Obskur Norsk Film feirer jubileum etter jubileum….

TIng har vært litt stille på Obskur Norsk Film-fronten, men det forsikres at vi ikke er død, kanskje bare litt stille og obskur. Vi har derimot tatt oss tid til å feire foreningens fremgang bak lukkede vegger.

Tiden går veldig fort. Vi feiret 100 års jubileum, i det ene øyeblikket….

IMG_1538

Vi så Arild Kristo sin eminente Eddie & Suzanne på vårt 100 års jubileum… Er dette Norges beste roadmovie, eller er det fortsatt kultfilmen Halvveis Til Haugesund? Det er splittelse i foreningen om dette spørsmålet. Vi så også Fjolls Til Fjells av Edith Calmar. En av Norges beste folkelige komedier, muligens? Vi hadde også en gammel popkornmaskin som gikk opp i røyk på dette arrangementet.

IMG_1546Men før vi visste ordet av det feiret vi også 200 års jubileum! Som man kan se på bildet under hadde noen dedikerte medlemmer laget en sjokoladekake til anledningen. Kaken er formet som en VHS, ettersom de mest obskure norske filmene gjerne er å finne på VHS, og fordi foreningen foretrekker å se film på VHS.

20150503_171235

Her ser vi noen av medlemmene forsyne seg av VHS-kaken…

IMG_1625

Obskur Norsk Film som forening ble startet for knappe 200 år siden for å fremme og styrke den obskure filmen sin posisjon i Norge. Vi er av den oppfatning at alt som er obskurt, er per definisjon interessant i seg selv. Er det både obskurt og norsk er det enda mer interessant. Er det obskurt, norsk og film, så er det derimot alltid stor suksess.

Som sekundær ‘pluss bonus’-målsetting i foreningen prøver vi å lage et internettmeme av den sterkt undervurderte “Pluss Bonus” sekvensen fra den norske filmen Rallarblod.

Her er originalen..

Her er et av medlemmene i Obskur Norsk Films fanredigering av samme klipp.. 

Vurdering av Erik Løchens kortfilmer

Dette er en vurdering av Erik Løchens kortfilmer.

Erik Løchen, hvem? 

Løchen stort

Vet du ikke hvem Erik Løchen er, så har du gått glipp av noe. I alle fall hvis norsk film har noe betydning.

Hans film “Jakten” fra 1959 ble av bransjebladet Rushprint kåret til Norges viktigste og beste film. Kåringen besto av kritikere og filmarbeidere i bransjen. Den tronet over Flåklypa Grand Prix av Ivo Caprino, som kom på nummer 2. Filmhistoriker Gunnar Iversen og mange andre som er interessert i norsk film har jobbet i mange år for å få frem Løchen sin betydning. Arne Skouen beskrev Løchen som landets filmfilosof, og filmregissørenes regissør, så vi snakker om en viktig person i Norges lille filmhistorie.

Jakten er hans mest kjente film, og den har fått sitt lille rykte med tiden, selv i utlandet. Jeg husker jeg opprinnelig fikk tak i filmen gjennom en bootleg i utlandet i 2004/2005, kanskje. Jepp! Eneste måten å se Jakten på den tiden var gjennom et NRK-videoopptak som jeg kjøpte fra USA. Jeg bestilte den fra en rar liten filmnettside som spesialierte seg i å spre sjeldene, utilgjengelige og interessante filmer fra hele verden. (Superhappyfun.com, hvis noen som husker den? Beste siden i verden, men forsvant med tidevannet…)

Nå er saken en annen, og Jakten og Motforestilling fått en flott DVD utgivelse av NFI i 2010. En utgivelse fullt på høyde i kvalitet som hvilken som helst Criterion eller Masters Of Cinema utgivelse. Den var utsatt i årevis husker jeg, men den var verdt ventetiden.

Kort fortalt synes jeg at Jakten er en av Norges beste filmer, om ikke den beste norske filmen, og jeg synes Motforestilling er en av de aller mest interessante filmene i norsk filmhistorie. Selv om den også er noe ugjennomtrengelig i sin brillianse. Jeg er stor fan av Løchen, med andre ord. Det er en stund siden jeg kjøpte denne utgivelsen, men jeg har av en eller annen grunn spart på kortfilmene til en mer spesiell anledning. Denne anledningen er kommet.

Åndelig Legat

Erik Løchen fikk kun regissert to spillefilmer. Noen hevder at hvis han fikk litt mer støtte i bransjen, så kunne han og Norge bli en av de fremste generasjonene for nyskaping innen film i verden. Han hadde helt klart potensialet. Slik ble det ikke, og det er kanskje litt trist, det føles noe bortkastet, men han fikk gjort noe mer enn Jakten, og det er fortsatt verdt å se nærmere på.

Forutenom Jakten så vi altså den mer eksperimentelle, ganske vanskelige, men uhyre interessante Motforestilling (1972), som antageligvis fortjener mer oppmerksomhet. Senere fikk Løchen hjerteproblemer før han skulle regissøre Knut Formoes Siste Jakt (1973), så hans kollega Jan Erik Düring tok over regien. Løchen skrev også manus på den absurdistiske Fabel (1980), som Düring regisserte. Fabel virker fascinerende, men dessverre vanskelig å få sett. Erik Løchen klippet også en spillefilm av Erik Borge, Trost I Taklampen fra 1955.

Utover disse produksjonene, så er det en knippe kortfilmer man kan se, og det er disse vi skal gå gjennom… De som er mulig å få sett i alle fall.

Kortfilmene

I 1950 startet Erik Løchen filmselskapet ABC-film, i lag med Erik Borge, Jan Erik Düring og et par andre. De fikk en filmavtale med kinodirektør og politiker Kristoffer Aamot og Oslo Kinematografer, som var veldig interessert i å produsere en serie med Oslofilmer. Disse Oslofilmene skulle vise et hjertevarmt bilde av Oslo sin nåtid, fremtid og fortid, men skulle gjerne ha et cinematografisk tilsnitt og kunstnerisk kvalitet. Filmene skulle vises som forfilmer på kino, på skoler, til utlandet og mange andre steder. Selskapet til Løchen & co produserte mange av disse. En annen kjent norsk regissør, Edith Carlmar, regisserte også en del av disse.

Kortfilmene ble grobunn for å lære seg mediet for Løchen, og kunne nesten fungere som en slags filmskole. På godt eller vondt, så var Oslo-tematikken ganske satt i forhold til hva de skulle handle om, så det er naturligvis ikke rene auteurfilmer eller kunstneriske kortfilmer på egne bein, men de har likevel hatt rammer der Løchen faktisk kunne være kreativ med måten de skulle fortelles. Det er faktisk overraskende hvor fri kunstnerisk Løchen og hans selskap har fått være i filmspråket og hvordan de vil presentere noen av filmene sine. Kristoffer Aamot fortjener virkelig å ha en berømt pris oppkalt etter han, fordi han var virkelig en forkjemper for filmen. Han har sett potensiale her utover å bare ha korte informasjonsfilmer om Oslo, noe som er langt mindre enn man skulle forvente.

Majoriteten av kortfilmene til Løchen er av disse Oslofilmene. Nå har jeg ingen komplett liste for hånd, men det blir nevnt ca 30 kortfilmer tilsammen. Kun to kortfilmer ble lagd senere uavhengig av denne Oslopakken, og disse er Søring Nordover og Barstadvikingane. Vi går gjennom dem i kronologisk rekkefølge.

Oslofilmene

Borgere Av i Morgen (1950)

Borgere av i Morgen
“Barna er slikt stoff, som framtia lages av”

Den første kortfilmen Erik Løchen er interessant, ettersom den er et idealistisk verk om skoleverket. Jeg fant lite informasjon om dette var en egen visjon fra Løchen selv, eller om han på noe vis bygget den på en sokkel. Jeg spurte Gunnar Iversen per epost, og han mente manuset nok var skrevet med en enighet mellom Aamot og Løchen.

Det spesielle språket, og det til tider eksperimentelle formspråket får meg til å tenke at dette er litt hans eget. Han hadde jo en bror som var utdannet sosiolog, Yngvar Løchen, så jeg tørr tippe dette var et tema Løchen var interessert i uavhengig av oppdraget. Hvordan lage en skole som ikke bare undertrykket og tråkket i stykker barns kreativitet og livsglede?

Borgere Av I Morgen virker å være en film som viser en idealskole, hvor barn kan vokse opp og delta i en skole der de er engasjert, deltagende, kreative, stimulert og samarbeidende. Skolen er så god at barna knapt trenger fritid. De har så mye gøy å gjøre på skolen. De er jo borgerne av i morgen, og det fremtiden lages av, tross alt.

På godt eller vondt, så føles filmen litt urealistisk likevel. Jeg tror ikke på at skolen var sånn på 50-tallet og jeg tviler litt på at den kunne bli sånn, men sjarmerende som et dokument. Fra et mer kritisk ståsted så kan kanskje det utopiske i filmen minne litt om en propagandafilm samtidig. Filmen skiller ikke mellom fantasi og realitet her. Det er akkurat som den sier at skolene i Oslo er sånn, og det tørr jeg satse på at de neppe var.

Sjarmerende og godt laget likevel, propaganda eller ikke, og filmspråket Løchen viser i flere av disse Oslofilmene er fascinerende.

Byens Styre (1951)

Hvordan gjør man en film om som handler om hvordan administrasjonen i et bystyre fungerer til en interessant film? Byens Styre er en til dels tørr informasjonsfilm på den ene siden, men med svært spennende elementer i forhold til filmspråk og fortelling. Det er spesielt to grep i denne spesielt filmen som gjør den spennende.

1. Første del er gjort i “Point of view”(POV). Kamera vises gjennom øynene til en person som kommer inn til en sekretæren og forteller vi (som publikum) har en avtale med ordføreren i Oslo. Vi blir bedt om å vente. Vi går mot vinduet, og vi ser ut på gatene. Sekræreren kommer ganske tilbake og henvender seg til oss. Hun er bak oss. Vi snur oss. Ordføreren sier vi kan komme inn på kontoret hans. Vi går inn, og der sitter han. Ordføreren snakker om den filmen om administrasjonen, ja fordi han har tenkt på den. At han snakker om filmen skal produseres er et metagrep all den tid det samtidig er filmen vi  ser på. Vi får vite litt om historien til byens styre. Hvordan var den første ledelsen i byen får vi vite. Hvordan fungerer systemet i forhold til hvordan de tar seg av saker får vi vite, og litt diverse.

2. Det andre veldig interessante grepet, som jeg personlig elsket, er at i mens ordføreren står å skravler, og peker ut av vinduet mot gata og snakker litt om gamle Vestregata og deres planer for den, og vi ser supplerende bilder av gaten, så springer en liten jente forbi, og musikken og dit jenta skal overdøver totalt ordførerens halvtørre snikksnakk, og sekvensen blir avbrutt, og går inn i en liten intermesso der vi får se en liten historie om barnene der. Et veldig underholdende grep.

Vi se litt hvordan barna leker, og hvordan en dundrende lyd dukker opp, og skaper uro der. Er det noe farlig som kommer? Det blir kaos og alle barna løper av sted. Et lite barn blir sittende gråtende igjen i et dramatisk bilde. Hva står på? Faktisk løper de bare ut av smuget for å se på noen jetjagere som flyver forbi i formasjon.

Resten er ikke filmen kjempespennende da den går tilbake til ordføreren byråkrati-modellen, og kanskje litt for lenge, men det er noen fine bilder og kameraføringer senere også. Det er blant annet en veldig fin montage av folk rundt om kring i Oslo som sitter med avisen for å bli opplyst. Byens Styre er verdt å se hvis man liker Erik Løchen, men ta med deg tålmodigheten.

