Mine tanker om Antinatalisme 2017

Filosofi er et interessant tema. For mange år siden fikk jeg det for meg at filosofi primært kun var tanke-masturbering, og at det egentlig ikke hadde noen spesiell verdi. Ikke ledet det til noe. I beste fall var det gymnastikk for hjernen.

Sene nattdiskusjoner med min far, en biolog og en hard realfag-mann, og som tydeligvis fikk lov å skippe ex-fil på sin akademiske vei, så fikk jeg vite at han hadde svært liten respekt for filosofien. Han mente Charles Darwin og vitenskapsmenn hadde svart de fleste gåtene filosofien hadde grublet på i lang tid. Hva er meningen med livet? Faren min sa svaret er tullete, fordi vitenskapen har vist at det ikke er noen mening med livet, og at vi er her pga en evolusjonistisk prosess. Han fnyste også litt av de gamle grekerne. Aristotoles trodde tydeligvis at grunnen til at fuglene i Athen var borte om vinteren var at de fløy under havet, og det er jo bare tull. Jeg merker andre mer vitenskap-favoriserende menn kaller filosofi som å lete etter svar i mørket.

Jeg tok jo ex-fil en gang selv, og jeg fikk også litt inntrykket at filosofien prøvde å relativisere naturvitenskapen. Min foreleser hadde en oppgave til oss der man snakket om tyngdekraften. Newton sin teori handlet om tyngdelovene, mens en av de gamle grekerne derimot trodde gud «dro» ned fjæra mot bakken. For en filosof skulle visstnok disse to teoriene sidestilles, og ingen var sikrere enn den andre. Jeg husker jeg kranglet litt med foreleseren om hvor tullete en slik påstand var, og at tyngdekraften var bevist. Hvordan kunne han likestille dette? Jeg hadde problemer med å forstå hvordan han kunne mene dette. Jeg husker han ble stille og betenkt en liten stund, før han gikk tilbake til standpunktet sitt at begge teoriene var like valide. Jeg var skuffet over det. Var filosofi rett og slett bare å relativisere seg ut fra virkeligheten? For noe svada i så fall. De hadde tydeligvis heller ingen bruk for evolusjonsteorien, siden den tydeligvis sto litt i odds med filosofihistorien og dens mange tenkere. I verste fall: var filosofi bare nok en religion, som fornektet fakta når det passet den?

Senere har jeg heldigvis fått en annen holdning til filosofi. Kanskje var denne foreleseren en slags postmodernist, fordi jeg er usikker i dag hva han snakket om. Når det kommer til mennesket så kan man godt si at filosofi ikke burde fornekte menneskets biologi, fordi vi er et resultat av evolusjon, men det er likevel et problem at å si at biologien er en fasit for rett og galt. Jeg anser ikke naturen som en god «oppfinnelse». Det er jo ikke en gang en virkelig oppfinnelse i den grad det ligger noen tanke bak den. Den er alt annet enn en plan hvordan ting burde være derfor.

Spørsmål som «mening med livet» er ellers ikke noe dypere enn at vitenskapen har tolket det dithen at Gud ikke finnes, at det ikke er en overordnet implisitt plan med naturen, at vi er et resultat av biologi og at det dermed ikke finnes en objektiv mening med livet. Dette er fint, men jeg tror fortsatt man kan snakke om mening på et mer erfaringsmessig plan som levende skapninger. Hvordan skal vi leve i et meningsløst univers? Mange mennesker drives av ulike ting inne i seg, populært kalt «viljen», hva betyr dette? Ellers, hvis man erkjenner at smerte eksisterer og harme ikke er bra, så vil det påvirke veldig mye av hvordan man vi bør leve. Filosofien har mye å si fortsatt.

Antinatalisme 

Tematikken om antinatalisme traff meg rundt 2011-2012, og den gang slo det meg først og fremst bare som en interessant filosofi. Kanskje litt deprimerende, men veldig interessant. Jeg husker jeg hadde lest mye evolusjonær psykologi, og trodde på dette tidspunkt at alt av menneskelig oppførsel kunne spores opp som enten overlevelsesmetoder eller attraksjonsmetoder(naturlig seleksjon og seksuell seleksjon). Antinatalisme ga ingen mening i dette lys. Fra et naturlig og evolusjonært perspektiv er det noe som ikke kan forklares like enkelt.  Antinatalisme setter tross alt en negativ verdi på fødsel, så hvordan kunne den gi noen mening i forhold til mekanikken til evolusjon? Den er på en måte i direkte opposisjon til evolusjonær psykologi, og den beviste også for meg at menneskets tanker faktisk er høyere og adskilt fra vår natur. Jeg hadde tidligere trodd vi var fanget i den.

Jeg kan i grunn ikke tenke meg et større tabu enn anti-natalisme i dag. Der de fleste ideologier og tankeganger angriper «den andre siden» og forsvarer sin egen side, så står antinatalismen i opposisjon til absolutt alt. Selve grunnlaget og roten til livet står i søkelys, og det er en vanskelig erkjennelse at livet i seg selv er roten til alt vondt. Likevel så er det så logisk at det et barn kunne skjønt det. Hadde ingenting eksistert, så hadde ingen lidelse eksistert, ingen urettferdighet hadde eksistert og ingen bekymringer. En vanskelig erkjennelse å akspetere, men den kan ikke nektes. De fleste ønsker å tenke at livet i utgangspunktet er godt, i alle fall nøytralt, men at negative aspekter finnes, og helst at disse kan fokuseres på og fikses som de kommer. At elementer med å leve som kreft, dødelige sykdommer seriemordere, voldtekt, terrorangrep og alt negativt finnes er ikke grunner til å se på etikken i prokreering som negativt, men i stedet skal prokreering aksepteres mens disse tingene kan og skal motvirkes. Selv om man ikke kan fjerne selv en brøkdel av mest negative elementene med å eksistere så virker det som mer logisk for majoriteten å aldri se på roten av problemet.

Min vei videre

Jeg føler at å finne antinatalismen har vært både det beste og det verste som har skjedd meg. Alt endret seg. Jeg ønsket egentlig ikke å være enig med antinatalisme, av mange grunner, ikke minst fordi jeg skjønte at det ikke var noe bra for karrieren min. Hvem vil jobbe med noen som mener å få barn er galt? En som sukker istedet for å gratulere når mennesker forventer gratulasjoner? De fleste vil jo bare ha sitt brød og sirkus. Man må med andre ord lide for sine prinsipper i 2017 hvis man er enig med antinatalismen. Man må rett og slett skjule disse sentimentene, ellers så man akseptere å bli mislikt og vist en kald skulder fra mange hold.

Det positive i det negative med dette er at folk kan i allefall ikke påstå at jeg mener disse tingene instrumentelt for å få noen slags fordeler.

