellers ut som de tilhører en diskusjon rundt kunstnerstipender dessuten, og ikke en støtte til en offentlig generell filmproduksjon. Ser man på en samlet etablert norsk filmbransje som en sultende kunstner som vandrer rundt i Oslo? Det oversettes ikke så elegant.

10.
ngbbs480280fb8fd57

ThePureGymGnome: “Litt pussig da at USA er helt overlegne på filmproduksjon, når de overhodet ikke gir statlig støtte til filmer?”

Svar: Nå er det jo for ordens skyld en forholdsvis subjektiv mening å si at USA er overlegen på filmproduksjon, og mange land har sterke filmnasjoner, men det stemmer jo at Hollywood har hatt en veldig sterk føring på filmbransjen verden over, og i Norge ser man nok langt mer amerikansk film enn vi ser norsk film.

Nå kan man jo si at dette nok har mange årsaker, men en rådende årsak er jo at USA generelt fikk den posisjonen globalt som supermakt i verden etter 2. verdenskrig. En makt de ikke var ydmyke til å bruke til det maksimale. Over hele verden er amerikanske produkter blitt vanlige og på godt/vondt folkekjære ting vi ser både i butikkene og i kulturen. Nå mener jeg for ordens skyld ikke noe vondt om amerikansk film i seg selv, da mange av mine favorittfilmskapere og favorittfilmer kommer fra innen disse landegrensene, men det går an å ha to tanker i hodet samtidig og være spørrende til om dette maktforholdet USA har på verdenen er fredet en hver kritikk.

Dessuten er det jo ikke sant uansett, for mange av delstatene i USA gir skattetrekk for å støtte en filmbransje, og man kan se på figurene her.

11.
dumb-neanderthal1254788145

SViker: “Trodde vi hadde sluttet med filmer ala Løkkeberg. Subsidiert med millioner av kroner alle filmer, og så dype at selv Løkkeberg sleit med å forstå meningen med filmene. Dis out…” 

Svar: Stakkars Vibeke Løkkeberg hvis hun skal være en skyteskive for det som en gang var galt med norsk film. Litt ufortjent da hun jo var og fortsatt er en interessant subversiv karakter i norsk kulturliv. Hun fortjener langt bedre, og jeg synes mange av disse regissørene på det kritiserte 70-tallet i norsk film fortjener litt bedre bare fordi de ikke var Orions Belte. Folk som Ingmar Bergman var jo forøvrig svært opptatt og interessert i Vibeke Løkkeberg sin filmskaping.

Det er muligens effekten av Hud som gjorde dette for Løkkeberg, en film som var vond og svært personlig og egentlig veldig innadvent, men også svært dyr i norsk målestokk den gang. En spesiell film som nesten kan ses som den store motsetningen til den hedonistiske popkornfilmen. På en måte kan hun kanskje ses på som det diametralt motsatte.

Det sagt så er det jo dette uansett ikke sant at vi har “sluttet” med noe. Det lages jo enda filmer som er like kunstneriske som Løkkeberg hvert år kan man jo lett påstå. Norsk filmbransje har en en generell konsensus at man skal prøve å lage forskjellige typer filmer, både innovativt artistiske og lettere publikumsfrierier og alle mellomstopp på veien i mellom dem. De fleste land tenker slik.

Klart, her vil nok noen som jeg være mer vrang vanskelig, siden jo denne bloggen er dedikert til det som man litt subversit kaller en hyllest til “obskur norsk film”.

Jeg synes ellers, og er klart bevisst på at jeg er i mindretall, at norsk filmbransje gjerne må bruke masse masse masse penger på merkelige og rare filmprosjekter som ikke ligner noe annet, og være mindre opptatt av hvor mye de tjener inn og mer opptatt av å skape noe unikt. Mindre av denne nasjonaljublende fotballmentalitetsholdningen at vi skal bli størst og best, og se på å vinne filmpriser i utlandet som pokaler i et olympisk mesterskap. Jeg synes ikke det er en sunn måte å se ting på. La oss heller være noe eget i kjernen, ville jeg foreslå. Flott om vi får medgang internasjonalt, men jeg skulle ønske det kunne være på ærlige premisser.