Hver Kveld Kl. 20 (1952)

Hver Kveld Kl 20 er et fint lite portrett på 10 minutter om teaterscenen i Oslo på 50-tallet. Utradisjonell som dokumentar da den “viser” mer enn den forteller, noe som er et interessant grep i denne sammenhengen. Dette er ikke en film der bilder blir lagt til en fortellerstemme, sett bort fra den falske starten, men den prøver tydeligvis å fange opp stemningen rundt teateret og det filharmoninske orkesteret i deres praksis. Det er nesten som være der.

Hver Kveld Kl 20 er et godt eksempel på at Løchen har fått lov å utarbeide en friere og mer original form til grunn, og med godt resultat. Den er nesten mer som en fiksjonsfilm. Det er “suspense” her som nesten minne om oppbygningen til en Hitchcock film. Musikken, kameraføringen og klippingen gjør at man merker stemningen før opptredenen.

Man kan også kanskje få et inntrykk av at teateret sikkert hadde en sterkere rolle i kultursammenheng på 50-tallet. Dette var de forhistoriske dagene før TV og internett. Kanskje mange borgere i Oslo faktisk gikk på teater hver kveld klokken 20.00? En veldig fin sekvens her er en den der alle skuespillerne sitter å sminker seg og tar på seg parykker. Vi ser blant annet Henki Kolstad få på seg pussig parykk. Det er noe mesterlig med hvordan Løchen får det hele til å virke så naturlig og spontant filmet, men hvis man har drevet med film selv, eller i det minste skjønner litt om hvordan film blir laget, så vet man at det egentlig er veldig godt planlagt. Filmspråket er utrolig elegant på flere steder.

Den avslutter i et slags klimaks med at man i stedet for å se bilder av forestllingenene, så klippes det heller fra utsiden av alle teaterene, og man hører stykkene fra utsiden. I montage ser men de forskjellige teaterene. Nå vet jeg lite om teaterverdenen i Oslo, og trodde kanskje tidens tann hadde utslettet de fleste, og sjekket det opp, men merket at de fleste eksisterer enda. Et verk som anbefales å se. En av de bedre Oslo-filmene hans.

Fra Ekely: Byen og Kunstnerne (1953)

Denne er ikke spesielt spennende håndtverksmessig, men for meg er noen av disse informasjonsfilmene om Oslo fine i seg selv, da de portretterer Oslo som den var på 50/60-tallet, en god samtidsskildring, og/eller som Kristoffer Aamodt og bystyret i tydeligvis visjonerte det. Denne kortfilmen er kanskje ikke like spennende filmatisk som noen av de andre, og den er heller ikke med på DVD-boksen til Løchen, fordi den kunne vært gjort av nesten hvem som helst.

Jeg er egentlig ganske analfabet på Oslo, siden jeg aldri har bodd der, så jeg vet ikke hvor allmen kunnskap dette egentlig er, men Ekely er altså stedet der den senere Edvard Munch hadde en svær villa da han levde. Store deler av området rundt villaen er nå i ettertid satt opp som idealistiske kunstnerhjem og atelierer, i respekt til byens kunstnere. Filmen er fin i forhold til at det virkelig virker som byen setter pris på sine kunstnere. Forakt og fordommer for kunstnere og kulturarbeidere er det jeg vanligvis er vant med, så disse Oslo-filmene sin idealisme om kunstnere som nærmest heltedådige i sitt samfunn virker nesten litt drømmeaktig.

Det er en fin liten film på 12 minutter, men den kunne diskutabelt ha vært lagd av andre enn Løchen, og har ikke de unike filmgrepene som Løchen viser i noen av de andre Oslo-filmene, og derfor ikke særskilt unik i akkurat den sammenhengen.

Oss Fotgjengere imellom (1953)

Dette er ganske spennende film om trafikken i Oslo. Jeg likte første del best, da den er sprekest. Vi får se biler i trafikken og med tekstplakater som gir oss informasjon om trafikken. Filmspråket er ganske spennende, og vi hopper litt mellom fortellerstemmene og subjektive opplevelser fra folk som er i trafikken. Veldig fint gjort. Midt i filmen synes jeg derimot noe stopper litt opp, og filmens rytme blir litt slakkere igjen. Den kunne tjent på å vært litt kortere og konsis kanskje, men jeg likte den alt i alt.

Maten Vi Spiser (1953)

I denne Oslo-filmen begynner det med en litt underfundig skildring av maten i Oslo på 50-tallet. Maten som er i hjemmene. Barna tror kanskej brødet kommer fra brødboksen og at melka kommer fra glassflasken? Nei, det gjør den nok ikke! Så hvor kommer egentlig maten fra? Den hyggelige fortellerstemmen viser oss så hvor maten kommer fra. Vi får blant annet se hvor melken blir fraktet, og litt om fisken som blir fraktet inn på havnene og ellers bilene som kommer kjørende med alle grønnsakene. Til slutt får vi se planleggingen av det som kom til å bli Youngstorget, et kjent torg i sentrum av Oslo der ferske råvarer skal selges. Det hjelper nok å ha en minimal interesse for Oslo sin historie i denne delen.

Min dom: Filmen er helt OK som informasjonsfilm, men ikke så mye mer. Jeg var personlig spent på hvordan de ville portrettere hvor kjøtt kommer fra. Pølser og kjøttkaker for eksempel. Ville vi få besøke noen slakterier? Ville de vise hvordan dyrene lever på gårdene? Det kunne vært litt interessant, men nei, de bare unngår å snakke om kjøtt, akkurat som det ikke eksisterer. Det virker generelt noe tilfeldig hva de vil skildre og hvor mye. Skal man vise hvor brødet kommer fra ellers, så ville det være naturlig å vise mer av prosessen rundt høstingen og bakingen? Ikke bare vise hvor bilene leverer brødet? Man kan kanskje argumentere for et litt ukomplett bilde av hvor maten kommer fra.

Det ble også mye upersonlig i denne. Det kunne vært spennende å høre noen mennesker snakke om mat eller noe mer slikt. Jeg likte derimot bildene av folk som spiste i starten. Ganske artige komposisjoner! Ellers er den ikke spesielt spennende i verken noe kunstnerisk eller informativ kontekst.

15 Småbruk Om Dagen (1967)

15 smårburkrk

Diskutabelt den beste av Oslo-filmene. I mens jeg så den så undret jeg meg om den egentlig er en Oslo-film, men den er tydeligvis det i følge mine kilder. Den hadde ikke trengt å være det, for den virker nesten som en eksperimentell moderninstisk film i sin egen rett, og uten noen nødvendige referanser til Oslo, men hvis den er en Oslo-film, så er den kanskje en skildring av en familie på slutten av 60-tallet. En familie som antageligvis er fra Oslo.

Det første som slår en med filmen er måten den bruker lyd på, eller kanskje mer mangelen på lyd. Man hører for det meste knitringen fra filmrullen, og ellers bare svært sparsomt hører man lydspor. Den minner meg om Stan Brakhage, som brukte lyd på samme måte i noen av hans kortfilmer. Det får en fascinerende effekt.

I en ganske underholdende scene så løper moren og sønnen over gaten, og løpelydene høres nesten ut som noe helt annet. Som en hest som klakker over veien. Bilene kjører i trafikken rundt moren og barnet, men de er fullstendig lydløs.

Filmen har et veldig spennende filmspråk som i lag med lyden lager en underlig stemning. 15 Småbruk Om Dagen er i lag med hans kortfilm Kunstopplevelser, som dessverre ikke er mulig å få sett i dag, kanskje hans mest frie oppdragsfilmer, og den der han eksperimenterer mest. Resultatet er en interessant modernistisk kortfilm.

Kanskje den beste av Oslo-filmene, selv om det er fra et ståsted av Løchen, og kanskje modernistisk norsk film, for de tre av oss i Norge som er interessert i det. Ikke i forhold til reell info om Oslo. Filmen er ikke informativ på den måten, selv om den nok prøver å vise litt om hvordan en familie med et lite barn levde på den tiden.

15 småbruk

KUNSTNERISKE KORTFILMER

Søring Nordover (1976)

Etter en del gjensyn med denne så er jeg blitt riktig kjær i denne filmen, og er et eksempel på en film der der jeg har gått fra å være litt skuffet første gang jeg så den, til at den tar seg opp med virkelige nevetak for hvert eneste gjensyn. Jeg har et sterkere personlig forhold til den nå. Selv om den fortsatt får meg til å klø meg litt i hodet av enkelte deler.

400142_playerposter

Søring Nordover kan ses på en mer essaysisk film, altså en s¨kalt “essay film”, en sjanger jeg absolutt ikke er ekspert på, men som rommer blant annet Chris Markers kjente poetiske mesterverk Sans Soleil (1983). Essayfilm kan kanskje kalles en sjanger som handler om å reise fysisk inn i nye land og nye geografiske områder, samtidig som man  mye søker etter noe i seg selv, og utforskningen, ekspedisjonen, om man vil, fungerer både på et ytre og et indre lag. Jeg vil si Søring Nordover faller veldig godt inn i denne kategorien. På sitt beste forteller den en eksistensiell reise om en mann fra sør som føler et uforklarlig drag mot nord, og da spesielt midnattsolen. Det er mange som reiser opp nord for å se midnattsolen, som han. Dessverre får man ikke se midnattsolen, og protagonisten, som presenteres gjennom fortellerstemmen, blir sittende skuffet igjen på en klippe.

Det blir sagt i filmen at mange drar opp for å finne noe de søker, men kanskje de ikke vet hva er. Når de først kommer frem, så finner de ikke det de søkte etter, men de finner noe. En parabel jeg finner treffende til hvordan de fleste opplever livet. Det ble kanskje ikke som man håpet eller planla, men det ble jo likevel noe. Man kan jo også spørre seg hva for forskjell hovedpersonen ville fått hvis han faktisk fikk se midnattsolen? Ville det endre noe? Ville det bety noe?

Scenen når de filmer menneskene på toppen av det nordligste punktet av Norge, synes jeg fungerer veldig bra. Det er likevel noe løst med Søring Nordover, som kan ses i Løchen sine verker, som jeg forsiktig vil kritisere litt. Er man ikke i humør og tålmodighet til Søring Nordover (og i enda større grad Barstadvikingene) vil de noen ganger oppleves som litt retningsløse filmer som inneholder doseringer med tilbakelent lommefilosofi og løs poesi, og noen ganger en litt eksentrisk form for humor. Hva vil Løchen med alle disse sekvensene? På et punkt i filmen henges det opp bananer og appelsiner i lufta fra usynlige tråder, og slutten fremstår forholdsvis absurd. Andre punkter der filmen refereres det til den andre verdenskrigen i Nord-Norge, og fortellerstemmen blir tysk, og disse elementene faller også litt på siden av min eksistensielle tolkning.

Jeg er forvirret over deler av filmen, men jeg er likevel blitt riktig glad i Søring Nordover. Det er en typisk sånn film som kanskje ikke må konsumeres, men heller beites. Man må komme tilbake ved gjensyn, og forsøke å gi den mening. Hvis film fortsatt har lov å ha denne rollen så er det en fin ting.

Barstadvikingane (1977)

Barstadvikingane

Jeg må si, og med litt skamfølelse, at denne kortfilmen, eller “kortdokumentaren” om man vil, som varer rundt 30 minutter var en tålmodighetsprøve for meg. Jeg sier ikke at det gjør filmen dårlig eller verdiløs av den grunn, men likevel følte jeg en lettelse når filmen var ferdig, noe som føles litt blasfemisk å uttrykke mot en respektabel filmskaper som Løchen sin aller siste film. Barstadvikingane er et forvirrende og drygende verk, og anbefales først og fremst for spesielt interesserte. Til mine venner har jeg spøkefullt kalt den veldig kjedelig, men interessant.

La oss analysere filmens premiss først. Barstadvik er en bitteliten bygd satt geografisk i Ørsta kommune i Møre og Romsdalen. Det bygda er mest karakteristisk for er at den er på kun 100 innbyggere pr i dag, og det er mulig det var igjen færre i 1977. Filmen åpner med Ørsta-fergen som muligens går til Barstad fra Ørsta eller Ålesund. (Jeg ble aldri helt sikker på fergeruten, men poenget er vel at Barstadvik ligger litt kronglete til.)