Det er enkelt og greit bare det at å ha sett nøye på argumentene i mange år, så klarer jeg ikke å trekke meg vekk fra det uten å føle meg intellektuelt uærlig. Det gikk fra å være research til en film jeg lagde, men endte opp med å bli den eneste virkeligheten jeg kan se, og det er ingen vei tilbake. Så får det bare være et kors jeg må bære på livet ut. Pokker óg, kanskje. På den positive siden ligger det en små-«smug» følelse av å se noe de fleste mennesker ikke ser. (Selvsagt tatt i betraktning at filosofien er sann.)

Aktivist? 

Min vei etter denne erkjennelsen var om jeg bare skulle akspetere antinatalismen, glemme den og velge å leve videre på samme måte som før og ikke fokusere på andre ting. Som andre lidenskaper jeg måtte ha. Gjemme denne siden av tankene mine. Eller om jeg skulle prøve å se om jeg kunne «bruke» antinatalismen til noe. Burde jeg kanskje være en aktivist? Burde jeg skrive om det? Debattere det med alle jeg kommer over? Burde jeg lage filmer eller dokumentarer om det? Burde jeg hjelpe antinatalismen opp på beina i samfunnet, få folk til å forstå den? Stoppe misforståelser? Dedikere mitt lille liv til dette? Til den dag i dag vet jeg ikke, men svaret mitt har blitt et litt Ole Brumm’sk begge deler. Jeg har prosjekter og gjør ting helt urelatert til antinatalisme, men også prosjekter relatert til antinatalisme.

Er det å ikke få barn så ille uansett? Et barnfritt liv. 

Jeg har alltid separert tankene rundt om at selv om det ikke er rett å få barn, så kunne det jo fortsatt være fint å få barn. Disse to konseptene er jo ikke avhengig av hverandre, og det kunne jo kanskje være at det er flott å få barn mens det fortsatt ikke er etisk korrekt. Mange ting som er galt kan jo fortsatt føles bra. Går man glipp av noe i det å ikke prokreere? Det virker jo som det er «meningen med livet» for mange. Om man ser rundt seg i samfunnet virker det jo som dette er noe man burde erfare. Det er jo et så stort fuzz!

Inntill ganske nylig har jeg jo også trodd kvinner har en slags medfødt driv etter å få barn. Man ser jo hvordan kvinner noen ganger reagerer når de ser babyer. Jeg tenkte at kvinners natur kanskje var dødsstøtet for antinatalisme. Det virker som jeg tok kraftig feil her.

Jeg har funnet en interesse for «childfree»-bevegelsen. Først trodde jeg denne bevegelsen bare var kvinner(og menn) som bare ønsket å prioritere andre ting enn å få barn.

Historiene deres er derimot sterkere og mer interessante enn som så, og de åpner for noen ganske utrolige perspektiver. Det viser seg at spesielt kvinner som ikke ønsker barn ofte blir møtt med mange fordommer og motstand. Fascinerende mange fordommer. De blir kalt «egoistiske», de blir kalt «kalde», og de blir rett og slett hetset.

Hvorfor? Hvorfor betyr det så mye for en at noen andre ikke ønsker barn? Om man selv ønsker barn er nå én ting, men hvorfor dette presset på å skremme unge jenter til å få barn? Advare dem mot deres biologiske klokker, advare dem at de kommer til å angre hvis de ikke gjør det? Hva er det egentlig som foregår?

Kvinners perspektiv mot barnløse:

Det viser seg at det å få barn på mange måter(uansett positive elementer ellers) er en felle. For kvinner selv som har barn, så ligger den enorm misunnelse til de kvinnene som ikke får barn. Hvorfor? Fordi de selv er fanget med et barn som de må prioritere hele tiden fremfor seg selv. De føler det rett og slett er urettferdig at barnfrie kvinner skal fortsette å ha den friheten de nå har mistet. Alt fokuset må være på barnet. Ens egen helse må prioriteres under barnets. Det er rett og slett et slags fengsel.

Mange mødre har anonymt kommet ut på nett og sagt de angrer de fikk barn. De kan ikke si dette åpnet, fordi det vil oppleves som at de ikke er glad i barna sine, og at de dermed er dårlige mødre, noe som selvsagt ikke er tilfellet, men i anonymitet kan de si det. Det er et valg de ikke skulle tatt.

De forteller også skrekkelige historier. Jeg leste en historie om en kvinne som følte seg manipulert av en venninne som nettopp var blitt mor, til at hun også skulle få barn. Hun i ettertid skjønte venninnen bare ville dytte sine egne lidelser over på henne, fordi å få barn var langt fra en så vakker opplevelse som ble lovet.

Dette gir jo på mange måter mening når man tenker over det. Hvorfor ofre sine egne mål og drømmer om det man vil gjøre, for å bruke all sin tid på et barn?

At det er en så fantastisk opplevelse å være høygravid, gå gjennom et smertehelvete av en fødsel(noen steder i verden dør fortsatt kvinner under fødselen), eller at det å ligge utslitt på sykestuen med et blodig skrikende avkom i armene, for å nå bruke måneder med søvnløse netter å passe på det, virker å være den største løgnen som er oppfunnet, og folk tror på det. Et bevis er at barnefødsel ikke er koselig er at markedet er nærmest eksplodert av bøker om postnatale depresjoner. Jeg ble sjokkert over hvor mange slike bøker som utgis hele tiden. Dette er ikke uten grunn. Kvinner går ofte inn i en fødselsdepresjon, fordi de skjønner hvor fanget de er i dette livet, og deres beste år er borte innen barnet er såpass oppvokst at det klarer seg selv. I beste fall er det et offer.

Tenk på det slik også: At en slik opplevelse må motiveres hele tiden fra alle hold med hvor «vakkert» og «viktig» er ikke naturlig. Det virker i stedet å være noe kvinner må fortelle og oppmundre hverandre til, ellers vil antageligvis ingen ha barn mer.

Menns og samfunnets perspektiv mot barnløse:

Flere menn har også en forakt for barnløse kvinner ofte. Dette har jeg også undret meg over. Her lurer jeg på om det ligger andre funksjoner. Fra et slags «feministisk» ståsted kan det virke som menn gjerne ønsker å kontrollere kvinner, og at det ikke finnes en bedre måte å gjøre det på enn å lenke henne fast i hjemmet med sitt eget avkom. En aldri så vakker kvinne som er fanget med et skrikende nytt barn er jo ikke populær hos andre menn. Det får litt samme funksjon som en burka.

Jeg merker også at hos i alle fall at høyrevridde menn gjerne også ønsker å bekrefte at kvinners biologi er å være barnemaskiner. Det er en «naturlig rolle» de skal oppholde. Mange av disse mennene er ganske hjernevasket av religion og sosialdarwinistiske idealer.

Så er det samfunnet da. Makrokosmoet. Hvorfor betyr det noe at barn blir til? Det er ganske opplagt at det er for å oppholde disse grupperingene man favoriserer. Om det nå er samfunn, nasjoner, religioner eller bevegelser. Man ser dette tydeligst i totalitære og krigshissige samfunn. Under nazismen var det en enorm propaganda og nasjonalromantisk skildring av kvinner som «viktige» i rollen å skape flere tyskere. Dette hadde funksjonen i skulle å lage et større og sterkere Tyskland. Flere barn kvinner av Tyskland ga, jo mer kunne nazistene ekspandere grensene og mer makt. Barn ble med andre ord brukt som fremtidige soldater som skulle dø for landet.