Når det kommer til publikum så er det jo selvsagt trist om ingen i det hele tatt bryr seg om slike filmer, og det vil for ordens skyld ikke jeg heller, men for min del er det inget tap om filmene ofte henvender seg til en sterkt interessert men eventuelt begrenset gruppe mennesker iblant. Jeg har aldri tenkt på filmer som henvender seg til “alle” som nødvendigvis noe bra. Vanligvis mister de all særpreg med det. Tenk på det som kalles familiefilmer. Altså filmer som henvender seg til både de yngste og de eldste. Det blir fort veldig tamme og kunstige filmer som ikke har noen grunnmur.

Som Lars Von Trier sier det så er det ofte slik at de beste filmene føles litt som en stein i skoen. Med det mener han at filmer skal kjennes litt.

12.
rob-deb-the-dork-knight-triumphant-free-24251-300

Rettpaa_Rattata: “Det som er problemet for “kunstnerne”, er som de sier, at god kunst ikke er kompatibel med kapitalisme, eller noe i den duren, fordi flertallet ikke vet å anerkjenne god kunst. Derfor må flertallet spleise på kunstnernes livsopphold og utgifter slik at kunstnerne seg i mellom kan betrakte hverandres kunst, ettersom de er de eneste som vet å anerkjenne og forstå den.

Og da mener jeg at hvis alle må bli tvunget til å betale av sitt arbeid for at noen veldig få skal få fremført sin “kunst”, er det heller ingen interesse for kunsten, og det har ingen verdi for samfunnet. Det er kun unødvendige utgifter, sløsing med tid og krefter som kunne vært brukt til langt mer fornuftige og nødvendige formål, på oppgaver hvor staten faktisk har en fordel til det private. F.eks rettsvesen, forsvar, politi. Men igjen, staten ser det ikke slik. F.eks film er en perfekt måte å spre korrekte meninger og holdninger på.”

Svar: Dette er jo en vanlig retorikk. “Å! Hvorfor skal alle betale for noe som få eller ingen bryr seg om?”

Finnes det et godt motsvar på det dette? OK. Det er litt vanskelig å argumentere mot noen som virkelig har Ron Paul eller Friedman sitt tryne tatovert i pannen og fri marketskapitalisme-idealer brusende fra sitt bryst, for de har jo idéen om at all form for skatt er en form for “ran” fra individet, og sier ting som å “skamme seg på de som mener at JEG skal bruke penger på noe DU vil ha”. På mange måter er det vel en light-versjon vi ser mønstret i disse kommentarer. Sånn rent politisk er det problematisk å snakke om naturgitte rettigheter til å ikke bidra til et samfunn hvis man jo lever i nevnte samfunn. Flytter man ut i skogen og lever kun på egne kyr og potetåker og nekter det moderne samfunn 100% kunne jeg kanskje sympatisert.

Jeg vet mange kunstnere, filmskapere og mennesker ellers i kulturfeltet ikke helt vet hva de skal si til slike kommentarer. Her er de lei seg for økt kutting i deres levebrød i en lang tradisjon av støtteordninger, som gjør det langt tøffere for dem, og så kommer enkelte og sier ingen fortjener å kunne leve av det uansett. Kreativt virke i et samfunn har ingen felles verdi. Det er jo bare en hobby, sies det. Her settes hardt mot hardt.

Nå er det jo interessant hvor disse holdningene egentlig kommer fra, siden de ofte er så harde og så bitre. Kunne man spekulere i at noe underliggende er en form for anti-intellektualisme? Kanskje tilogmed en misunnelse for at noen ønsker å leve av noe kreativt, og kanskje lykkes med det? Eventuelt er de bare er harde i sine politiske prinsipper muligens, men jeg våger meg påstanden likevel.

Dette kan man se hos mange mennesker. Når noen ikke forstår kunst eller en viss type film, så liker de ikke å føle seg dumme og ukultiverte, og selv om det slett ikke er alle som reagerer på samme måten, så ser man gjerne at enkelte får svært bitre og smålige holdninger av dette. Det er altså ikke sikkert at det bare handler om pengene, men om lav selvfølelse og en form for bitter reaksjon på noe.