Filmen er en halvdokumentarisk fortelling om noen mennesker som bor i Barstadvik, men man får et inntrykk at mange egentlig bor og jobber i Ålesund, men pendler dit i helgene. Plottet bygger på det indre livet hos noen mennesker som skal øve til et sangspill, “Ervingen” av Ivar Aasen. Et lite amatørteater skal fremføre det i Barstadvik sitt lile samfunnshuset.

Filmen har et ganske esoterisk plott med andre ord. Om jeg skulle finne noe interessant med idéen bak filmen så må det nesten være at det nettopp er så esoterisk. Kanskje Løchen ville vise at et så lokalt småsamfunn også har en form for kulturliv, og at selv den fortjener oppmerksomhet i sin beskjedenhet. Han vil i alle fall gi de den oppmerksomheten. Jeg er usikker på om jeg legger godviljen til denne tolkningen eller ei, men dette er tanker som kom mer i ettertid enn da jeg så filmen.

Filmen handler likevel ikke så mye om selve stykket til Aasen, ei eller fremføringen. Jeg er fortsatt like lite klok på hva Aasen-stykket handler om. Filmen følger i stedet disse personene som skal fremføre det, og viser litt om deres liv og hva de tenker på i det daglige. Vanligvis vises det gjennom bilder av dem, mens vi hører de indre fortellerstemmene deres over bildene. Det er ingen egentlig oppbygging frem til stykket, så det blir litt uengasjerende. Det er vanskelig å forstå hva Løchen fant fascinerende selv med dette. Nesten et mysterium hva den senere Løchen hadde på hjertet her.

Man ser fremdeles små trekk til Løchens spennende filmspråk i hans siste film. Vi ser noen karakterer som snakker til hverandre uten at leppene beveger seg. Det er mye indre dialog. Noen bilder er ellers spennende, andre akseptable og andre middels, men problemet med filmen er at den vaier frem og tilbake uten mål og mening såpass lenge, og man blir ikke klokere når filmen er ferdig heller. Jeg vil veldig gjerne høre hva andre har fått ut av denne filmen.

Jeg savner den tettere og smarte klippingen, det mer planlagte som virket tilfeldig, det litt større ambisjonsnivået, som man så i Jakten eller i noen av hans små oppdragsfilmer for ABC-film. Dette ble enda mer tilbakelent enn Søring Nordover, og det trodde jeg ikke var mulig, og jeg synes ikke den virker spesielt inspirert. Det er som Løchen han har latt bildene komme og gå litt som de selv ville, som flua på veggen. Han har heller ikke vært streng med i klippesaksen. Kanskje hadde den vært bedre som en 10 minutters versjon.

Likevel er filmen forholdsvis interessant naturligvis, om enn bare fordi det fortsatt er Erik Løchen, og ikke minst siden det var hans svanesang før han forlot kloden. Man skjønner at det er noe mer han har ønsket med denne filmen, som det alltid er med Løchen. Nå er jeg en av de som setter pris på alt han gjorde, men man kan spekulere i om han ikke burde fryktet mer å kjede tilskueren. Noen ganger virker det som det ikke betydde allverden. Om det var en bra ting eller ei, skal jeg ikke si. Det er vel i seg selv et interessant spørsmål man kan krangle om. Man kan vel også kalle det kompromissløst.

Konklusjon

Erik Løchens kortfilmkarriere kan deles i to bolker. Hans Oslo-kortfilmer via Kristoffer Aamodt, og hans to mer uavhengige produksjoner Søring Nordover og Barstadvikingene. Hans Oslo-byfilmer er preget av at de omhandler Oslo, men på noen av filmene er det et veldig spennende fortellerspråk og han har fått veldig stor kreativ frihet. Spesielt skiller 15 Småbruk Om Dagen, Borgere i Morgen og Hver Kveld Klokken 20 seg ut, og det er også disse tre som har vært utvalgt som ekstramateriale på DVDn, men flere av de andre er også verdt å se.

Når det gjelder Søring Nordover er den selvsagt veldig verdt å se, men jeg ville anbefalt flere gjensyn da den er svært god men ikke nødvendigvis så umiddelbar. Den vokste på meg først med et par gjensyn i alle fall. Barstadvikingane har enkelte filmatiske trekk jeg satt pris på, men anser filmen helhetlig som en litt laber avslutning på hans karriere, da det er en litt retningsløs og altfor lang kortfilm. Fans av Løchen vil nok sette pris på den til tross, og kanskje noen vil like den bedre enn meg.

Disse kortfilmene kan ses som ekstramateriale på NFI sin flotte dobbeltutgivelse av Jakten og Motforestilling.

Flere av de andre Oslo-filmene til Løchen finnes på filmarkivet. Det finnes også en boks med mange av de andre Oslobyfilmene, og det kan være flere finnes der.

Skallamann (2011)

Skallamann3-Telegrafbukta

Produsent: Tomas Evjen
Skuespiller: Frank Kjosås, Marit Adeleide Andreassen, Randolf Walderhaug, Ole Giæver
Foto: Marianne Bakke
Musikk: Lars Jacobsen
Lyd: Tor Vadseth
Produksjonsselskap: Fiksjonsfilmforsyninga AS
Rettighetshaver: Fiksjonsfilmforsyninga AS – Tomas Evjen
Regi: Maria Bock
Kostymer: Margrethe Johnsen

Anmeldelse

En film om en ung manns kamp for kjærlighet og aksept, løst i en livlig musikalform. Det handler om å tørre å være seg selv og friheten til å elske hvem du vil. En film om forbudt og hemningsløs kjærlighet – hvor man risikerer å miste alt fordi man går på tvers av den aksepterte moral.

Skallamann er noe så sjeldent som en musikalsk kortfilm fra Nord Norge, men en ganske absurd en.

Filmens plott er den at et par foreldre sitter å venter på at deres sønn skal dukke opp. Han har tydeligvis vært borte en stund. Moren virker litt utålmodig. Så kommer sønnen plutselig hjem, og hvor har han vært? Han forteller at han har klinet med en skallet mann. Moren blir sjokkert, men ikke først og fremst fordi sønnen har klinet med en mann fortrinnsvis, men en skallet mann.. Deretter bryter filmen inn i en musikal der sønnen løper rundt og synger om at han har klina med en skalla mann, men enkelte narrative sekvenser følger.

Filmen er ganske absurd, men på en positiv måte. Om man skal tolke filmen som en ekte musikal eller en slags parodi på en musikal er jeg egentlig ikke sikker på, men for så vidt kan tvetydigheten være til filmens fordel. At filmen har et ganske bra litt “gjemt” tema om homofili er ganske morsomt, med tanke på at filmen ikke gjør et spesielt nummer av det en gang. Mer generelt handler filmen kanskje mer om å elske hvem man vil.

Jeg prøver å komme på noen kritiske ting, men jeg vet ikke. Jeg syntes denne var forholdsvis fin og morsom.

Tuba Atlantic (2010)

tuba-atlantic-1

Produsent:
Gudrun Austli

Skuespiller:
Edvard Hægstad, Ingrid Viken, Terje Ranes

Manus:
Linn-Jeanethe Kyed

Foto:
Karl Erik Brøndbo

Klipp:
Vesa Happonen

Lyd:
Nils Jakob Langvik

Produksjonsselskap:
Den norske filmskolen

Regi:
Hallvar Witzø

Anmeldelse 

“Alle skal dø en dag. Oskar (70) skal dø om 6 dager. Først nå er han klar til å tilgi sin bror for en arvekrangel. Men vil han få tak i sin bror, som han tror bor på andre siden av Atlanteren, før det er for sent?”

Tuba Atlantic ble en av de store overraskelsene i 2010, da den som en studentfilm gikk verden og fikk mye oppmerksomhet. Den ble tilogmed nominert til Oscar, som er litt av en bragd for en studentfilm, og det i seg selv viser vel på en måte potensialet til Filmskolen på Lillehammer. Filmen ble riktignok trukket vekk senere fra Oscarkonkurransen, da filmen hadde blitt vist på TV, som går i mot reglene deres. Alle studentfilmene fra Lillehammer gjør jo oftest det da. Det er jo ikke en kritikk som skal hvile på filmen derfor. Det er en inspirerende suksesshistorie.

Jeg har lenge sett frem til å se denne filmen, og håpet på en film som hadde fått til noe skikkelig bra, om så bare på hell. Dommen er at jeg nok er litt blandet i forhold til hva jeg synes. Skuffelsen kom litt sigende, i hva som jo også var en fin film samtidig.

Hvorfor skuffende? Først, når man leser synopsiset til Tuba Atlantic, hva tenker man da slags film man vil se? Komedie eller drama? Ut fra synopsiset vil jeg tro de fleste ville tenkt at dette var en ganske sterk film. En film om døden. En film om alderdom. En film om å ha uoppgjorte ting før man skal forlate kloden. Jeg tenkte i alle fall det. Jeg hadde også et håp om en virkelig fin film som klarte å arbeide med et slikt tema, på en måte som kanskje hadde lyktes med å treffe mange. Dette er er ikke en slik film.

Nå handler jo filmen på en måte om dette, men det er ganske store forbehold. For dette er like mye, om ikke først og fremst, egentlig en slags komedie. Ikke en komedie i den reneste formen, men mer på den “quirkye” måten. Det er en form for drama pakket inn i veldig mange lag mer humor og et ellers sprøtt overdrevet univers. Småkoselig, underfundig, absurde tilfeldigheter ment å være morsom, og jeg mangler ord, men filmen skildret langt unna noe som minner om vår virkelighet. Her ligger samtidig også filmens styrke, og jeg skjønner at mange har latt seg sjarmere, men det er også det som etter min mening feller filmen. Den tar ikke sin egen tematikk seriøst, men tripper på tåspissene rundt sitt eget tema.

Vi møter i Tuba Atlantic en eldre mann. Oscar heter hovedpersonen, og han får beskjed om legen at han skal dø snart. Da han spør om legen kan være med spesifikk, så får han beskjed om seks dager. Det var da veldig spesfikt, påpekte mannen. Hva nå?

Kommunen sender som de er obligatorisk å gjøre en litt naiv jente som skal se over han, og utdanner seg til å bli “dødsengel”. Noe han først virker å ikke like, men etter hvert blir de jo ganske gode venner. Jenta skal følge med på han, og har et klisjépreget sjekkhefte over faser mannen skal gå gjennom før han dør, som hun stryker etter som de seks dagene går forbi, etter som han går gjennom dem.

Hun finner ut at mannen har en bror, som han ikke har sett på 30 år. Dette er viktig, fordi Oscar virker har hatt en arvekrangel med broren sin med over en gammel gullklokke, og han vil gjerne slutte fred før han forlater eksistensen. Oscar og broren lagde en enorm tuba da de var yngre som skulle lage lyd over Atlanteren. Denne tubaen står vendt mot sjøen, og broren skal muligens være på andre siden av Atlanteren, altså i USA, og Oscar tror kanskje broren vil høre det hvis de får den i gang. Her er et av punktene der filmen forlater virkeligheten totalt.

Oscar skal altså kommunisere gjennom en stor tuba fra Norge til USA, for å kontakt med broren. Oscar er også overdrevet sint på måker og filmen er gladvoldelig på vegne av Oscar som skyter ned måker med mitraljøser, og dreper de med hjemmelagde feller. Det er mange ting med filmen som blir så overdrevet at filmen mister sine røtter med naturalismen, som jo samtidig er den filmen gir seg ut for å reflektere?

Jeg synes det er modig å lage en film som handler om det å bli gammel og det å skulle dø. Det er et sjeldent tema, over noe som angår oss alle. Det er også modig å lage en film et gammelt menneske som har noe å uoppgjort før han/hun dør. Det er ganske modig å ha en gammel person som hovedperson i det hele tatt. Det er derfor så synd at filmen ikke tar sin egen tematikk mer seriøst. Det er ikke modig lengre plutselig.