Religioner har samme innebygde funksjonen. De fleste religioner har skjønt at å fremheve at det er flott for dens følgere å få mange barn, jo sterkere blir religionen, og mange religioner ønsker verdensdominans. Man ser det også hos folk opptatt av raseteorier. Hvite nasjonalister i dag er ekstreme på det. Deres hat mot andre raser er forkledd som en kamp for deres egen rase sin eksistens.

Så det ligger utrolige mange usynlige krefter i samfunnet for å hjernevaske kvinner og menn til å tro at å få barn er en bra og flott og nydelig ting. Dette har en funksjon, men kommer ikke egentlig fra det at å få barn er vakkert og at folk vil du skal oppleve det. Dette er en form for propaganda.

For hvis det å få barn kun var flott, så ville jo friere land fått flere barn. Dette er ikke tilfelle. Jo desto friere folk blir i et land jo færre barn får de, og desto senere i livet får kvinner barn også. I Norge, som er et ganske godt land å bo i, så kommer det bekymrede meldinger om fødselsraten. Jeg synes dette beviser det jeg sier.

Så man kan jo bare forvente å se propagandamidler som prøver å fremheve ideen om at kvinner må ha barn. Det hele er veldig trist. Hetsen mot barnløse kvinner og menn må bekjempes.

Antinatalisme for fremtiden?

Min største trøst som antinatalist er at selv om jeg tror det ligger en slags byrde over å ha disse meningene i dag, siden de blir så lett misforståtte, så vil det i fremtiden antageligvis bli forstått av flere enn bare outsidere og enkelte intellektuelle. Det kan ta tid, men jeg tror genuint på dette.

Om Det Tragiske

Mennesket er et meningssøkende vesen i en meningsløs verden. Det er vår tragedie, sa Peter Wessel Zapffe. Jeg vil alltid beundre de som kan stå i mot det biologiske og sosiale presset for å prokreere, og å unngå å presse den samme kosmiske forvirrelsen over på et stakkars avkom — men med tiden innrømmer jeg å ikke forvente det av så mange.

Min sønn eller datter skal livet derimot aldri få forderve eller plage. De er for alltid trygge, fordi de skal få slippe å vite om noe som helst. De skal aldri få en skramme av det brutale kosmos. Det finnes ingen risiko at noe galt noen sinne vil skje med dem. Hvis det er noe som gjør meg lykkelig, så er det å vite nettopp dette. Hvis det er noe jeg føler jeg har oppnådd med livet, så er det å ha skjønt akkurat dette.

The Wolf Debate In Norway

In Norway these days there’s an active heated debate going on about the wolf in Norwegian nature.

picture 009

Some of my friends seem to have fallen into this debate and has become staunch defenders of the continued existence of the wolf in Norway. I got into an argument with an old friend on facebook, and then later on Skype because I was «silly» enough to express on facebook that I didn’t see the problem of the wolf going extinct in Norway.

I could sense my friend got very upset by my opinion, and he asked several times if I was joking or not, while lecturing why my opinion was wrong despite not knowing my arguments. A friend of his on facebook was equally upset, if not more so. He did something close to verbally abuse me for having such an «uninformed opinion». He told me that all animals and insects and plants had the same right to live as humans. So who the heck did I think I was, he asked. I was first surprised that my opinion which I conceded was a little controversial was taken in such an ill favor, but it was.

The debate turned into something quite interesting though, because when you talk to someone of the extreme opposite opinion to you(and none of you are visibly insane) there’s an uppertunity to explore a different understanding of reality, if you can get to it, which is something I personally find exciting.

So why do I see no problem with the wolf going extinct? Well, I am conceding I might hold a minority view(although I actually don’t know the opinions of the average norwegian about the wolves) so I’ll hereby defend my view.

There’s two layers to my opinions. The first being that keeping wolves in Norway is nonsensical to defend in fear of wolf extinction, and the other layer is that wolves extinction in itself is no tragedy. I would suspect the first layer being more digestable than the second for upset readers, but we shall see.

Argument 1: Is the wolf really going extinct? Not at all. 

I remember this debate the first time going on in the mid 2000s on social media on some social media called Blink, and I remember there was a fraction of people staunchly supporting the wolf in Norway. This was my first exposure to these opinions, and back then I had no strong opinion. It seemed like something the macho naturalist guys would argue, and it almost seemed like a nationalromantic statement. «Oh, norwegian nature without the wolf is a poorer nature and a poorer culture» you could probably condense their opinion down to. They had these nicely and a little bit cheesy painted logos of a wolf in nature. «Yes to wolf in Norway».

Now in 2017 the debate is back, because they are considering putting the wolves in all of Norway down, because farmers are complaining the wolf is killing off their sheeps.

Well, there’s a funny argument going on, because the species of wolves are actually quite substantially spread world wide. The wolf is NOT GOING EXTINCT. Not close to it. There’s a lot of wolves in northern America, and there’s a lot as many in the forests of Russia and many in Finland and so on. The wolf as a species is not going “extinct” anytime soon. To use that word is to be intellectually dishonest.

So what we really are debating is if the wolf is going extinct IN NORWAY. Inside the national borders of our own country, and that is all. Not a big deal you’d assume. Kenya doesn’t have wolves either, and that is the case with most countries in the world. Countries are social cultural constructions. So it seems like such a delusion to claim its «important» to have wolves inside the borders of Norway, and talk about «extinction» in this context. Its also ironic to the debate that the wolf itself has no clue if it wanders over the borders from Russland to Finland to Norway. To them countries don’t exist. Its just another forest and another hill. In a sense the wolf sees this clearer, which is also ironic.

Another argument I shall make is that if there’s no more wolves in wildlife Norway, lets remember that dogs are really just tamed wolves. Some of them, like the huskies, even looks and acts a lot like wolves. If we include dogs in the equation then there shouldn’t be any issue in the slighest, as there’s not any lack of dogowners in Norway, as there’s often many dogs in almost every street. Another layer of irony however is that its typically doglovers that fights for the wolf to live in wildlife nature, while they would probably call it animal torture to let a tame dog live out in nature by natural resources alone.

Argument 2: The risk of having wolves in Norway

My friend who got upset with me said at one point «I’m just speaking for the animals that can’t speak for themselves». His implication was that since the wolves couldn’t talk and defend themselves intellectually he had to step in to protect the wolves in Norway.

While I was trying to digest the argument I couldn’t help but finding a glitch when I was thinking about the sheeps in Norway. Sheeps are running around in herds being vulnerable to dangerous predators that might hunt them down, eat and kill them alive. Wolves usually picks out the oldest, or the youngest or the sickest sheep from the pack and devours them. No real fairness within the brutality in this. There’s an immense amount of anxiety and suffering going on within the process for the sheep. So when my friend talks about «speaking for the animals», why is he leaving out the sheeps? Or indeed any other poor animals thats on the wolves menu? Would it be reasonable to assume sheeps would want predators lurking around after them, if they had the mental capacity to actually understand their situation? I somehow assume not.