Det føles litt ille å si dette, men det er akkurat som det en dobbel tunge fra denne typen folk. Man vil se bedre filmer fra Norge, for deres egen velferd, men liker ikke at det finnes folk i Norge, folk de kanskje tilogmed kjenner eller er naboer til, som skulle få et liv der de kan holde på med noe slikt, og hvis de må så skal de i alle fall ikke gjøre det UTEN at de er i ekstrem lidelse mens de gjør de. De skal ikke tro de får noe gratis her. Er de kreative og kan skape noe, så skal de i verste fall fall plasseres inn i en kommersiell ramme der artistene selv ikke har noe å si, og de skal være mer enn piskede eseler til en nytelsesmaskin. Noe “far out” av en teori, men når det ligger så mye harnisk i kommentarene så må man jo nesten spørre seg hva som egentlig er problemet deres.

Det er ellers interessant hvis det er noe i det. For hvis det er en følelse av urettferdighet som ligger i dette, så burde man kanskje egentlig utarbeide muligheter for FLERE å jobbe med noe kreativt, enn færre? Kanskje vi burde utviklet et helt annen type samfunn.

Tilbake på sporet: Å forsvare dette igjen må nesten innebære at for å skape en levende og god filmbransje så må det idéelt være et mangfold, det må være lov å prøve ut nye ting både innholdsmessig og teknisk, det må utvikles personlige stemmer og uttrykk. Dette hjelper også de filmene som er brede/folkelige og går ut til folk, så vel som nisjefilmene som går ut til interesserte eller om man vil ha noe annerledes. En sånn basis kan jo hypotetisk sett støttes privat også selvsagt kan man si, men pr i dag er dette noe vanskeligere i praksis å få til.

Hvis man virkelig ikke ser noen verdi i kultur, og mener man ikke trenger en sterk norsk filmbransje, så stem for all del Høyre og Frp, men hvis man vil se den utvikle seg på en bedre måte så stem heller på et parti som har bedre kulturpolitikk.

13.
how-to-look-stupid-134

Arrangert Klone: “409 millioner skal altså bevilges i 2014 for at disse løsgjengerne skal bedrive sin hobby. Det er 409 millioner kroner for meget.
Målet må være fullstendig avvikling av denne og all annen kulturstøtte som holder liv i den altfor store delen av dagdrivere i den norske befolkningen.”

Svar: Mye av det samme i denne kommentaren, men her merker vi hatet enda tydligere mot kreative mennesker. De er altså dagdrivere nå som ikke gjør noe annet enn en form for ubrukelig lat dovenskap eller noe slikt? Nå kjenner jeg ikke denne personen i det hele tatt, men den dagen han bare ser en eneste episode av en tv-serie, leser en tegneserie, en bok, spiller et dataspill eller hører på musikk så motsier han på mange måter seg selv. Da støtter han jo noe han mener er dagdriveri, og beviser at det ikke er det lengre.

Hvis noen ville si at han kun gjør det hvis det er norsk kultur, og ikke ville gjelde f.eks amerikansk kultur, så må jeg spørre hvorfor å jobbe kreativt med noe i et land er noe helt annet enn fra et annet.

14.
tom-brady-dork

Calmjoika: “Det er en myte at ikke filmen kan blomstre i nær sagt alle retninger under mer kommersielle rammer. Faktisk er en sterk kommersiell forankring essensielt dersom man vil noe med norsk film.

I norge har vi på mange måter hatt motsatte premisser. Det sære, smale og mellommennsklige alvorlige har stått i fokus. Og det mer kommersielle har vært unntaket snarere enn regelen. Mildt sagt ganske pussig.

Vi trenger akkurat nå flere kommersielle filmer. Så, med tiden, vil det smale og unike vokse frem av seg selv. Men ikke alle de smale “perlene” vil nå ut. Kanskje like greit egentlig.”

Svar: Wow. I alle fall en ikke like hjernedød kommentar som noen av de andre, selv om den jo slekter med ting som ellers sies.

Jeg ser ikke hvordan film kan blomstre i “nær sagt” alle retninger under kommersielle rammer. Å bare kalle det en myte sier jo ikke så mye uten begrunnelse i hvordan.

Setter man norsk film under totale kommersielle rammer så får man først og fremst kun kommersiell film. Det er alt. At vi “trenger” flere kommersielle filmer akkurat nå vet jeg ikke hva som menes med en gang. Hvis han snakker ut fra egen smak så greit, at han f.eks kun liker den type filmer, men om han mener noe mer konkret og allment så kunne han gjerne vært tydeligere hva pokker han snakker om. “Dersom man vil noe med norsk film” sier ikke så mye.