Filmen er i stedet morsomt laget, og har et ganske fint og underfundig univers og fine karakterer som er spilt ganske bra, men det er akkurat dette med den ironiske distansen til temaet som skuffer. Det er akkurat som filmen jukser litt.

I slutten av filmen (spoiler) så blir tubaduren hørt av broren mens han er på dødsleiet, på et så usannsynlig vis at det ikke er ment å være troverdig. (/spoiler). Filmen gjemmer seg seg i en altfor subtilt karikert verden. For å sammenligne med en annen film, så synes jeg Charles Kaufmans Synecdoche New York, en av mine favorittfilmer, klarer mye bedre det jeg synes Tuba Atlantic tar steget å være. SNY har mye surrealistiske og absurde elementer, på sin måte den og, kanskje til og med mer enn Tuba Atlantic, men den forholder seg sobert og oppriktig til akkurat tematikken rundt døden.

Tuba Atlantic prøver i stedet på en måte pakke tematikken så morsomt inn at det fremstår mer som en virkelighetsflukt. Jeg finner det litt besudlende. Filmen vil på en måte ha det i pose og sekk, virker det som. Den vil handle om en eldre mann som skal dø, et modig tema om noe veldig ekte, men vil pakke det inn i en virkelighet og et univers som er så uvirkelig at det ikke føles ekte. Man vil lage en film om et trist tema, men på en GLAD og gøyal måte.

Jeg kan nok være farget av en slags forventning av filmen, men skal egentlig en film om alderdom og døden virkelig prøve å være en slags “quirky” feel-good film? Jeg synes ikke det er et dumt spørsmål. Likevel, jeg prøver ikke å ta motet fra folkene bak filmen her. De har gjort en god jobb, og jeg liker mange ting med filmen, og det blir spennende å følge de videre, men synes filmen deres er litt juks.

Frank og Frida: Papirflyet (2003)

Frank og Frida

Sjanger:
Animasjon, Norsk

Produsent:
Lise Fearnley

Manus:
Ellen Hegtun

Klipp:
Ketil Bruun Andersen

Lyd:
Harald Sandø, Ellen Hegtun, Anne Kari Ødegård

Produksjonsselskap:
Mikrofilm as

Regi:
Ellen Hegtun, Anne Kari Ødegård

Anmeldelse

“Frank and Frida are neighbours and best friends. One day they find an airplane made of paper.”

Norsk animasjonskortfilm fra Mikrofilm, som er en av veteranene av animasjonsstudiene i Norge, selv om det skal sies at animasjonsmiljøet i Norge enda er lite og ungt. Lise Fearnly og Kasja Næss var med å danne Mikrofilm i 1996, og produsert mange kortfilmer i gjennom. Mye av dette ligger på filmarkivet.

Nå er det selvsagt lett farlig å snakke om “kjønn og film”, men noen ganger når jeg ser filmene som kommer fra Mikrofilm merker man at det er et selskap bestående av kvinner, selv om jeg skal være forsktig å analysere det mer enn det. Sist jeg så en film fra Mikrofilm som fikk meg til å tenke på dette, så var det via kortfilmen Heartbeat av Julie Engaas, en film bestående av hoppende kaniner, hjerter og søte figurer. Jeg sier ikke dette for å virke fordømmende, heller motsatt, men noen ganger når jeg ser kvinner kommunisere med film så bruker de mediet på en litt annen måte, som det noen ganger blir slik at jeg ikke forstår, og jeg ikke vet om jeg er rett person å bedømme filmen.

Denne filmen heter Frank og Frida: Papirflyet, og er laget av Ellen Hegtun og Anne Kari Ødegård. Som bildet til filmen tilsier så har filmen en litt søt og naiv minimalistisk stil.

Filmen er støttet fra NFI, og er en søt liten sak, men jeg forstår ikke helt hva som fortelles. Jeg ser bare et par hendelser. Det er lite tegn til at man har ønsket å fortelle noe, fremme noe karakterutvikling eller noe, verken for barn eller andre, som er skuffende. Jeg savnet at filmen hadde et poeng, eller la igjen en følelse av noe.

Det som i all hovedsak skjer er at de to karakterene leker med et papirfly, som dessverre faller i vannet og blir våt. Kongen, som jeg antar er Frank, blir lei seg, mens frosken hopper ut i vannet og de tørker papiret. De lager en papirbåt, som seiler litt på vannet. Så får frosken papirbåten på hodet, siden papirbåter og papirhatter er laget på samme måte, også er de glade igjen og filmen er over.

Nå kan det hende at “Frank og Frida: Papirflyet” ikke var ment som et eget verk, og at det skulle være del i en serie, tittelen kan jo tyde på Frank og Fride skal på andre reiser senere, og da må det kanskje ses på mer samlet. Da er denne i gaten til å være en pilot, men jeg er ikke egentlig fan.

Jeg kjøper at ting kan være enkelt laget, hvis det gir mer rom for flere idéer, men når ting er enkelt laget og ikke har idéer, så synes jeg det blir litt meningsløst. Stilen er litt sjarmerende i sin overforenkling da, og det har den gående, men dette føles helhetlig litt halvferdig.

Hurra for Filmarkivets nye tjeneste + Erkjenning (2011)

For å feire at filmarkivet har fått en abonneringsmulighet for alle norske filmer.
39 kroner i måneden! Veldig bra. Jeg kan derfor se så mange norske filmer jeg vil, så prøver jeg å anmelde en kortfilm hver eneste dag i en liten periode. Jeg blir mest bare å gå etter hva jeg synes virker interessant.

Erkjenning (2011)

400343_mediumposter

Produsent:
Jørgen Wærdahl

Skuespiller:
Torstein Andersen, Eva Bragstad

Foto:
Øystein Moe

Musikk:
Sander Stedenfeldt Olsen

Produksjonsselskap:
Klipp & Lim Media AS

Regi:
Jøran Wærdahl, Vidar Dahl

Anmeldelse

“En helt vanlig onsdag. Et liv i stadier. Glemte minner og et øyeblikks erfaring.”

Nesten hver gang jeg er innom filmarkivet ser jeg bildet av den ikoniske porselenssauen, og denne kryptiske småpretensiøse teksten til. Hva er dette tenker jeg hver gang. I dag brøt nysgjerrigheten min i gjennom, og jeg så omsider Erkjenning regissert av Jøran Wærdahl.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Dette er en film der jeg ikke skjønner helt hva som man ville formidle, og jeg skulle ønske den ikke hadde noe å formidle, men den har det og det blir ikke så veldig bra.

Etter noen ganske fine kamerakjøringer gjennom gamle vinylplater, sigarettstumper, skitne askjetter og oppvask, noe sko og forskjellig, akkompagnert med forholdsvis treffende melankolsk piano så hører vi stemmen til en eldre mann som visstnok har brukt livet på å drikke og “prate tull”, og at det har gjort et visst inntrykk på livet når han tenker over det. Han ligger naken på sofaen. Er han bitter? Skal vi få høre mer om hans refleksjoner, mens han har et øyeblikk av selvransakelse? Nei, i stedet kommer en naken dame på kanskje samme alder og legger seg oppå han og kysser han på brystet.
Og vips er filmen over.

Jeg antar dette skulle være “fint” og stemningsfylt, men for meg ble det mest en blanding av noe kleint, surr-poetisk og intetsigende.

Skulle noen “erkjennelse” komme fra denne filmen så måtte det være hvor selektiv man kanskje er i å måle et fint øyeblikk her og nå, mot et ellers “tragisk” liv? Problemet med filmen måtte i så fall være at filmskaperne virker å være helt enig. Jeg kom til å tenke på Pollyanna-prinsippet mer enn noe annet. Anstrengt optimistisk bias, og derav litt kunstig.
Hvis man lever i et hedonistisk øyeblikk-til-øyeblikk liv, og man etter en stund ser at det ikke har ledet en så langt, hvorfor skulle enda et være så annerledes?

Jeg tror egentlig at filmskapere som ikke har så mye å si kanskje burde holde seg til å lage filmer som ikke sier så mye, for filmen fungerte fint nok i stemning helt til dette banale poenget kom frem. Det bare ødela filmen. For min del.

Åpning av Filmkanal på Youtube: Obskur Norsk Film Arkiv

Jeg og noen venner har nå startet en youtube-kanal som har som formål å fremheve gamle  og/eller obskure norske filmer. Målet med kanalen er å gjøre tilgjengelig flere gamle obskure interessante filmer.

Kanalbeskrivelsen:
Obskur Norsk Film Arkiv er et idealistisk nettsted som jobber for å fremheve norske interessante filmer ellers utilgjengelig. Det er en stor synd at mye av norsk filmhistorie er så utilgjengelig i dag, så vi fant rom for en kanal som hjelper å holde gamle og/eller glemte interessante verker fra landet tilgjengelig. Vi vil også legge ut klipp fra andre filmer. Abonner gjerne på oss hvis dette er av interesse.

Mange av filmene kommer fra VHS eller andre steder, og hvis de omsider blir tilgjengelig på DVD eller på Filmarkivet så vil de fjernes fra denne kanalen. Vi krever ingen lovrettigheter på filmene, men legger oss juridisk på en linje på Fair Use siden en norsk filmhistorisk vinkling går under Educational Use, og siden filmene vi publiserer også er utenfor kommersielt salg.

Er det en film du hevder eierskap til som du ønsker fjernes, eller har en film du mener fortjener en plass på kanalen send oss gjerne en mail på Obskurnorskfilm@gmail.com

test77

 

Kanalen åpnes offsielt 1 Januar 2014.
Vi publiserer blant annet Halvveis Til Haugesund, Forbudt For Barn, Rallarblod og Reisen Til Planeten Nazar.

Besøk kanalen her. 

Få Meg På For Faen!

 l_1650407_c5a26e74

Få Meg På For Faen! er kanskje en slags norsk Fucking Åmål, der man møter en ung jente, Alma, som er bor på et lite småsted i Norge der svært lite skjer i utgangspunktet. Hun og venninnene kjeder seg og vil vekk. Alma er snart 16 år, smått hormonell og hun er over gjennomsnittet nysgjerrig på sex. Hun ringer sextelefoner, snuser i pornoblader, onanerer og finner seg i å fantasere mye. Hennes mor blir veldig fortvilet over henne da en telefonregning på over 6000 kroner kommer, og Alma forteller at det er for sextelefoner. Dette er det ene temaet i Få Meg På For Faen, men går litt inn i det andre temaet at hun  hun blir utstøtt av skolen og vennegjengen, fordi Artur, en gutt fra skolen hun egentlig er litt interessert i, på en fest i en privat underlig sammenheng legger penisen sin mot hennes bein. Alma forteller venninnene sine om det, men ingen tror på henne da Artur nekter. Hun blir anset som pervers, sprø og rar, og får kallenavnet Pikk-Alma på skolen, og blir upopulær.

Det filmen, basert på en bok, antageligvis vil problematisere er hvordan Alma antageligvis blir sett på som syk for noe som de fleste gutter ville vært fritatt for i langt verre grad.  Filmen skildrer en ung jentes nysgjerrighet på sex som ganske naturlig og usensasjonell(selv om det skal sies at traileren til filmen er en helt annen historie), men hvordan det blir brukt av bygda for å stigmatisere henne, da dette jo ikke er noe jenter skal holde på meg. Subteksten i filmen spør hvorfor det er så forskjellig hvis en jente gjør det enn en gutt. Det fine med filmen er at den er forholdsvis lavmælt og ikke moraliserende, men en ganske sober fremstilling. Filmen handler ellers ikke bare om sex, men om en liten bygd der man har den snokete nabokonen, en nepebutikk, en mor som har begynt å jobbe og Saralou, venninnen til Alma, som vil til Texas og avskaffe dødstraff som jo er veldig viktig. Hun skriver også brev til fanger som skal dømmes til døden.