I asked my friend if there existed T-Rexes in the wild in Norway, if he would defend their position in wildlife Norway too? My friend didn’t like the comparison, and brushed it off, but I wonder why, because the argument has some merit. Both the T-Rex and the wolf are predators by their own nature. They go after weaker animals, hunt them and to eat them alive, causing anxiety and immense amounts of harm. If there was T-rexes free in the woods of Norway there would be a moral duty to put them down, because they are dangerous.

Another argument is why there’s such an automatic assumption that the wolf itself is having such a great time in Norwegian nature? Experts claim quite to the opposite that the wolf actually is suffering in Norwegian nature. Its actually starving because there’s not that many easy preys for in Norway, so it everyday live is to run around hunting just to survive, and most day its lives in intense hunger. Its a painful existence for the wolf. They don’t have any dogowner that fills their bowl of dogchow everyday.

The fact of suffering hunger of the wolves also makes smaller human children vulernable to the wolf too, so if you don’t choose not to care about the welfare of the sheeps, what about humans? Your own species? I promise the day a human child is killed and eaten by a starving wolf then this debate is «game over» by default. The wolf supporters will sneak out of the debate immediately, and people like me wouldn’t have need to write another word, because the actions speaks for themselves. The wolf supporters might say its quite rare for wolves to attack humans, and they perhaps have a small point as it is probably rare, but just that the risk exists makes it something to think about. If you meet a dead hungry pack of wolves out in wild nature would you feel safe?

Argument 3: “The appeal to nature”-fallacy

As I was debating my friend I gradually noticed the shape of the difference I was talking about earlier. He started telling me nature is smarter than humans. He said nature is “always right”, and nature always finds a «balance». He also said nature couldn’t be wrong about anything, and humans simply can’t say anything against nature.

I was assuming there had to be some bigger layer to our difference of our dispute about the wolf, and this here is the essence of it. Nature itself! To him humans are the evil, self-declared gods that wants to remove a «natural balance» in nature by removing the wolf, and thus disturbing a natural balance where the wolf is supposedly “needed”. This is also part of a propaganda video about wolves which his friend shoved in my face on facebook. The video argues the wolf makes nature more balanced, and without it other parts of nature will die out, all while ignoring the damages a wolf as a predator also might cause.

Well, I am not here to say predators doesn’t contribute to some kind of “balance” in nature, that might to some extent be true in the eco-context, but I think there’s a bigger picture that is being ignored here. Oh, just the minor point that nature doesn’t really have any thoughts, plans or ideas? That nature doesn’t have any goals or blue prints how its supposed to be? I don’t think my friend is religious and claim that an intelligence has created nature with some grand plan, but it still seems like he sees nature as some personified goddess that you simply can’t criticize. I wouldn’t agree with that.

I asked him that since cancer is natural if he considered it good, because I really just saw his opinion as a close relative to the old appeal to nature fallacy. Nature is not all good, I argued. It doesn’t have plan, and it doesn’t have any thoughts. Natural selection has been going on for millions of years by an ecosystem where every species are dependent on eating lower species to survive. Its really a horror story, not a story of harmony. All while we’re becoming more and more aware that all sentient species suffers by this balance. We should know better by now, but judging by the absurd arguments that floats around the public debate it seems like we don’t. Instead I’m somehow the enemy for pointing it out, and I’m the uninformed and ignorant one.

Really, the «beautiful balance» we claim nature has is our own delusion. There’s no right or wrong to the balance. Its just a bunch of species trying to co-exist, while at the same time competing and struggling for existence and to keep alive. Some fails and some succeeds. I can see that is a difficult pill to swallow for many people. Its probably especially bleak for the romantic hedonistic naturalist, but it doesn’t make the cold fact of nature untrue.

Conclusion

I don’t think there’s a tragedy that the wolf ceases to exist, as existence itself is a burden for everyone and non-existence is painless. To be clear I would say that about any animal. I would support a painless way of putting the wolves down. If its done without harm I see it as nicer to the wolf than to let it walk around starving in a norwegian nature there its difficult to find animals to eat. Thats my overrall opinion.

And if we zero in on just Norway it makes no sense to fight for the wolf at all. If extinction is to be seen as a tragedy (which it really shouldn’t) there’s still tons of wolves around the world. So to fight for it in your own country seem kind of patriotic, nationalistic, shortsighted, and therefore a little bit absurd.

Get your values straight, people. There’s better things to worry about. There’s no lions or tigers in the wild in Norway either, and the country is doing fine without them.
And I have to shoot in that I do think wolves are beautiful animals, but still.

Et gammelt mareritt, og et oppgjør med David Lynch.

Jeg fant dette innlegget i “drafts”, fra flere år tilbake, og syntes det var interessant nok til å poste.


Jeg husker jeg har hatt dette gjengående marerittet flere ganger. Det er en gang jeg har hatt det tydeligst, og det var en gang jeg husker sommertid. Det er en eller annen form for sammenkomst, en kulturell sammenkomst. Det vises filmer, som en slags spontan liten filmfestival. En film jeg har laget blir vist. En film jeg hadde fullstendig glemt jeg hadde lagd. Mens jeg ser får jeg først en følelse av stolthet, fordi filmen jeg hadde glemt, var ganske så god. Den inneholder ekte skuespillere, og må ha vært rundt 20 minutter lang. Men mens jeg ser den blir jeg så pinlig berørt av den. Mange av scenene henger bare ikke sammen. Filmen har mange scener og replikker som rett og slett bare virker totalt usammenhengende.

Likevel er det som om scenene på et isolert sett er bra, og jeg håper at publikum på en eller annen måte ikke merker at filmen er usammenhengende. At de på en eller annen måte ikke merker det. Jeg prøver å forstå hvorfor jeg har laget dette, og hvordan jeg ikke kan ha vært mer nøye på at historien og scenene skal ha en sterkere helhet, men den står der, og filmen er hva den er. Publikum derimot virker sakte men sigende og virke provosert, og jeg merker at etter en stund så hater de den. De skjønner på et eller annet vis at jeg er personen bak den, selv om jeg ikke tror det på noe punkt i drømmen blir avslørt. De begynner å hate meg også for å ha laget filmen, og jeg spør meg selv hva jeg tenkte.