Uansett, norsk film bygger nok på mer et slags blandingsøkonomi-prinsipp. Film ses ikke kun ut i fra salg, men fra en større kontekst der alt fra omtaler, historisk kontekst, internasjonal erkjennelse, filmfestivalkjør og salg på kommersielle kinoer teller inn helhetlig. Er ellers naturligvis uenig i at “det sære, smale og mellomennesklige alvorlige” har stått i fokus, nesten tvert i mot egentlig. Er mange eksempler på storbudsjetterte publikumsfrierier de siste årene, og den største satsningen i norsk film er faktisk fortsatt barnefilmen og ungdomsfilmen som den har vært svært mange år nå, da jo disse filmene også selger mest.

15. 
redneck_truck_driver

Viggo Pettersen: “409 mill for mye. Burde vært brukt på vei.”

Svar: God idé! Hvorfor stoppe på bare film? La oss bruke HELE statsbudsjettet på vei. Tenk på veiene vi kunne fått. Sånn seriøst! Tenk på hvordan veiene i Norge hadde sett ut hvis hele statsbudsjettet gitt til veier. De hadde vært temmelig rå.

32300873-SS_expensive_streets_cover.600x400

Konklusjon:
Jeg regnet litt på det og ser at hvis alle i Norge skulle spleise på disse 400 millionene så ville vi vært i underkant av hundre kroner hver. Nå er det jo ikke så enkelt å regne på det, siden ikke alle er i arbeid og noen kanskje betaler mer enn andre, og endel støtte kommer fra industrielle foretak i tillegg, etc, men det ligger kanskje rundt der. En arbeidstime i året kanskje bare for å fortsatt ha en filmbransje i Norge.

Holdningene er ellers litt skuffende kanskke, særlig siden den er så homogen i sitt harniske uttrykk og ignoranse, men man må huske at det er en viss type mennesker som har behov for å komme med sånne holdninger, og det er nok de som er ekstremt uenig i dette og ikke den snittlige befolkningen som tiltrekkes slike kommentarfelt. At folk ikke orker å svare disse folkene er ellers relativt forståelig. Man ender sannsynligvis bare i en veldig lav form for diskusjon der ingen av partene ser spesielt bra ut. Man kan jo også ved å kaste seg inn i en diskusjon med de verste av dem også gi inntrykket at dette er valide kritikker verdt å svare på, gir dem ekstra eksponering, når de egentlig viser en enorm ignoranse for det de snakker om.

En fattig trøst er at det ikke er disse som sitter å avgjør sakene på slutten av dagen likevel. Jeg tror likevel folk som er genuint interessert i film og kultur burde føle et større ansvar å møte folk og holdninger som dette. Ta ansvar! Det er noe litt forstyrrende med å la slike kommentarer stå ubesvart og at effekten av dette kan være at flere adapterer slike holdninger.

do-not-argue-with-an-idiot-demotivational-poster-1282579406

Den Nye Norske Skrekkfilmen

På en av mine favorittblogger; 366 Weird Movies, kom jeg over denne anmeldelsen av Død Snø (2009). Den siste paragrafen er spesielt relevant:

“An unintended consequence of Wirkola’s movie is that it makes the Norwegian film industry look insecure and desperate to close a perceived midnight movie gap with the rest of the Western world.  Though Dead Snow may be Norway’s own contribution to international zombie culture, it’s full of references to American films and TV shows—not only to horror movies but to “The Simpsons,” The Terminator, and Indiana Jones.  Other than the snowy tundra, there’s nothing uniquely Norwegian about this movie; in fact, it does the country a disservice by making it look like a land that’s envious of America’s “rich” pop culture, and anxious to fit in with bland monoculture rather than to stand out.  Perhaps “Tommy” Wirkola purposely used this tactic to make the transition easier when Hollywood remakes this product”.

http://366weirdmovies.com/dead-snow-dod-sno-2009/

Jeg tar fram dette sitatet fordi det dessverre er mye sannhet i det. Norsk filmkultur har lenge hatt et problem med å risse ut sin egen nisje. Dette er spesielt synlig i dagens skrekkfilm, som virker mer tilfreds med å ape amerikansk sjangerfilm enn å finne sin egen identitet.

Noe uforklaring kommer opp til overflaten under oljeborringa. Kløktig bruk av arkivfoto fra Mørke Sjeler.