162142520_640

Filmen fungerer faktisk overraskende godt. Den minnet meg litt om Sykt Lykkelig, en annen vellykket norsk film som kan slekte litt, men spiller ikke like mye på humor. Jenta som spiller Alma spiller rollen troverdig, virker naturlig og lite spekulativt. De fleste spiller fint, og selv om noen av venninnene hennes fremstår litt stiv i replikkene noenganger, så blir det aldri kunstig. Om man skal være kritisk til filmen, så mangler den kanskje det lille ekstra for å nå helt opp. Jannicke Systad Jacobsen viser ellers også at det finnes flere kvinnelige regissører i dag som helt fint klarer å holde en film godt oppe, om det skulle være noen tvil.

Karakter: 8/10

Kommentarer til Kommentarer i Dagbladets Kommentarfelt

Støtte av film i Norge kuttes med mange millioner etter blå-blå regjering

Dette er en kritikk av den norske kommentarfelt-massen på Dagbladet

cuts

Som forventet i blå-blå regjering så har kutting i statsstøtten av norsk film blitt en rådende virkelighet, såvel som kutting i kunstnerstøtte og antageligvis alle former for kultur. Selv merket jeg at det så ganske mørkt ut allerede da de første hjertefølte betryggende appellene til den nye kulturministeren for kultursektoren var, um, hvor viktig det frivillige initiativ var. Oversatt, vi hadde en kulturminister som mente norsk kultur ikke trengte å støttes. Så flott da Thorild Widvey, men kunne du ikke gått frem med et godt eksempel selv da, og jobbet gratis som kulturminister da? Hva skal man ellers med en kulturminister hvis norsk kulturliv uansett ikke skal ha noe med politikk å gjøre?

Ellers hørte man fra andre offisielle hold at man ønsket å satse på en “bredere kultur som når ut til flere” og at “kunstnere ikke skulle få bestemme selv hva som var bra kunst”. Det var deres store budksla. Som slik jeg hører det å kommersialisere kulturlivet mer, og la det heller jobbe fra et kapitalistisk prinsipp med lite til svært lite offentlige midler. Man kunne kanskje kalt spade for en spade? FrP er jo enda flinkere med tåkesnakket. “Vi har valgt å prioritere litt annerledes!” kaller de det stolt.

Egentlig da jeg faktisk fikk se kuttene deres, og så hvor mange som var frustrerte. var jeg selv likevel positivt overrasket. Jeg ville trodde kuttingen ville være enda større. Man snakker kanskje om anslagsvis 10-15% kutting i filmstøtten og ikke 50-95% som jeg fryktet. Selv om det er over 30 millioner fortsatt. Bransjen består nå i alle fall. Klart, en slitesterk pessimist ville vel sagt at de jo klarer vel ikke å rive ned Roma på én dag, da kulturfeltet jo står sterkt sammen og reagerer sterkt, så hvis de virkelig ønsker å legge ned kulturlivet så må det jo gjøres i rolige etapper, og de har jo akkurat begynt, og det er jo et mektig første skritt.

Det jeg ville fokusere litt på var at Montages-skribent Lars Ole Kristiansen skrev et innlegg og en slags appell til regjeringen, samfunnet og andre i et åpent brev. “Blåblå er den kjipeste fargen“. Et veldig godt innlegg på de fleste måter, og jeg har ingen spesielle innvendinger til det han sier. Han bemerker egentlig det innlysende bare her, at å kutte i filmstøtten vil lage en fattigere filmbransje og et fattigere kulturliv på filmfronten, og det legges frem eksempler på hvordan kunne ville gå. Innlegget ble også postet på Dagbladet, og med valget å ha et åpent kommentarfelt.

Som kjent er kommentarfeltet på Dagbladet kanskje noe av det laveste man kommer i forhold til myriad meningsmyldring, og det er her noen av de rareste skapningene som dukker frem om man åpner de slusene. Så ille er det at i mange saker må Dagbladet faktisk bare stenge kommentarfeltet fordi enkelte nyhetssaker de de er som en magnet for rasisme, nasjonalisme, islamofobiske folk det generelt har rablet for, men hater andre for deres egen ignoranse.

Som ventet kom nærmest samtlige kommentarer på innlegget til Kristiansen fra en lav sko. Vanligvis virker det som folk i filmbransjen bare lar slike kommentarer gå som skuffende og triste, men lar det gå som noe utenfor deres ansvar.

Jeg vil kanskje prøve å appellere til det motsatte her, og synes egentlig folk i filmbransjen motivere hverandre til å bite fra seg mer, og komme med utfordrende holdninger og opplysninger til disse menneskene. Gjerne tålmodige og informative.

Selv bestemte jeg meg for å gå frem som et eksempel her og svare majoriteten av disse kommentarene, samtidig som jeg visualiserer på særdeles barnslig vis hvordan de antageligvis ser ut.

1.
stupid-guy-thing

Tom_Aasen: “Hva er det det sytes om? 409 millioner i stedet for 441,5 millioner i bevilling til en bransje som stadig viser seg å ikke levere kvalitet? Høres veldig riktig ut.”

Svar: Man kan sikkert påstå at å forbedre en filmbransje og norsk film består av mer enn å bare kaste mer penger i brønnen, men det gir samtidig ingen mening at å kutte i en etablert bransje vil gi bransjen noe dytt. Hvor er logikken?

Nå er det også en konsensus at norsk film jo har utviklet seg i positiv retning de siste årene, selv om det jo er vanskelig å bevise statistisk med målebånd og kalkulasjoner. Ellers må jeg jo si at mange som klager på norsk film ikke virker å se så mye norsk film, som gjør kritikken deres noe uvitende. Det er vanskelig å vite hvor mye denne fyren har sett da selvsagt.

2.
Difference-between-Geek-and-Dork3

HoillBrillan: “Hvor i alle dager blir det av den store VIKING-filmen?
En episk fortelling fra vår norrøne skattekiste hadde hatt alle muligheter for å ha blitt en nasjonal publikumssuksess og en internasjonal døråpner for norsk regissør&produsentmiljø som har baller til å ta på seg oppgaven.
Lei av smal kunstfilm hvis fremste oppgave er å overbevise et politisk korrekt filmfond om statskroner, ikke å underholde massene.”

Svar: Å underholde massene er jo vel og bra, men problemet med slike kommentarer som legger vekt på å favorisere den store popkornfilmen og forakte det man ser som ens motsetning, en frie kunstfilmen, er at film for det første ikke er så enkelt å dele opp i to leire i praksis. De fleste filmer fra Norge ligger i en mellomposisjon.

Det er også mange problemer med dette fra et perspektiv fra norsk film spesielt. For det første blir konkurrenten svært fort Hollywood siden Hollywood jo har dominanse i markedet, og pr i dag kan du ikke konkurrere så lett mot dem med store popkornfilmer fordi de er spesialisert i det. Det blir i praksis fort norske imitasjoner av Hollywood. Skulle vi gjøre mer som Tyrkia og India kanskje? Kanskje lage norske remakes av suksesser i USA? En norsk Batman? Norsk Star Wars?

Det andre poenget er at mennesker er litt skuffende når man ser på hva de samlet sett gjerne mener er bra i teorien, og hva de i praksis ender opp med. Mennesker er på sett og vis hedonister på jakt etter raske enkle nytelser, men med ettertanke ønsker de oftere opplevelser som gir de mer enn dette. Dette er menneskets store paradoks. Det er derfor kapitalismens jernhånd og forbrukersamfunnet blir problematisk fort, fordi det er den tomme hedonismens maktideologi om man følger den på den måten. Dette er en lei tendens. Alle misliker f.eks reklame, men alle blir påvirket av den likevel fordi man vet gjennom forskning hva som manipulerer mennesker. Det man da egentlig i praksis sier er at norsk kulturliv kun skal bekymre seg om å holde folk dumme og fornøyde, og aldri egentlig utfordre på noe annet plan. Dette er trist hvis noen måtte mene dette er en bra ting.

Et siste poeng er at fri kapitalisme ikke vanligvis i seg selv støtter pluralisme, som jo er viktig for filmens egne utvikling. At det finnes et mangfold er jo det som skaper nye og spennende filmer som jo gjerne kan bli noe som kan bli kommersielt, stort og folkelig om det er ønskelig. Subsjangre trenger f.eks tid å utvikle seg litt. Kapitalismen alene begrenser ofte mer enn den hjelper her, siden den jo gjerne bygger på å jobbe videre med det man allerede vet selger og er populært, og helst etter et hedonistisk prinsipp. Så på en måte er det denne veien som blir “smalt”, og ikke alternativet. Man får i stedet gjerne en overflod av feel-good komedier, eventyrfilmer, statiske sjangerfilmer og filmer ellers basert på stereotypiske kjønnsroller, kjendisroller kvalifisert fra ukeblader, forenklede oppbrukte  budskaper og ja i det hele tatt, ren eskapisme. Dessverre er det så. Hollywood fungerer stort sett på denne måten, for den kalles ikke “Drømmemaskinen” uten grunn. Hvis det er det man vil ha så får man selvsagt bare kaste seg fråtsene i det, men hvis man gjerne vil ha mer bredde og kvalitet så må man ha en filmbransje som ikke bare er styrt etter søken på kapital, men at man ser etter verdier på andre måter óg.

Nå er det vel ellers flere vikingfilmer i produksjon om dagen slik jeg har forstått det. (Nå har jeg aldri helt skjønt appellen med den savnede store vikingfilmen personlig, men hvis det kan bli gjort på en måte som ikke er for nasjonalistisk, gigabudsjettisk, kjendisstyrt og pompøs så ønsker jeg slike konsepter alt vel for all del.)

3.
idiot

Off_Track: “Film er ikke kultur det er fritidsyssler på linje med fotball, fluefiske, motorcross, playstation, hjemmebrenning, jakt, pornosurfing etc. Ikke direkte subsidier til produksjon eller inndirekte gjennom subsidier til kinosaler. Skattepengene skal brukes til livberging av landsmenn, orden, forsvar, skole. Ingenting annet.

Skatten skal fungere som forsikring for innbyggerene hvis uhellet skulle være ute, den skal ikke være inntektskilde for noe eller noen som helst.”

Svar: At film ikke er kultur er en ganske fjern og merkelig påstand. Kultur defineres gjennom folkelivet og et samfunns adferd innenfor et tid og rom, og kan omhandle alt fra hvordan bygninger ser ut, til hvordan vi kler oss, oppfører og ter oss, men selvsagt også hvordan musikken, livssynet og alle kreative uttrykk i samfunnet er. Dette inkluderer filmkulturen naturligvis?

Klart film også kan være en fritidssyssel, men det er en rar diktomi denne karen setter opp. Ellers kan vel de fleste tingene som uttrykkes her også regnes som en form for kultur. Fotball, gaming, sportsfisking, motorcross, jakt og slikt er jo former for kultur. Tilogmed porno. Alt som forteller noe om vårt samfunn på godt og vondt er som kultur å regne.

Til poenget da! Det som er meningen hans er uansett om noe er kultur eller ei så skal det i følge skribenten ikke støttes offentlig. Andre menneskers skattepenger skal ikke gå til kultur. Han viser jo også på toppen av det hele den stereotypiske høyrekonservative klisjéen om at politi og militær derimot er veldig veldig viktig å gi offenlige penger til. Det finnes jo en ganske forutsigbar politisk tradisjon for slik tenking.

Ellers viser jeg til det jeg sa tidligere, og kommer til å si senere.

4.
avatars-000009990014-v2pjsd-crop

Kroniker: “Heller kreftmedisin enn dårlige filmer!”

Svar: Igjen, det er nå så om man mener alt som kommer fra Norge av film er dårlig, men igjen er det en sær logikk i at det å kutte i støtte skal gi bedre vilkår for filmindustrien. Kreftmedisin er ellers vel og bra, men en litt usaklig sammenligning ville noen kanskje si.