En ting som minnet meg på denne drømmen var å se en dokumentar om David Lynch jeg hadde liggende. Lynch dokumentaren trigget denne drømmen igjen, mistenker jeg. Jeg merker Lynch for meg var en av de største som fikk meg til å få lyst til å lage film. Jeg elsket universet hans i min tidlige ungdom. Det var så mystisk, så merkelig, så inspirert, så surrealistisk og så full av sjarm. Selv om jeg setter hans beste filmer skyhøyt så er det akkurat som at når jeg ser dokumentarer og noen ganger intervjuer med med han, at han virker å ha blitt mer og mer som i den drømmen jeg hadde. En filmskaper som bare har glemt av hvordan å lage noe sammenhengende, og noe som har “rotfeste”. Nå var jeg sliten i hodet da jeg så dokumentaren, men da han jobbet og snakket så jeg syntes han surret fra det ene til det andre uten mål og mening. Han går rundt som en klarsynt og ser for seg stemninger, bilder og mystiske situasjoner, men han vet aldri hva de er til, og det er tydelig at de ikke alltid trenger å være noe. Forhåpentligvis oppgir de seg selv kanskje. Klart, for kreative mennesker er det en utfordring å finne på spørsmålet på hva arbeidet deres gir dem.

Jeg må innrømme at like mye som at jeg fortsatt synes Lynch er en form for et kreativt geni, så er det akkurat som jeg samtidig får en vibb av en person som har gått seg vill. På den andre siden, når en film går seg vill men finner noe, er det kanskje mer interessant enn noen andre filmer.

Top 20 weirdest SNES games

What are the weirdest and most unusual Super Nintendo games out there? I’ve been looking through most of the library and here’s 20 suggestions of what could potentially be it.

Super 3D Noah’s Ark (Wisdom Tree, 1994)

When it comes to sheer weirdness its hard to top Super 3D Noah’s Ark. First off: its perhaps the only unlicensed Super Nintendo game, and you have to put another game on top of the cart to play it, to overrun the lockout function. This makes the game-cart looks weird in it self.

The real weirdness however comes with it being a religious themed game, based on Noah’s Ark naturally, but that is put on top of Wolfenstein 3D, a game where you kill nazi soldiers. Its no parody, and its no joke. Its made by Wisdom Tree, a real christian game company. In the game Noah is on the Ark and he is shooting animals to sleep with a slingshot, or else they will kill Noah. Its an absurd plot for a game, but yet this game exists. Rumor had it ID Software, makers of Wolfenstein 3D gave the code to Wisdom Tree as a joke.

So Wisdom Tree did their best to make a religious game out of Wolfenstein 3D though, and that is crazy.

Boogerman: A Pick and Flick Adventure (Interplay Entertainment, 1994)

Disgusting is the name of the game in Boogerman, and its a bit of an unknown SNES title.
(It was also released on Sega Genesis.) It’s a platformer with some cartoony and pretty well made animation for its time. Is it weird? Well, considering your weapons include farts, burps and throwing green snots at your enemies then yes, probably. The levels themselves are filled with green landslides of snot, slime and boogers… and slime is also hanging from the roof, trees and such. Its everywhere. In one level you wander through the sewer systems in some levels fighting muddy creatures coming out of a toilet.

It’s a pretty childish game, and it’s a mystery who the target market was for these games, because as far as I understood it Boogerman never became a huge commercial success.

Captain Novolin (Sculptured Software, 1992)

Captain Novocain is another certified weird entry in the SNES library. You are a superhero with diabetes, so you need to keep your blood sugar level under control. So who are you enemies? Of course, junk food, hamburgers, donuts and so on. Don’t touch them! You’ll die! From diabetes! As goals of the level you’ll be ordered to get apples, vegetables and your insulin medicine, and you’ll learn about diabetes between the levels. Very educational, right? What a strange concept for a game.

Packy and Marlon (Health Hero Network Inc, 1995)

Would you believe that Captain Novolin is not the only platformer game on Super Nintendo about taking insulin, keeping blood sugar low and having diabetes?

Well, Packy and Marlon are two fat elephants and they are also struggling with their diabetes. Made by a different company three years later, seemingly unrelated! Its crazy that two games ended up having the same absurd plot. Did they think children find this type of stuff fun? Were they trying to be educational? Difficult to say. Weird nonetheless.

Parodius (Konami, 1990)

Parodius is a zany series of games. Its like the title indicates more of a parody of ‘shmups’ (shoot-em-ups), so we’ll have to grant that the weirdness is intentional, as its a “parody”, but its still so insane, wacky and all over the place you’ll go «wtf» frequently. Anything happens.

Chou Aniki (Masaya, 1995)

The Chou Aniki games are almost iconic for their bizarreness, and they probably top some kind of all times weird games list. The one for SNES is more like a Street Fighter-ish fighter game, while later installments are more like shooters. (At least thats my impression.)

They’re full of over-the-top craziness. In what way? They are very “gay” is the way people put it. In this context meaning very muscular men in nude often acting very feminine. There’s quite a few crazy sexual innuendos too. Its very strange, and some of your characters are quite out there.

Besides the gay bodybuilders, there’s also a playable character this mix of a submarine and a woman.. with some muscular passengers!

Uniracers (Nintendo, 1994)

You’re a unicycle without a cyclist doing races on a rainbow. Yes, its quite weird.

Earthbound (Shigesato Itoi, 1994)

Earthbound. Not your typical RPG. You play as a little school kid in modern times, and you fight all types of people like hippies, a happy cult, rabid dogs, corrupt politicians.. but also monsters of all sorts.. In the evenings you have to go home to your mother and go home once in a while or you’ll get homesick. The story and the humor is very weird but doesn’t take itself too seriously. When you get to a city called Moonside you have entered one of the weirdest places in video game history, so look out for that. The game was pretty huge in Japan, but never really succeeded on the same level in the west. The game has a gained strong cult-following though, and quite a few people claim its one of the better games on the console, or even one of the best games ever made. Its full of weird stuff though, and thats the important part here…

Mega Man Soccer (Capcom, 1994)

As someone who really likes the Mega Man games but isn’t a fan of soccer this one is a painful combination to take… but even if you like soccer its surely a strange combination you have to admit. Whats next? Ninja Gaiden Ice-Hockey? Or Ghost N Goblins Bowling? Super Mario Go Kart ? (Wait, umm, that one exists, right…) Another strange SNES combination that didn’t make the list is a Power Rangers Racing game.

Well, as much as I like Mega Man I can’t deny Capcom never tried to milk this cow to death. I’ll remind you. They’ve turned poor Mega Man into a soccer player.

Shaq Fu (Electronic Arts, 1994)

Shaq Fu! The infamously stupid and bizarre concept where basketball star Shaquille O’Neal has his own Street Fighter themed game. There’s even a corny storyline. Shaquille has to go rescue some little asian boy, and have to fight a lot of martial arts masters for whatever reason to do it. Strangely enough you can even fight the boy at some point too, which makes absolutely no sense. So you can be Shaquille O’Neal beating up a little child you’re supposed to rescue. Bizarre? Yes.

Bill Laimbeer’s Combat Basketball (Hudson Soft, 1991)

Futuristic robot COMBAT basketball. This game is odd.