Trolljegeren (2010) for eksempel, tok found- footage aspektet fra The Blair Witch Project (1999) uten å forstå greia med de. I BWP ga found-footage aspektene filmen et anstrøk av troverdighet som førte til at folk ble mer dratt inn i filmen. Men det var også et spørsmål om kontroll. Mot slutten av BWP har kameramannen Josh forsvunnet og Heather og Mike blir sittende igjen, redde og fullstendig fortapte. Plutselig begynner filmen å klippe uten forvarsel. Dette signaliserer at Heather og Mike ikke har kontrollen over sin egen film lenger, selv om de fortsatt holder kameraet. Filmen deres har blitt funnet (derav navnet found-footage) og deres virkelighet reflekteres av det tredje partiet som nå har funnet filmen og prøver å sette sammen puslespillet som ligger i det uredigerte materialet. Til forskjell fra Trolljegeren er found- footage elementene uløst knyttet til The Blair Witch Project. Når det klippes i Trolljegeren får jeg bare følelsen at dette er en vanlig narrativt klippet film siden det ofte klippes til kameraer som ingen av karakterene holder selv. Det er ingen grunn til at Trolljegeren skulle vært skutt som found- footage, bortsett fra at det leder opp til en tåpelig vits på slutten. Det tilføyer ikke filmen noen nye elementer, men blir bare et distraherende formvalg uten noen tanke liggende bak den. Da kan man kritisere filmskaperen for å bare hoppe på en trend mens den ennå er populær.

Den redefinerte hulderen i et postmoderne Norge. Legg merke til hvordan bildet er tappet for farge, noe som går imot det umiddelbare inntrykket av bildet som et nasjonalromatisk postkort.

Og hva bringer Fritt Vilt filmene (2006-2010) til en allerede loslitt sjanger som slasheren? De er satt til et eksotisk lokale, that’s it! Den sosiale dynamikken i Fritt Vilt er ikke noe annerledes fra en typisk slasher og at den er satt i Norge virker som en tilfeldighet.  Jeg får følelsen av at Roar Uthaug ikke har fantasien for å bringe noe nytt til en sjanger han tydelig elsker, men ikke forstår. Hans filmskaping, som Tommy Wirkolas, blir bare en akt av homage. Og når vi snakker om Wirkola, kan jeg nevne at dette er mannen som startet karrieren sin med å lage en homage til Kill Bill (2003), en film hvis hele eksistens er en utforskning av hvordan collage-aktig filmskaping kan brukes for å skape et individuelt kunstnerisk uttrykk. Mens Kill Buljo (2008) er den filmatiske versjonen av; “Ville det ikke vært kult om”…  Hva for slags nye synspunkter bringer Wirkola inn i Tarantinos film ved å gjøre The Bride om til en same? Ikke noe annet enn en sketsj mer lavmåls enn en russerevy. Og Wirkolas to andre filmer jokker så hardt oppover beinet til Sam Raimi at han burde søke om kontaktsforbud. Bare se på hans nyeste film, Hansel & Gretel: Witch Hunters (2013), som stjeler uhemmet fra Raimis Army Of Darkness (1992) uten å forstå hva som fikk den til å funke. I AOD har de anakronistiske elementene et narrativt formål. De skal vise hvor fremmed Ash Williams er etter å ha blitt sendt tilbake i tid og hvor sterkt de er i kontrast til middelaldersettingen. I H&G kan disse elementene kokes ned til at de er innforstått som sprøe. Ved å armere Hans og Grete med pumpehagler robber Wirkola eventyret for sin allerede underliggende, ukomfortable subtekst å gjør det om til en postmoderne maktfantasi med kantene slipt av.

 Den sentrale metaforen i Mørke Sjeler presentert visuelt gjennom plasseringen av Morten Ravn og hans besatte datter, Johanna, i bildet. Den eldre generasjon fyller den yngre med sine synder, representert av bensinen han fyller på bilen. 