5.
solace25

OK_ok: “For en quitter-holdning det er i hele filmbransjen. Lag noe folk har lyst å se da vel. Det er ikke slik at Rimi eller Rema 1000 mottar støtte for å selge sjokolade som kun en liten del av befolkningen liker. Det er det som er så fantastisk med kapitalisme (i teorien) – det er en demokratisk utvelgingsprosess hvor mennesker stemmer på de varer og tjenester de ønsker at skal overleve.

Støtten til filmforbundet er pr. idag 409 millioner kroner for høy”

Svar: Denne posten har 10 tomler.
Jeg kan igjen skjønne at mange fra kulturfeltet bare ikke orker å svare i kommentarfeltene, selv om de egentlig likevel burde, da mange mennesker bare har en helt virkelighetsfjern forståelse av hvordan filmbransjen fungerer, og er i tillegg sinte, bedrevitende og har en semi-trollende adferd. Her foreslås det for eksempel at absolutt all filmstøtte skal fjernes i siste setning.

Igjen ser man en holdning om at film skal være et forbrukerprodukt på linje med varer fra Rema 1000. Ja, etter hans egne ord tilogmed. Det er det hedonistiske og eskapistiske prinsipp igjen, som igjen snevrer inn bransjen mer enn det hjelper å lage gode filmer. Nå er det jo også slik at norsk film(som all film) jo uansett har et uungåelig konkurranseprinsipp i bunn, for det er jo slett ikke som mange på ytterste høyresiden tydeligvis liker å påstå, at kunstnere kan lage hva som helst og staten kaster penger etter en uansett.

Filmskapere jobber vanligvis veldig hardt, særlig de som får suksess, og det er en kombinasjon av salg, priser, omtale og god kritikk vanligvis er de som får fortsette og gjøre større ting. Forskjellen på kunst/kultur/film og produktene på Rema har jo også med at kultur skal fylle andre behov enn det rent matnyttige. Altså de ofte mer eksistensielle, som ganske lett kan bekreftes som noe mennesker har et sterkt behov for. Gode filmer gjør gjerne noe mer med en. Klart, film kan jo være gode virkelighetsflukter med kun holdningen å være underholdning et par timer og, men hvis det er alt det skal være, og film ikke skal  utfordre deg som seer, så er det jo litt trist?

6.
medium_mohawk1.jpg&sg=1

KjetilLarsen: “Det ville vært forfriskende for den norske filmdebatten om noen hadde noe annet å komme med enn rop om mer statlige penger (eller som her skrik pga et helt marginalt kutt i pengestrømmen fra skattebetalerne).”

Svar: Over 41 likes fikk denne dufusen. Den norske filmdebatten handler vel gjerne om mer enn det hvis man følger litt med? Hva snakker han om? Leser man Rushprint eller Z så er jo disse dedikert til det. Det er også tidvis mye kulturdiskusjon i Morgenbladet og mange steder på nettet. Skal man virkelig få 40 upvotes for å ikke følge med i timen?

7.
retard

Egil_Bøe: “Film er film, blir like skuffet hver gang jeg har sett på en norsk oppskrytt film jeg. Lange blikk og unaturlige replikker går igjen. For mye statsstøtte?”

Svar: Igjen ikke mye logikk å si at “mindre støtte = bedre film”.
De fleste som jobber i kulturfeltet tjener ellers ganske så lite og jobber ofte mye mer enn andre. Særlig siden de jo også må balansere det med ekstrajobber for å betale regningene, så selv om det jo kanskje er en givende jobb så kommer det jo med en pris.

Her kan man jo videre tolke det å si “for mye statsstøtte” på to måter.
1. Enten mener kommentator at de mener norsk film er så dårlig at man kan legge ned hele bransjen.
2. Eller så mener han at filmskapere må lide mer for å lage bedre filmer, og mener en kutting i støtte vil hjelpe med dette.

Hvis førstnevnte så OK, for selv om norsk film kunne vært bedre på mange måter sikkert, så er jeg kort sagt uenig. Hvis det andre så er det et argument som det nok er både sannheter og myter i, og åpen for diskusjon, men særlig problematisk i forhold til film så er det spesielt siden det er en såpass kostbar gren å støtte i forhold til f.eks litteratur og malekunst.

Hvis jeg skulle sette meg ned å skrive en bok så står jeg i praksis med samme utgangspunkt som Hamsun, Dostojevskij, Ibsen, Kafka eller hvilken som helst forfatter. Med blyant og papir, eventuelt en datamaskin eller en skrivemaskin foran meg. Samme utgangspunkt i seg selv, og det er altså kun talentet som hemmer meg fra å skrive like bra som dem, så begrensingene er kun hos meg selv. I film er det ikke det samme likevel. Jeg har ikke samme utgangspunkt som James Cameron eller Walt Disney hvis jeg skulle lage en film. Film koster svært mye penger, involverer ofte mange folk og budsjettet gir film mange flere muligheter og resulterer lettere i det folk forbinder med “kvalitet”, siden mer midler åpner muligheter mer. Klart, det finnes jo noen tilfeller der filmer på veldig lite budsjett har gjort det veldig bra kommersielt, men det tilhører oftere unntakene.

8.
dorky-dork-7

Gjesper: “Syns godt flere av filmene kunne gått på NRK, når man tross alt er med og betaler for dem.”

Svar: Relativt sikker på at det går mye norsk film på NRK og NRK2. Mulig skribenten her snakker om at nye filmer skal komme på TV raskere. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar, men det er jo helt vanlig at film har en periode på kino først, og gjerne en sekundær på DVD-markedet før de får visninger på TV.

9.
20397934.DorkFish

AndyAce83: “Å kaste penger etter folk gir ikke god film. Det er den tiden du går å sulter i Kristiania…”

Svar: Nå er det mange forskjellige ting som gjør en bra film, men igjen så er det nok lettere å kaste en slik klisjé etter forfattere og malere. Han hinter jo her selvsagt til Knut Hamsun, som dro ned til Kristiania for å prøve å slå igjennom og sultet seg selv mens han skrev boka Sult.

Film er igjen mye mer kostbart i seg selv, HELT uavhengig om skaperen lider/sulter eller tørker seg i ræva med tusenlapper. Igjen gir det fortsatt ingen mening i at å kutte støtte i en bransje gir en bedre bransje. Ikke noe mer enn det gjør å kutte i budsjettet til politiet gir et bedre politivesen i alle fall.

Å avlive kona, barna og amputere av føttene til en kunstner gjør han eller hun ikke til en bedre kunstner nødvendigvis heller. Lidelse kan kanskje ha en positiv effekt på kunstnere i noen tilfeller, selv om det er en kompleks(og for så vidt interessant) diskusjon rundt dette som ikke alle er enige i, men selv hvis det var så er det ikke så svart/hvitt og enkelt som skissert.

Disse lett kyniske argumentene høres ellers ut som de tilhører en diskusjon rundt kunstnerstipender dessuten, og ikke en støtte til en offentlig generell filmproduksjon. Ser man på en samlet etablert norsk filmbransje som en sultende kunstner som vandrer rundt i Oslo? Det oversettes ikke så elegant.

10.
ngbbs480280fb8fd57

ThePureGymGnome: “Litt pussig da at USA er helt overlegne på filmproduksjon, når de overhodet ikke gir statlig støtte til filmer?”

Svar: Nå er det jo for ordens skyld en forholdsvis subjektiv mening å si at USA er overlegen på filmproduksjon, og mange land har sterke filmnasjoner, men det stemmer jo at Hollywood har hatt en veldig sterk føring på filmbransjen verden over, og i Norge ser man nok langt mer amerikansk film enn vi ser norsk film.

Nå kan man jo si at dette nok har mange årsaker, men en rådende årsak er jo at USA generelt fikk den posisjonen globalt som supermakt i verden etter 2. verdenskrig. En makt de ikke var ydmyke til å bruke til det maksimale. Over hele verden er amerikanske produkter blitt vanlige og på godt/vondt folkekjære ting vi ser både i butikkene og i kulturen. Nå mener jeg for ordens skyld ikke noe vondt om amerikansk film i seg selv, da mange av mine favorittfilmskapere og favorittfilmer kommer fra innen disse landegrensene, men det går an å ha to tanker i hodet samtidig og være spørrende til om dette maktforholdet USA har på verdenen er fredet en hver kritikk.

Dessuten er det jo ikke sant uansett, for mange av delstatene i USA gir skattetrekk for å støtte en filmbransje, og man kan se på figurene her.

11.
dumb-neanderthal1254788145

SViker: “Trodde vi hadde sluttet med filmer ala Løkkeberg. Subsidiert med millioner av kroner alle filmer, og så dype at selv Løkkeberg sleit med å forstå meningen med filmene. Dis out…” 

Svar: Stakkars Vibeke Løkkeberg hvis hun skal være en skyteskive for det som en gang var galt med norsk film. Litt ufortjent da hun jo var og fortsatt er en interessant subversiv karakter i norsk kulturliv. Hun fortjener langt bedre, og jeg synes mange av disse regissørene på det kritiserte 70-tallet i norsk film fortjener litt bedre bare fordi de ikke var Orions Belte. Folk som Ingmar Bergman var jo forøvrig svært opptatt og interessert i Vibeke Løkkeberg sin filmskaping.

Det er muligens effekten av Hud som gjorde dette for Løkkeberg, en film som var vond og svært personlig og egentlig veldig innadvent, men også svært dyr i norsk målestokk den gang. En spesiell film som nesten kan ses som den store motsetningen til den hedonistiske popkornfilmen. På en måte kan hun kanskje ses på som det diametralt motsatte.

Det sagt så er det jo dette uansett ikke sant at vi har “sluttet” med noe. Det lages jo enda filmer som er like kunstneriske som Løkkeberg hvert år kan man jo lett påstå. Norsk filmbransje har en en generell konsensus at man skal prøve å lage forskjellige typer filmer, både innovativt artistiske og lettere publikumsfrierier og alle mellomstopp på veien i mellom dem. De fleste land tenker slik.

Klart, her vil nok noen som jeg være mer vrang vanskelig, siden jo denne bloggen er dedikert til det som man litt subversit kaller en hyllest til “obskur norsk film”.

Jeg synes ellers, og er klart bevisst på at jeg er i mindretall, at norsk filmbransje gjerne må bruke masse masse masse penger på merkelige og rare filmprosjekter som ikke ligner noe annet, og være mindre opptatt av hvor mye de tjener inn og mer opptatt av å skape noe unikt. Mindre av denne nasjonaljublende fotballmentalitetsholdningen at vi skal bli størst og best, og se på å vinne filmpriser i utlandet som pokaler i et olympisk mesterskap. Jeg synes ikke det er en sunn måte å se ting på. La oss heller være noe eget i kjernen, ville jeg foreslå. Flott om vi får medgang internasjonalt, men jeg skulle ønske det kunne være på ærlige premisser.

Når det kommer til publikum så er det jo selvsagt trist om ingen i det hele tatt bryr seg om slike filmer, og det vil for ordens skyld ikke jeg heller, men for min del er det inget tap om filmene ofte henvender seg til en sterkt interessert men eventuelt begrenset gruppe mennesker iblant. Jeg har aldri tenkt på filmer som henvender seg til “alle” som nødvendigvis noe bra. Vanligvis mister de all særpreg med det. Tenk på det som kalles familiefilmer. Altså filmer som henvender seg til både de yngste og de eldste. Det blir fort veldig tamme og kunstige filmer som ikke har noen grunnmur.

Som Lars Von Trier sier det så er det ofte slik at de beste filmene føles litt som en stein i skoen. Med det mener han at filmer skal kjennes litt.