Mohawk And Headphone Jack (THQ, 1995)

This is Mohawk. He is a yellow muscular naked guy with sunglasses, no penis, earplugs and a strange but kind of cool hairdo. He’s also a weird Sonic The Hedgehog rip-off. Well, he is actually a “morph”, and all the music is stolen from his funky species, so Mohawk has to get them back by collecting thousands of records through the levels. Its an odd concept, and the level designs and the game music is quite acid and weird as well.

When you stand still Mohawk is really jamming to some tunes he is listening to on his Mp3 player(or perhaps disc man?). The morphs species sort of like evolved into being musical or something.

Bonus: Here’s an inspired Mohawk hairdo on a sculpture.

Lester The Unlikely (Visual Concepts, 1994)

Lester is a wimpy nerd stranded on an isolate island. An unlikely hero for a video game. He walks like a lazy Steve Urkel, and if you come close to small enemies he’ll sometimes shriek and run away. If you jump down from platforms he’ll get hurt, so Lester is not your strongest protagonist. In fact a seagull can get him and fly him back to the beginning of the level.

Pac Attack (NAMCO, 1994)

You like Tetris? You like Pacman? What about a deranged mixture of both?
Not sure if this was an original idea or an unoriginal idea.

Rex Ronan: Experimental Surgeon (Sculptured Software, 1994)

So, you’re a shrunk cleaning-up dude inside a sick body. You are fixing teeth cavities and stuff. On one level you have to fire weapons at tar building up from smoking and other mouth diseases… and it supposedly gets even weirder later on. This is Mutant Virus for Super Nintendo.

 

SUPER Solitaire (Krome Studios Melbourne, 1994)

Imagine three kids back in the 90s talking about what Super Nintendo game they got for christmas. Timmy, John and Christopher.

Little Timmy says proudly he got Mario Kart and Super Castlevania. John says he got Street Fighter 2, and he’s so excited… and then Christopher is asked what Super Nintendo game he got, and he answers “Oh, I got myself Super Solitaire!”
Christopher must have been a naughty boy that year. 

Honestly, not dissing on Solitaire or anything, but who requested a port for Super Nintendo when basically every PC of the 90s had it for free? 

EVO (Enix, 1992)

An RPG about the theory evolution could be an interesting idea. So, in Evo you start as a lower form and evolve your way into more and more complex forms until you’re a human. Except this isn’t Charles Darwin theory. This is more like Pokemon evolution when it comes down to it. Meaning its the same creature evolving all the way! Thats not what Darwin was talking about as far as I’ve gathered it. So its bizarro evolution then? Okay, at least it then deserves a spot on the list.

Home Improvement (Absolute Entertainment, 1994)

A Super Nintendo platformer based on the Home Improvement Comedy sitcom with Tim Allen is certainly odd in itself. How that got passed even brainstorming is mysterious, but it did.

You play as Tim Allen’s character getting lost on other TV sets, which certainly is silly. Most people don’t get past the dinosaur stage. Supposedly a live animatronic set with dinosaurs that somehow be able to kill you, despite not being real dinosaurs but still acting like ones. Your weapon? A nail gun of course. This game could just as well have been called “Handy men in Jurassic Park”. Tim Allen shooting fake but dangerous dinosaurs with a nail gun. I don’t get it.

Another odd fact: The manual for the game has a huge sign that says «Real Men Don’t Need Instructions».


Power Instinct (Atlus, 1993)

Power Instinct is not your average fighting game. You’ll might do ok on your first battles, but then you meet the sweet old lady Otune and then its game over. So you’re fighting an old lady? Yes, and she’ll kick your ass. Some of her special attacks is slurping on your face and shooting her dentures out at you. She’ll make you cry. This is not a kiddy game like Mortal Kombat. Otune is seriously mean. Stay away.


Some bonuses:

Phalanx (Kemco, Zoom, 1991)

This is a shoot-em up. A space shoot em up. So why is there an old man with a banjo on the cover? What kind of weird marketing plot where they going for here? Reverse bizarro psychology?

Street Hockey ’95 (GTE Interactive Media, 1994)

Look out. Its Rastafarian street hockey, mon.

UFO Kamen Yakisoban: Kettler no Kuroi Inbou (KID, 1994)

Only for Super Famicom, and I know nothing about the game…. but the weirdness of the cover trancends any regions of the console. Seriously Japan, WTF.

Top 20 weirdest NES games

First entry in english.

So I’ve compiled a list over the weirdest Nintendo (NES) games I have been able to find.

Monster Party (Bandai, 1989)

Monster Party is a game where you’re a little boy with a baseball bat sent to an enemy planet fighting all kinds of monsters. What makes it truly weird is that most of the game’s enemies get crazier and crazier, and borders well into the insane. Where else do you fight a dog with a human head? Or a talking shrimp tempura?

Where else do you meet a boss you don’t get to fight because he is dead?

Taboo: The Sixth Sense (Tradewest, 1989)

Taboo is not even a game. Its a tarot card simulator for NES! It’ll read your future, and find your personalized lucky number. Perhaps the most bizarre concept out there for the console.

Zombie Nation

Its a shooter! You play as huge old ugly captivated samurai head that destroys buildings and cities. Crazy concept indeed.

Action 52: Time Warp Tickers (Active Enterprises, 1991)

Action 52 is a strange thingy in itself. Instead of trying to make a half-decent game, Active Enterprises split all the effort into 52 horrible games, and then release it. Most games aren’t even finished. Its a car crash of a multi-cart.

The strangest game on the collection is arguably Time Warp Tickers. You play as two fingers in a surreal world with checkerboards and floating doors. When you touch things it says «time?». And there’s no explanation why. It slightly reminds me of the Amiga game “Weird Dreams”, although far less developed.

Baby Boomer (Color Dreams, 1989)

An unlicensed zapper game that involves protecting a little crawling baby from dangers by shooting dangers that comes in your way by your gun from great distance. Like any responsible good parent should of course! The later levels the dangers get quite absurd.

Princess Tomato in the Salad Kingdom (Hudson Soft, 1991)

This is a point-and-click adventure game which is cute, weird and.. fruity. This is definitely for anyone fascinated by the limits of strange Japanese humor. You take the role as Sir Cucumber and have to rescue Princess Tomato from the evil Minister Pumpkin. Not for everybody, but the game has gained a cult-following.

Wally Bear and the NO! Gang (American Medical Association, 1992)

Its an anti-drugs game for kids. Sure! Best to warn the kids about drugs and alcohol while they’re very very young, right? Its cool to say no to drugs, alcohol and tobacco. I personally always found concepts like these a bit strange.

Hatris (Bullet-Proof Software, 1990)

Someone once said Tetris was promising but it needed hats. They then went on to make Hatris!

Wall Street Kid (SOFEL, 1990)

Ever wanted to play a game being a frat boy buying shares and doing taxes on Wall Street? But if you don’t earn enough money for your girlfriend she will leave you.

Takeshi’s Challenge (Taito, 1986)

Only a Famicom release, but this one is too strange to exclude. Perhaps its the strangest game of them all. Made by none other than Takashi Kitano, the famous director and actor who for some reason got  to make a game, even though he disliked games. The result is something very different.