Dette er dog ikke noe unikt for Norge. En av de største problemene i dagens filmkultur er at regissørene ikke bearbeider innflytelsene sine. Når folk ikke er skye med å poengtere hvem og hva de er influert av leder det til en pregløs filmkultur. Dette kommer spesielt til syne når man tar et kritisk blikk på norsk sjangerfilm. Roar Uthaug, Tommy Wirkola og Andre Øvredal sine filmer er ikke om noe annet enn film. Spesifikt de filmene de har blitt inspirert av. Ved at de er så lenket fast til den amerikanske skrekkfilmtradisjonen strever disse filmene med å oppnå sin egen identitet. Man kan, som G. Smalley nevner i sin anmeldelse av Død Snø, se på de som inngangsbilletter til det gode selskap. Turistreklamer for eksotiske Norge med et lett gjenkjennelig formspråk som ikke fremmedgjør de amerikanske produsentene. De handler derfor ikke om den norske tilværelsen, men den norske selvgodheten, tryglende etter å bli anerkjent på verdensbasis uten å ha fantasien eller kløkten til å skille seg ut.

Likevel, de siste tre årene har det kommet ut tre skrekkfilmer som alle er unikt norske. Det er fruktbart å sammenligne disse med en annen norsk film, nemlig Jens Liens Den Brysomme Mannen (2006). Som i Liens film blir det norske samfunnet skildret som en sosialist-skjærsild hvor det finnes ingen sorger, men heller ingen gleder. De tre nevnte filmene knytter denne angsten til et spesifikt problem eller institusjon i Norge og legemliggjør den. Mørke Sjeler (2010) er en satire i George Romeros ånd som tar for seg den umenneskeliggjørende effekten oljerikdommen har på Norge. Oljen er her et levende vesen som gjør den personen den tar over til en del av en kollektiv bevissthet, fokusert på assimilasjon og død. Thale (2012) poengterer hvordan nasjonalisme kan korrumpere individet og hvordan Norge aldri kan gå videre som land hvis vi fortsetter å stole blindt på vår egen selvgodhet. Mens Dunderland (2012) tar for seg vår kunst og kultursektor og setter det opp imot vår inhabilitet til å bearbeide tragedier. Og til forskjell fra tidligere nevnte bidrag er disse filmene gjennomført kinematiske, isteden for å være filmatiske lappetepper av referanser og selvironi.

Ta denne scenen fra Mørke Sjeler, hvor en doktor blir angrepet av en rekke zombifiserte pasienter. Vi ser aldri at de river ham i filler, isteden blir han klemt  opp mot et lerret som viser en simulasjon av assimileringsprosessen. Se hvordan de presser ham ut av bildet og hvordan skyggen av den ene zombien fyller bildet. Dette er en inspirert visuell metafor for hvordan vi blir umenneskeliggjort i oljens navn. Individet blir redusert til en abstraksjon for at oljen skal fortsette å flyte. Det er ikke subtilt, men film er og blir et visuelt medium og denne scenen viser en regissør som er tro med det filmatiske språket isteden for at vi skal bli avspist med en masse flat og uengasjerende eksposisjon. Det viser også en kreativ bruk av budsjettet som i en større produksjon hadde kokt ned til en effektsekvens. Ikke at effektsekvenser kan være artistiske, men dette er et godt eksempel på en filmskaper som bruker de midlene han allerede har til å skape noe unikt.

Det er interessante øyeblikk i alle tre filmene som skiller seg ut fordi de ikke prøver å være forklarende, publikumsfriende eller tilfredsstillende. Thale åpner med en ekspresjonistisk scene som gjentar seg senere i filmen. Som et ekko hopper denne åpningsscenen framover i tid og forklarer hvordan frøet av forførelse ble sådd i karakterens hode. Det uten å gjøre det klart for seeren at denne scenen er viktig for filmens helhet.

Thale er også interessant for hvordan den putter en moderne vri på huldermyten som igjen blir en kommentar på Norges tilstand. Hulderen (som filmen er oppkalt etter) blir funnet bortgjemt hytte av to åstedsvaskere. Hun har vært holdt fanget og eksperimentert på av en svenske i tjue år. Disse eksperimentene ledet til at hun ble symbolsk kastrert fra halen sin, altså sin opprinnelige natur. Dette kan sees på som en kommentar på Norges forhold til nasjonalismen. Søta bror prøver å hjelpe Norge til å realisere seg selv ved å modernisere et nasjonalistisk symbol, men han glemmer huldras dobbeltsidige natur, noe som leder til hans undergang. De to åstedsvaskerne,  strir begge med problemer relatert til det gamle og moderne Norge, blir forført av Thale og ved hjelp av henne løses problemene deres som ved  magi. Filmen gjør narr av den norske troen på at nasjonalisme løser alt. Elvis blir gjenforent med datteren (det familiære) og Leo blir kurert for kreften (likegyldig nihilisme) fordi de stoler blindt på Thales angivelige uskyldighet. Filmen blir derfor en rekontekstualisering av huldermyten (som også er en god metafor for filmen selv) og en utforskning av virkeligheten den moderne nordmannen er fanget i.