12.
rob-deb-the-dork-knight-triumphant-free-24251-300

Rettpaa_Rattata: “Det som er problemet for “kunstnerne”, er som de sier, at god kunst ikke er kompatibel med kapitalisme, eller noe i den duren, fordi flertallet ikke vet å anerkjenne god kunst. Derfor må flertallet spleise på kunstnernes livsopphold og utgifter slik at kunstnerne seg i mellom kan betrakte hverandres kunst, ettersom de er de eneste som vet å anerkjenne og forstå den.

Og da mener jeg at hvis alle må bli tvunget til å betale av sitt arbeid for at noen veldig få skal få fremført sin “kunst”, er det heller ingen interesse for kunsten, og det har ingen verdi for samfunnet. Det er kun unødvendige utgifter, sløsing med tid og krefter som kunne vært brukt til langt mer fornuftige og nødvendige formål, på oppgaver hvor staten faktisk har en fordel til det private. F.eks rettsvesen, forsvar, politi. Men igjen, staten ser det ikke slik. F.eks film er en perfekt måte å spre korrekte meninger og holdninger på.”

Svar: Dette er jo en vanlig retorikk. “Å! Hvorfor skal alle betale for noe som få eller ingen bryr seg om?”

Finnes det et godt motsvar på det dette? OK. Det er litt vanskelig å argumentere mot noen som virkelig har Ron Paul eller Friedman sitt tryne tatovert i pannen og fri marketskapitalisme-idealer brusende fra sitt bryst, for de har jo idéen om at all form for skatt er en form for “ran” fra individet, og sier ting som å “skamme seg på de som mener at JEG skal bruke penger på noe DU vil ha”. På mange måter er det vel en light-versjon vi ser mønstret i disse kommentarer. Sånn rent politisk er det problematisk å snakke om naturgitte rettigheter til å ikke bidra til et samfunn hvis man jo lever i nevnte samfunn. Flytter man ut i skogen og lever kun på egne kyr og potetåker og nekter det moderne samfunn 100% kunne jeg kanskje sympatisert.

Jeg vet mange kunstnere, filmskapere og mennesker ellers i kulturfeltet ikke helt vet hva de skal si til slike kommentarer. Her er de lei seg for økt kutting i deres levebrød i en lang tradisjon av støtteordninger, som gjør det langt tøffere for dem, og så kommer enkelte og sier ingen fortjener å kunne leve av det uansett. Kreativt virke i et samfunn har ingen felles verdi. Det er jo bare en hobby, sies det. Her settes hardt mot hardt.

Nå er det jo interessant hvor disse holdningene egentlig kommer fra, siden de ofte er så harde og så bitre. Kunne man spekulere i at noe underliggende er en form for anti-intellektualisme? Kanskje tilogmed en misunnelse for at noen ønsker å leve av noe kreativt, og kanskje lykkes med det? Eventuelt er de bare er harde i sine politiske prinsipper muligens, men jeg våger meg påstanden likevel.

Dette kan man se hos mange mennesker. Når noen ikke forstår kunst eller en viss type film, så liker de ikke å føle seg dumme og ukultiverte, og selv om det slett ikke er alle som reagerer på samme måten, så ser man gjerne at enkelte får svært bitre og smålige holdninger av dette. Det er altså ikke sikkert at det bare handler om pengene, men om lav selvfølelse og en form for bitter reaksjon på noe.

Det føles litt ille å si dette, men det er akkurat som det en dobbel tunge fra denne typen folk. Man vil se bedre filmer fra Norge, for deres egen velferd, men liker ikke at det finnes folk i Norge, folk de kanskje tilogmed kjenner eller er naboer til, som skulle få et liv der de kan holde på med noe slikt, og hvis de må så skal de i alle fall ikke gjøre det UTEN at de er i ekstrem lidelse mens de gjør de. De skal ikke tro de får noe gratis her. Er de kreative og kan skape noe, så skal de i verste fall fall plasseres inn i en kommersiell ramme der artistene selv ikke har noe å si, og de skal være mer enn piskede eseler til en nytelsesmaskin. Noe “far out” av en teori, men når det ligger så mye harnisk i kommentarene så må man jo nesten spørre seg hva som egentlig er problemet deres.

Det er ellers interessant hvis det er noe i det. For hvis det er en følelse av urettferdighet som ligger i dette, så burde man kanskje egentlig utarbeide muligheter for FLERE å jobbe med noe kreativt, enn færre? Kanskje vi burde utviklet et helt annen type samfunn.

Tilbake på sporet: Å forsvare dette igjen må nesten innebære at for å skape en levende og god filmbransje så må det idéelt være et mangfold, det må være lov å prøve ut nye ting både innholdsmessig og teknisk, det må utvikles personlige stemmer og uttrykk. Dette hjelper også de filmene som er brede/folkelige og går ut til folk, så vel som nisjefilmene som går ut til interesserte eller om man vil ha noe annerledes. En sånn basis kan jo hypotetisk sett støttes privat også selvsagt kan man si, men pr i dag er dette noe vanskeligere i praksis å få til.

Hvis man virkelig ikke ser noen verdi i kultur, og mener man ikke trenger en sterk norsk filmbransje, så stem for all del Høyre og Frp, men hvis man vil se den utvikle seg på en bedre måte så stem heller på et parti som har bedre kulturpolitikk.

13.
how-to-look-stupid-134

Arrangert Klone: “409 millioner skal altså bevilges i 2014 for at disse løsgjengerne skal bedrive sin hobby. Det er 409 millioner kroner for meget.
Målet må være fullstendig avvikling av denne og all annen kulturstøtte som holder liv i den altfor store delen av dagdrivere i den norske befolkningen.”

Svar: Mye av det samme i denne kommentaren, men her merker vi hatet enda tydligere mot kreative mennesker. De er altså dagdrivere nå som ikke gjør noe annet enn en form for ubrukelig lat dovenskap eller noe slikt? Nå kjenner jeg ikke denne personen i det hele tatt, men den dagen han bare ser en eneste episode av en tv-serie, leser en tegneserie, en bok, spiller et dataspill eller hører på musikk så motsier han på mange måter seg selv. Da støtter han jo noe han mener er dagdriveri, og beviser at det ikke er det lengre.

Hvis noen ville si at han kun gjør det hvis det er norsk kultur, og ikke ville gjelde f.eks amerikansk kultur, så må jeg spørre hvorfor å jobbe kreativt med noe i et land er noe helt annet enn fra et annet.

14.
tom-brady-dork

Calmjoika: “Det er en myte at ikke filmen kan blomstre i nær sagt alle retninger under mer kommersielle rammer. Faktisk er en sterk kommersiell forankring essensielt dersom man vil noe med norsk film.

I norge har vi på mange måter hatt motsatte premisser. Det sære, smale og mellommennsklige alvorlige har stått i fokus. Og det mer kommersielle har vært unntaket snarere enn regelen. Mildt sagt ganske pussig.

Vi trenger akkurat nå flere kommersielle filmer. Så, med tiden, vil det smale og unike vokse frem av seg selv. Men ikke alle de smale “perlene” vil nå ut. Kanskje like greit egentlig.”

Svar: Wow. I alle fall en ikke like hjernedød kommentar som noen av de andre, selv om den jo slekter med ting som ellers sies.

Jeg ser ikke hvordan film kan blomstre i “nær sagt” alle retninger under kommersielle rammer. Å bare kalle det en myte sier jo ikke så mye uten begrunnelse i hvordan.

Setter man norsk film under totale kommersielle rammer så får man først og fremst kun kommersiell film. Det er alt. At vi “trenger” flere kommersielle filmer akkurat nå vet jeg ikke hva som menes med en gang. Hvis han snakker ut fra egen smak så greit, at han f.eks kun liker den type filmer, men om han mener noe mer konkret og allment så kunne han gjerne vært tydeligere hva pokker han snakker om. “Dersom man vil noe med norsk film” sier ikke så mye.

Uansett, norsk film bygger nok på mer et slags blandingsøkonomi-prinsipp. Film ses ikke kun ut i fra salg, men fra en større kontekst der alt fra omtaler, historisk kontekst, internasjonal erkjennelse, filmfestivalkjør og salg på kommersielle kinoer teller inn helhetlig. Er ellers naturligvis uenig i at “det sære, smale og mellomennesklige alvorlige” har stått i fokus, nesten tvert i mot egentlig. Er mange eksempler på storbudsjetterte publikumsfrierier de siste årene, og den største satsningen i norsk film er faktisk fortsatt barnefilmen og ungdomsfilmen som den har vært svært mange år nå, da jo disse filmene også selger mest.

15. 
redneck_truck_driver

Viggo Pettersen: “409 mill for mye. Burde vært brukt på vei.”

Svar: God idé! Hvorfor stoppe på bare film? La oss bruke HELE statsbudsjettet på vei. Tenk på veiene vi kunne fått. Sånn seriøst! Tenk på hvordan veiene i Norge hadde sett ut hvis hele statsbudsjettet gitt til veier. De hadde vært temmelig rå.

32300873-SS_expensive_streets_cover.600x400

Konklusjon:
Jeg regnet litt på det og ser at hvis alle i Norge skulle spleise på disse 400 millionene så ville vi vært i underkant av hundre kroner hver. Nå er det jo ikke så enkelt å regne på det, siden ikke alle er i arbeid og noen kanskje betaler mer enn andre, og endel støtte kommer fra industrielle foretak i tillegg, etc, men det ligger kanskje rundt der. En arbeidstime i året kanskje bare for å fortsatt ha en filmbransje i Norge.

Holdningene er ellers litt skuffende kanskke, særlig siden den er så homogen i sitt harniske uttrykk og ignoranse, men man må huske at det er en viss type mennesker som har behov for å komme med sånne holdninger, og det er nok de som er ekstremt uenig i dette og ikke den snittlige befolkningen som tiltrekkes slike kommentarfelt. At folk ikke orker å svare disse folkene er ellers relativt forståelig. Man ender sannsynligvis bare i en veldig lav form for diskusjon der ingen av partene ser spesielt bra ut. Man kan jo også ved å kaste seg inn i en diskusjon med de verste av dem også gi inntrykket at dette er valide kritikker verdt å svare på, gir dem ekstra eksponering, når de egentlig viser en enorm ignoranse for det de snakker om.

En fattig trøst er at det ikke er disse som sitter å avgjør sakene på slutten av dagen likevel. Jeg tror likevel folk som er genuint interessert i film og kultur burde føle et større ansvar å møte folk og holdninger som dette. Ta ansvar! Det er noe litt forstyrrende med å la slike kommentarer stå ubesvart og at effekten av dette kan være at flere adapterer slike holdninger.

do-not-argue-with-an-idiot-demotivational-poster-1282579406

Den Nye Norske Skrekkfilmen

På en av mine favorittblogger; 366 Weird Movies, kom jeg over denne anmeldelsen av Død Snø (2009). Den siste paragrafen er spesielt relevant:

“An unintended consequence of Wirkola’s movie is that it makes the Norwegian film industry look insecure and desperate to close a perceived midnight movie gap with the rest of the Western world.  Though Dead Snow may be Norway’s own contribution to international zombie culture, it’s full of references to American films and TV shows—not only to horror movies but to “The Simpsons,” The Terminator, and Indiana Jones.  Other than the snowy tundra, there’s nothing uniquely Norwegian about this movie; in fact, it does the country a disservice by making it look like a land that’s envious of America’s “rich” pop culture, and anxious to fit in with bland monoculture rather than to stand out.  Perhaps “Tommy” Wirkola purposely used this tactic to make the transition easier when Hollywood remakes this product”.

http://366weirdmovies.com/dead-snow-dod-sno-2009/

Jeg tar fram dette sitatet fordi det dessverre er mye sannhet i det. Norsk filmkultur har lenge hatt et problem med å risse ut sin egen nisje. Dette er spesielt synlig i dagens skrekkfilm, som virker mer tilfreds med å ape amerikansk sjangerfilm enn å finne sin egen identitet.

Noe uforklaring kommer opp til overflaten under oljeborringa. Kløktig bruk av arkivfoto fra Mørke Sjeler.