You play as a married guy with a weird static smile. When you start you meet a guy who asks if you want to enter a password. You can instead choose to punch this guy and you’ll get Game Over immediately before the game even starts. The game starts with you being get told by your boss you are not doing a good enough job. You may choose to punch him too, quit your job or whatever you want.

When you get home you can divorce your wife and even kill her and her kids. Then you may choose to go to the bar and get drunk if you want. Its a very strange game, because of the various options. Other stuff of notice: When you walk around in the city there’s a building with the sign “Grilled Mormons”, and much more.

Pinball Quest (TOSE/Jaleco, 1990)

Someone seemingly once thought mixing a RPG and a pinball game was a good idea.
Gotta give them credit for thinking outside the box, but its definitely a strange idea.

Color A Dinosaur (FarSight Studios, 1993)

You have some cartoony dinosaurs you can color with paint buckets. “For Ages 3 to 6” it says on the cover. You can’t do much else than some limited coloring in of some dinosaurs. If nothing else, the complete pointlessness of this one makes it a completely weird entry in the NES library which usually consists of games.

Peek-A-Boo Poker / Bubble Bath Babes / Hot Slots (Paniesian, 1991)

Panesian made three adult-themed games for NES. They were really strip poker, Tetris and a slot machine game, but they included nude woman and erotic sequences if you won. These games were mostly for rent, and obviously not licensed, which has made the games incredibly rare. Its a very strange to know Nintendo carts were rented out along with adult movies.

Master Chu and the Drunkard Hu (Sachen, 1989)

The gameplay itself isn’t too weird. Its usually deemed as a below average platformer, but the concept involves saving your friend from alcoholism. Master Hu failed defeating the Hindu god Shiva and started drinking. Well, if modern developers are looking more original concept than yet another game of a hero saving his girlfriend or a princess, this is a rare idea for you. More modern games should have the hero try save his friend from alcoholism.

I Am a Teacher: Super Mario Sweater (1986, FDS)

Its only for Famicom, but here you can be instructed how to make sweaters with knitting of Super Mario! Yep, its a real game.

Genghis Kahn (KOEI, 1990)

A strategy game from KOEI where you play as the cruel mongol war leader Genghis Khan. Strange in itself, right? Also, Genghis Kahn was rumored for having raped and impregnated hundreds of women in Mongolia. This game doesn’t ignore this disturbing fact. Along with trying to take over the world has the goal of fathering children. Bizarre.

Kabuki Quantum Fighter (Human Entertainment, 1990)

Futuristic game where you play as a longhaired military agent. Oddly, the weapon of the protagonist is his hair, which he whips and headbangs his enemies with.

Chiller (American Game Cartridges, 1990)

One of the more controversial games of all time due to it involving torture, blood, nudity and violence. In the arcades you played with guns shooting at the screen, so for NES you naturally use the good old zapper. The NES version is a bit butchered down for the original, but there’s still enough to shock most people who thought Nintendo games were all innocent and cute.

Parodius (Konami, 1992)

There were some odd shooters for the console. Gun Nac with all the rabbits is one is another hot candidate, but Parodius probably takes the cake though, as its a parody of shooters like Gradius. You fight anything in this game. Anything. Silly randomness all the way.

Sunday Funday (Wisdom Tree, 1995)

Getting your kid on a skateboard to Sunday school at church might be the dumbest concept for a game ever, but it officially exist with Sunday Funday. This is a christian re-make of Menace Beach released in 1990, where you have to save a girl before her clothes rots of her body(quite absurd in itself perhaps). Instead your teacher nags you for being late for Sunday school in Sunday Funday.

Here’s a picture of the ending, when the teacher finally gets to welcome you to Sunday school.

The game also includes an karaoke of the christian song “The Ride” by the Christian band 4Him where you can sing along on an electronic 8-bit tune. Your dreams has finally come true!

Refleksjoner om Varg Vikernes og Black Metal miljøet i Norge 1990-1993

Dette er absolutt ikke et gjennom studert innlegg om temaet, og jeg har ikke gått igjennom alle detaljer her med finkam, så om noen kommer over dette for å skrive en hovedoppgave, så ta dette med en klype salt, men her er noen refleksjoner rundt tematikk jeg likevel har brukt en del tid på lese om.

Jeg var ikke gammel da alt dette black metal kaoset skjedde, men jeg har gjennom årene hatt venner som har vært veldig interessert i black metal og alt som skjedde. Det har blitt veldig mytisk. Det tok meg litt tid å komme etter, men jeg har nå omsider hatt en periode med fascinasjon over alt sammen.

“Armchair psykologi” analyse av Varg

varg_vikernes
Har også sett en del på Varg Vikernes, den såkalte ‘greven’, som har en youtube kanal. «Thuleanperspective». Han snakker om alt og ingenting der. Alt fra rollespill, til tro, til hverdagsfilosofi og til i det siste om hva som skjedde mellom han og Øystein Aarseth og black metal miljøet på den tiden. Han er en fascinerende type. En slags intellektuell, som holder seg for seg selv mye, og har helt egne individuelle meninger og er ikke redd for å være subversiv. Så langt liker jeg Varg, og kan kjenne meg litt igjen i han, og selv om han har sittet inne for drap og kirkebranner er jeg ikke redd for han, eller dvs vært redd for å ha hatt en samtale med han. Han virker overraskende ålreit, og tåler tydeligvis å ha et nett publikum, som sikkert kan være ganske smålig, slik nettet nå en gang er, så det er jo positivt at han har litt tykk hud. Men jeg merker han har en del tullete meninger. Interessante meninger, men tullete.

Blant annet har han en video der han går etter ateisme. Han sier ateister har forkastet kristendommen, og at det mener han er er klokt, men at de har kastet babyen ut med skyllevannet. Han mener tydeligvis at det fortstt finnes en Gud, eller i alle fall at det er noe «mer», at det kanskje er et skaperverk, til tross for at jødenes Gud jo ikke skulle finnes. Varg er ellers åpent antisemittisk og «rasist» i en eller annen selvdefinert form, og er glad i den mer de gamle norrøne gudene. Han elsker den mer viking pregede livsstilen. Han ville sikkert gått godt sammen med med Tore Tvedt og Vigrid.

Så Varg er rasist. Det er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Jeg har sett at debatter på nettet om raseidéer fortsatt har en viss tilhengerskare, men jeg har opplevd debatten som døll, og basert på hundgammel selektert «forskning», og Varg sine kilder er samme greie. Jeg har personlig aldri trodd spesielt på ideen om raser.

Man kan jo så klart spekulere i, som en idé, at hvis noen mennesker lever på forskjellige områder i tusenvis av år, så blir de jo noe forskjellig. Det viser seg geografisk jo i forhold til lysere og mørkere hudpigmenter og noen fysiske trekk, så hvorfor kunne det ikke påvirke de indre kunne man jo undre seg. Jeg mener jeg leste et studie innenfor The Human Genome, som konkluderte at mennesker slett ikke er så forskjellig, og at ideen om raser egentlig er for overlappende til å konkludere noen biologiske forskjeller, og i alle fall ingenting som støtter de som trenger dokumentasjon til raseteoriene sine.