Det siste bildet i Thale. Et mystisk blikk til tilskueren selv, en invitasjon til å reflektere over nasjonalismens forførende natur.

Dunderland er mest inspirert av Stanley Kubricks The Shining (1980), men det er viktig å påpeke at filmskaperne ikke siterer Kubrick for å vise hvor mye de liker filmen. Dunderland rører ved de samme temaene som The Shining bare satt i en norsk kontekst. I The Shining er det en kraft på Hotel Overlook som nærer seg på den negative energien fra Jack Torrance. Den har blitt bygd over en indianergravplass, noe som skal symbolisere fortiden Amerika ikke vil eller kan forsone seg med. Kraften i hotellet rører ved noe i Torrances underbevissthet noe som vekker til live hans voldelige fortid. I Dunderland har hele Dunderdalen hotellets rolle. Den nærer seg på innbyggernes individualitet og suger ut livskraften fra dem. Gjør dem til zombier hvis hverdag består av stiv høflighet og tomme nasjonale ritualer. De øyeblikkene vi faktisk får en sjanse til å se dem opptre spontant og menneskelig, holder filmen oss på avstand. Som for eksempel når de kommer til en konklusjon at Lauras skuespill kommer til å lede ingensteds.

Dette i kontrast til hvordan filmen skyter Dunderdalen selv. Vi får praktfulle og fantastiske vistaer som sveiper over dalen i all sin majestetiske prakt. Karakterene selv blir redusert til et ritual, som i middagsscenen som bare består av upersonlige hender.

Som i The Shining har Dunderdalen vært åsted for en av Norges største synder, nemlig heksebrenningen. Den siste heksebrenningen fant sted i Dunderdalen og det er fortidens ånder som rører ved noe i underbevisstheten til Laura, kvinnen som vil sette opp et skuespill om den siste heksebrenningen. Morsomt nok blir ikke dette bare en kommentar på en fortid Norge ikke vil innfinne seg med, men også vår kultursektor. Vi er for feige til å kreere kunst som kan få oss til å reflektere over våre egne mangler. Laura er mest interessert i små uviktige detaljer i stykket, som om kostymene er tidsriktige, enn å lage noe resonant. Det ender opp med at alle skuespillerne blir drept av den besatte Laura, som tilslutt henger seg foran sitt publikum. Vi kan ikke konfrontere oss selv og vår rtiden vår og kunsten er for inhabil til å gjøre en endring i livene våres. Dunderdalen blir Norge i et mikrokosmos; et lite eksempel som skal sette fingeren på noe større.

Fortidens spøkelser står anklagende og målbevisst i snøføyka, som onde minner vi ønsker, men ikke kan fortrenge.

Poenget mitt er at disse tre filmene utviser en visuell sans som er sårt manglende i norsk film. De er modige satirer som ikke er redde for å være teite. Bare det faktum at de er ærlige i forhold til materialet sitt isteden for å distansere seg fra det, utviser de en modenhet som norsk film trenger mer av.  Disse tre filmene tegner opp en interessant bølge av selvrefleksiv og tankevekkende filmskaping som er uløselig knyttet til det moderne Norge.

Henrys Bakværelse – Norges svar på Twin Peaks?

Henry cover

Henrys Bakværele er en slags actionthriller fra 1982 Norge regissert av italiensk blod som kanskje ender opp mer som en dramafilm. Gianni Lepre het mannen som kom til å lage to filmer i Norge på begynnelsen av 80-tallet, og den gang ble han håpet å være et friskt pust. Den ene filmen han lagde het Øye For Øye(1985), men den første var Henrys Bakværelse. Han har vært aktiv i Italia senere med film og TV.

Førstnevnte Øye For Øye sies å være den bedre av disse to, og det er bra, fordi Henrys Bakværele er dessverre en ganske skuffende affære. Selv om det på papiret kunne blitt en ganske spennende thriller. Det er mye som bare ikke virker spikket nok på bare.