Trolljegeren (2010) for eksempel, tok found- footage aspektet fra The Blair Witch Project (1999) uten å forstå greia med de. I BWP ga found-footage aspektene filmen et anstrøk av troverdighet som førte til at folk ble mer dratt inn i filmen. Men det var også et spørsmål om kontroll. Mot slutten av BWP har kameramannen Josh forsvunnet og Heather og Mike blir sittende igjen, redde og fullstendig fortapte. Plutselig begynner filmen å klippe uten forvarsel. Dette signaliserer at Heather og Mike ikke har kontrollen over sin egen film lenger, selv om de fortsatt holder kameraet. Filmen deres har blitt funnet (derav navnet found-footage) og deres virkelighet reflekteres av det tredje partiet som nå har funnet filmen og prøver å sette sammen puslespillet som ligger i det uredigerte materialet. Til forskjell fra Trolljegeren er found- footage elementene uløst knyttet til The Blair Witch Project. Når det klippes i Trolljegeren får jeg bare følelsen at dette er en vanlig narrativt klippet film siden det ofte klippes til kameraer som ingen av karakterene holder selv. Det er ingen grunn til at Trolljegeren skulle vært skutt som found- footage, bortsett fra at det leder opp til en tåpelig vits på slutten. Det tilføyer ikke filmen noen nye elementer, men blir bare et distraherende formvalg uten noen tanke liggende bak den. Da kan man kritisere filmskaperen for å bare hoppe på en trend mens den ennå er populær.

Den redefinerte hulderen i et postmoderne Norge. Legg merke til hvordan bildet er tappet for farge, noe som går imot det umiddelbare inntrykket av bildet som et nasjonalromatisk postkort.

Og hva bringer Fritt Vilt filmene (2006-2010) til en allerede loslitt sjanger som slasheren? De er satt til et eksotisk lokale, that’s it! Den sosiale dynamikken i Fritt Vilt er ikke noe annerledes fra en typisk slasher og at den er satt i Norge virker som en tilfeldighet.  Jeg får følelsen av at Roar Uthaug ikke har fantasien for å bringe noe nytt til en sjanger han tydelig elsker, men ikke forstår. Hans filmskaping, som Tommy Wirkolas, blir bare en akt av homage. Og når vi snakker om Wirkola, kan jeg nevne at dette er mannen som startet karrieren sin med å lage en homage til Kill Bill (2003), en film hvis hele eksistens er en utforskning av hvordan collage-aktig filmskaping kan brukes for å skape et individuelt kunstnerisk uttrykk. Mens Kill Buljo (2008) er den filmatiske versjonen av; “Ville det ikke vært kult om”…  Hva for slags nye synspunkter bringer Wirkola inn i Tarantinos film ved å gjøre The Bride om til en same? Ikke noe annet enn en sketsj mer lavmåls enn en russerevy. Og Wirkolas to andre filmer jokker så hardt oppover beinet til Sam Raimi at han burde søke om kontaktsforbud. Bare se på hans nyeste film, Hansel & Gretel: Witch Hunters (2013), som stjeler uhemmet fra Raimis Army Of Darkness (1992) uten å forstå hva som fikk den til å funke. I AOD har de anakronistiske elementene et narrativt formål. De skal vise hvor fremmed Ash Williams er etter å ha blitt sendt tilbake i tid og hvor sterkt de er i kontrast til middelaldersettingen. I H&G kan disse elementene kokes ned til at de er innforstått som sprøe. Ved å armere Hans og Grete med pumpehagler robber Wirkola eventyret for sin allerede underliggende, ukomfortable subtekst å gjør det om til en postmoderne maktfantasi med kantene slipt av.

 Den sentrale metaforen i Mørke Sjeler presentert visuelt gjennom plasseringen av Morten Ravn og hans besatte datter, Johanna, i bildet. Den eldre generasjon fyller den yngre med sine synder, representert av bensinen han fyller på bilen. 

Dette er dog ikke noe unikt for Norge. En av de største problemene i dagens filmkultur er at regissørene ikke bearbeider innflytelsene sine. Når folk ikke er skye med å poengtere hvem og hva de er influert av leder det til en pregløs filmkultur. Dette kommer spesielt til syne når man tar et kritisk blikk på norsk sjangerfilm. Roar Uthaug, Tommy Wirkola og Andre Øvredal sine filmer er ikke om noe annet enn film. Spesifikt de filmene de har blitt inspirert av. Ved at de er så lenket fast til den amerikanske skrekkfilmtradisjonen strever disse filmene med å oppnå sin egen identitet. Man kan, som G. Smalley nevner i sin anmeldelse av Død Snø, se på de som inngangsbilletter til det gode selskap. Turistreklamer for eksotiske Norge med et lett gjenkjennelig formspråk som ikke fremmedgjør de amerikanske produsentene. De handler derfor ikke om den norske tilværelsen, men den norske selvgodheten, tryglende etter å bli anerkjent på verdensbasis uten å ha fantasien eller kløkten til å skille seg ut.

Likevel, de siste tre årene har det kommet ut tre skrekkfilmer som alle er unikt norske. Det er fruktbart å sammenligne disse med en annen norsk film, nemlig Jens Liens Den Brysomme Mannen (2006). Som i Liens film blir det norske samfunnet skildret som en sosialist-skjærsild hvor det finnes ingen sorger, men heller ingen gleder. De tre nevnte filmene knytter denne angsten til et spesifikt problem eller institusjon i Norge og legemliggjør den. Mørke Sjeler (2010) er en satire i George Romeros ånd som tar for seg den umenneskeliggjørende effekten oljerikdommen har på Norge. Oljen er her et levende vesen som gjør den personen den tar over til en del av en kollektiv bevissthet, fokusert på assimilasjon og død. Thale (2012) poengterer hvordan nasjonalisme kan korrumpere individet og hvordan Norge aldri kan gå videre som land hvis vi fortsetter å stole blindt på vår egen selvgodhet. Mens Dunderland (2012) tar for seg vår kunst og kultursektor og setter det opp imot vår inhabilitet til å bearbeide tragedier. Og til forskjell fra tidligere nevnte bidrag er disse filmene gjennomført kinematiske, isteden for å være filmatiske lappetepper av referanser og selvironi.

Ta denne scenen fra Mørke Sjeler, hvor en doktor blir angrepet av en rekke zombifiserte pasienter. Vi ser aldri at de river ham i filler, isteden blir han klemt  opp mot et lerret som viser en simulasjon av assimileringsprosessen. Se hvordan de presser ham ut av bildet og hvordan skyggen av den ene zombien fyller bildet. Dette er en inspirert visuell metafor for hvordan vi blir umenneskeliggjort i oljens navn. Individet blir redusert til en abstraksjon for at oljen skal fortsette å flyte. Det er ikke subtilt, men film er og blir et visuelt medium og denne scenen viser en regissør som er tro med det filmatiske språket isteden for at vi skal bli avspist med en masse flat og uengasjerende eksposisjon. Det viser også en kreativ bruk av budsjettet som i en større produksjon hadde kokt ned til en effektsekvens. Ikke at effektsekvenser kan være artistiske, men dette er et godt eksempel på en filmskaper som bruker de midlene han allerede har til å skape noe unikt.

Det er interessante øyeblikk i alle tre filmene som skiller seg ut fordi de ikke prøver å være forklarende, publikumsfriende eller tilfredsstillende. Thale åpner med en ekspresjonistisk scene som gjentar seg senere i filmen. Som et ekko hopper denne åpningsscenen framover i tid og forklarer hvordan frøet av forførelse ble sådd i karakterens hode. Det uten å gjøre det klart for seeren at denne scenen er viktig for filmens helhet.

Thale er også interessant for hvordan den putter en moderne vri på huldermyten som igjen blir en kommentar på Norges tilstand. Hulderen (som filmen er oppkalt etter) blir funnet bortgjemt hytte av to åstedsvaskere. Hun har vært holdt fanget og eksperimentert på av en svenske i tjue år. Disse eksperimentene ledet til at hun ble symbolsk kastrert fra halen sin, altså sin opprinnelige natur. Dette kan sees på som en kommentar på Norges forhold til nasjonalismen. Søta bror prøver å hjelpe Norge til å realisere seg selv ved å modernisere et nasjonalistisk symbol, men han glemmer huldras dobbeltsidige natur, noe som leder til hans undergang. De to åstedsvaskerne,  strir begge med problemer relatert til det gamle og moderne Norge, blir forført av Thale og ved hjelp av henne løses problemene deres som ved  magi. Filmen gjør narr av den norske troen på at nasjonalisme løser alt. Elvis blir gjenforent med datteren (det familiære) og Leo blir kurert for kreften (likegyldig nihilisme) fordi de stoler blindt på Thales angivelige uskyldighet. Filmen blir derfor en rekontekstualisering av huldermyten (som også er en god metafor for filmen selv) og en utforskning av virkeligheten den moderne nordmannen er fanget i.

Det siste bildet i Thale. Et mystisk blikk til tilskueren selv, en invitasjon til å reflektere over nasjonalismens forførende natur.

Dunderland er mest inspirert av Stanley Kubricks The Shining (1980), men det er viktig å påpeke at filmskaperne ikke siterer Kubrick for å vise hvor mye de liker filmen. Dunderland rører ved de samme temaene som The Shining bare satt i en norsk kontekst. I The Shining er det en kraft på Hotel Overlook som nærer seg på den negative energien fra Jack Torrance. Den har blitt bygd over en indianergravplass, noe som skal symbolisere fortiden Amerika ikke vil eller kan forsone seg med. Kraften i hotellet rører ved noe i Torrances underbevissthet noe som vekker til live hans voldelige fortid. I Dunderland har hele Dunderdalen hotellets rolle. Den nærer seg på innbyggernes individualitet og suger ut livskraften fra dem. Gjør dem til zombier hvis hverdag består av stiv høflighet og tomme nasjonale ritualer. De øyeblikkene vi faktisk får en sjanse til å se dem opptre spontant og menneskelig, holder filmen oss på avstand. Som for eksempel når de kommer til en konklusjon at Lauras skuespill kommer til å lede ingensteds.

Dette i kontrast til hvordan filmen skyter Dunderdalen selv. Vi får praktfulle og fantastiske vistaer som sveiper over dalen i all sin majestetiske prakt. Karakterene selv blir redusert til et ritual, som i middagsscenen som bare består av upersonlige hender.

Som i The Shining har Dunderdalen vært åsted for en av Norges største synder, nemlig heksebrenningen. Den siste heksebrenningen fant sted i Dunderdalen og det er fortidens ånder som rører ved noe i underbevisstheten til Laura, kvinnen som vil sette opp et skuespill om den siste heksebrenningen. Morsomt nok blir ikke dette bare en kommentar på en fortid Norge ikke vil innfinne seg med, men også vår kultursektor. Vi er for feige til å kreere kunst som kan få oss til å reflektere over våre egne mangler. Laura er mest interessert i små uviktige detaljer i stykket, som om kostymene er tidsriktige, enn å lage noe resonant. Det ender opp med at alle skuespillerne blir drept av den besatte Laura, som tilslutt henger seg foran sitt publikum. Vi kan ikke konfrontere oss selv og vår rtiden vår og kunsten er for inhabil til å gjøre en endring i livene våres. Dunderdalen blir Norge i et mikrokosmos; et lite eksempel som skal sette fingeren på noe større.

Fortidens spøkelser står anklagende og målbevisst i snøføyka, som onde minner vi ønsker, men ikke kan fortrenge.

Poenget mitt er at disse tre filmene utviser en visuell sans som er sårt manglende i norsk film. De er modige satirer som ikke er redde for å være teite. Bare det faktum at de er ærlige i forhold til materialet sitt isteden for å distansere seg fra det, utviser de en modenhet som norsk film trenger mer av.  Disse tre filmene tegner opp en interessant bølge av selvrefleksiv og tankevekkende filmskaping som er uløselig knyttet til det moderne Norge.