Handlingen er forholdsvis tradisjonell, men høres ut som noe som kunne blitt en spennende thriller i sjangeren. Man har Henry(spilt av Svein Sturla Hungnes, kjent som psykologen i Adjø Solidaritet blant annet) som er en middelaldrende mann med et mislykket ekteskap bak seg. Han ser alltid så alvorlig ut. Han er en passe respektert frisør, som plutselig får en telefon om at hans fjorten år gammel datter har tatt selvmord. Hun hadde har rømt for et par uker siden, men dette kom som et sjokk likevel. Dette setter selvsagt Henry noe tilbake. Hva har skjedd? Det kommer frem at det er en historie der som inneholder mye om datteren som Henry ikke visste om, og han må finne ut av det selv siden politiet ikke bryr seg. Som en privat detektiv kanskje. Egentlig er historien ganske spennende så langt på papiret, og når det viser seg at datteren har drevet med prostitusjon og de mørke sidene av samfunnet, så er jo dette nesten som en slags Sarah Palmer-ish Twin Peaks historie, og det 8 år før Twin Peaks kjørte TV-skjermene til folk. Ikke noen kopi altså.

Dessverre fungerer ikke dette like bra som Twin Peaks. Problemet ligger i at der det burde vært litt mer driv i historien, og jevn fremgang og fokus på datteren, så halter historien veldig her med mange relativt traurige og meningsløse scener som ikke føles som de går så mange steder.

Små fine absurde morsomme øyeblikk til tross, blant annet av Rolv Wesenlund og en random eldre fyr med tuba på et offentlig toalett, og andre småting redder filmen nesten fra sin noe gravalvorlige preg, men det blir likevel ujevnt. Noe bare engasjerer ikke. Skaper ikke nysgjerrighet for hva som blir å skje.

Et hovedproblem er fokuset på historien. Det virker som regissøren har prøvd å bygge opp et slags vennskap mellom Henry og en person som heter Tom, en slags boms, som hjelper Henry videre for å finne ut hva som skjedde med datteren, ved å la han komme i kontakt med en prostutuert og annen venninne av datteren.

Dette vennskapet er kjemiløst mellom Henry og Tom, slik jeg opplevde det, og videre ganske uinteressant for historien, men regissøren lar av en eller annen grunn oppmerksomheten bort fra Henrys søken på datteren sin fortid, som egentlig er kjøttet til filmen og legger mye vekt på dette tomme vennskapet. Det er mer i retrospektiv av filmen at man skjønner at vi skulle bry oss om forholdet mellom Henry og Tom. At når Tom dør mot slutten av filmen så skulle han kanskje representere noe den eneste andre tingen Henry brydde seg om. Dessverre bryr ikke publikum seg så mye om Tom. Han blir mer et slitsomt element som for oss som seere egentlig mistet sin funksjon i første tredjedel av filmen. Som et slags norsk svar på Jar Jar Bings.

Et mer interessant valg hadde jo vært en mer tradisjonell vinkling der mysteriet ble nøstet mer og mer opp. Dessverre blir filmen litt kjedelig i perioder, fordi den liksom ikke går så mange steder lenge. Dette er første gang på lenge jeg har savnet litt mer sjangerelementer og tradisjonelle krimklisjéer i en film.

Filmen er også vanvittig alvorlig hele veien, og med en hovedkarakter som liksom skal miste to personer han bryr seg om, uten at man kanskje helt forstår hva filmen prøver å si utover det. Er det noe budskap bortsett fra at en far som har det kjipt skal få det enda kjipere? Det er mulig filmen prøver å studere Henry sitt sinne mot en hallik som ødela livet for datteren, en hallik som ender opp på bakværelset til Henry, men at han kanskje må ta skyld selv. Gi slipp på frustrasjonen sin og datteren. Forstå at hevn ikke er løsningen.
Jeg antar dette kan ha vært meningen at filmen skulle uttrykke.

Til tross for dette var filmen et interessant innblikk i norsk actionthrillere på 80-tallet, som dessverre ikke nådde sitt mulige potensiale, og hvordan en italiensk regissør kan håndtere en norsk film. Med et litt bedre manus og litt mer driv i historien kunne dette blitt en ganske spennende film da.