En mer distinktiv betydning av rasisme er jo ikke om raser er forskjellige, men at noen raser er overlegne, og/eller at raser ikke burde blandes. Jeg merker at jeg ikke skjønner hvorfor ikke. Jeg tror jo at variasjoner av arter har formert seg i millioner av år allerede, og at det derfor ikke har noen betydning. Hvis det skulle vise seg at raser har forskjellige kvaliteter per genetikk, så er det vel dessuten bare positivt per genetikk atde blandes? Så jeg forstår ikke problemet.

Jeg merker at rasister har et likhetstrekk, som med nasjonalister og religiøse. Det ligger en personlig forankring i en verdi de tydeligvis føler de trenger. Det er en svakhet i dem, pakket inn som noe modig. Å være en virkelig sterk person, som jeg tror Varg prøver å være, så tenker jeg på en som ikke trenger forankringer. Å ikke behøve komforten av et fedreland, en gud eller noe som helst som passer på deres person, er etter min definisjon «styrke».

En sterk person sier: “Jeg lever, jeg har mine distraksjoner og hobbyer, men jeg vet de betyr ikke noe. Jeg skal på et punkt dø, og det er alt, da er det slutt, og sånn er det for alle.”

En svak person sier: “Min nasjon og min Gud er større enn enkeltindividet, og det er større enn meg og deg. Mine verdier har en objektiv egenverdi utover meg selv og er hellig, og jeg skal kjempe for den med mitt navn. Jeg skal heller aldri dø, fordi jeg skal videre til etterlivet.”

Sistnevnte person som måtte si en variant av dette er ikke bare svak, men et verktøy. Varg har vært sterk nok til å trosse den etablerte troen, altså Kristendommen, og funnet seg noe mer esoterisk, men ikke sterk nok til å se forbi hele greia. Det er slik jeg ser det.

Evolusjonsteorien støtter jo egentlig ikke rasisme, fordi vi stammer jo alle fra apene. Vi er jo bare dyr. Hva synes så Varg om ideen om at vi alle sammen var afrikanere en gang? At alle raser har samme opphav? I forhold til hans nasjonalisme så må han jo møte seg selv i døra, skulle man tro, fordi går man tilbake i tid så er jo alle nasjoner bare en eller annen fyr som har satt et flagg ned i bakken, sagt «Dette er mitt!» og funnet ut en grense. Det virker som Varg Vikernes har spilt litt for mye eventyr rollespill og lest litt for mye Tolkien.

varg-the-greyGreven sin rasisme stammer fra å ha lest for mye Tolkien? Min egen teori.

Det virker som han mener at de forskjellige rasene har oppstått uavhengig fra hverandre, så akkurat som Tolkiens verden har orker, alver, mennesker, dverger osv, som er som separate arter å regnes, så virker Varg å tenke at slik er menneskenes raser også. Jeg tror ellers ikke han liker å tenke tilbake mer enn til vikingtiden. At det fantes mennesker før vikingtiden, og at alt var en folkevandring av andre folkeslag før der igjen, virker det ikke som han ikke vil erkjenne. Det er akkurat som vikingtiden var der alt startet, basta. Han tror heller ikke at mennesket kom fra Afrika. Å finne info der han snakker om disse tingene blir litt kryptisk, men det virker som han peker på en eller annen historiker som mener mennesket stammet fra New Zealand eller Australia i stedet. OK? Jeg vet ikke alt om det temaet, men om det skulle være sant, så gjør det vel ikke saken annerledes. Alle mennesker har fortsatt samme opphav? Jeg mistenker Varg for å bare selektere ut noen som mener vi ikke kommer fra Afrika, og det er det han vil hente fra det.

Jeg har alltid mistenkt at den anti-religiøse delen av black metal miljøet ikke var like rasjonelt. De var kanskje ikke satanister, og definitivt ikke kristne, men de trodde på mye rart.

Pelle “Dead” sitt selvmord

pellePer «Dead» Åhlin, også kalt Pelle, var en vokalist fra Sverige som kom for å være vokalist i Mayhem på tidlig 90-tall. Jeg lurer på om han var en av de første til å bruke den såkalte black metal liksminken. OK, jeg vet knapt hva jeg snakker om, men før dette var jo Kiss og kanskje noen andre band kjent for å sminke seg i ansiktet på sort of hvitt, men dette skulle jo snart bli trademark i black metal miljøet og en del av det opprinnelige imaget. Pelle var kanskje den første som begynte å dyrke dette. Saken var at han var veldig opptatt av døden, og la klærne sine i jorden, for at de skulle råtne, for å så bruke dem på konserter. Mer sinnsykt var det at han hadde funnet en død kråke, og puttet den i en pose og oppbevarte den på rommet sitt. Før en konsert så inhalerte han den døde stanken fra kråken fra posen, sånn at han skulle komme mer i kontakt med døden før hans opptreden. Ellers tegnet han og skrev mye poesi om døden. Han skjøt senere seg i hodet med en hagle, etter å ha snakket om selvmord lenge.

Det er veldig interessant at noen kan bli så oppslukt av døden som Pelle, men jeg merker det «skuffet» meg litt at han trodde på etterlivet. Han var sikker på at det var en verden forbi denne, og det var en stor del av hans dyrkelse av døden. Det var jo noe magisk for han, siden døden ikke er en slutt, men kun en portal videre. Sånn sett, om han nå var noe anti-kristen, slik som BM-miljøet var, så var han jo ikke ulik dem. Det hadde faktisk vært langt mer interessant om han var så oppslukt og romantiserende til døden, mens han oppholdt at det var slutten. Det hadde gjort Pelle til en fascinerende person.

Euronymous / Øystein Aarseth

978x_0

Platebutikken Helvete, drevet av Aarseth

Øystein Aarseth, også kalt Euronymous, var også en interessant person og mytisk i denne BM-suppa. Han ble som kjent drept av Varg Vikernes, og Varg ble kastet på cella i 16 år før han slapp ut. I de rauseste ordlag er Aarseth kjent for å ha oppfunnet og definert black metal, dvs han gjorde et lite oppgjør med death metal, som hadde gått litt på sirkler, og ut av spiren kom det han definerte som black metal. De opprinnelige black metal bandene Darkthrone, Burzum og Mayhem hadde han en del med å gjøre. Mayhem ikke minst, siden det var hans eget band. Lovordene om han stopper ofte der, om man vil gi han såpass. Han var en veldig ekstrem og rebelsk ung mann, og han virket nesten litt infantil. Hans bandmedlem Jørn Stubberud skriver i sin bok «Dødsarkiv» at han regnet med Aarseth kom til å bli drept en dag, bare han kom i konflikt med feil person. Stubberud følte han måtte passe på Aarseth.

For å illustrere Aarseth sin ekstremisme, så er det bare å se på Per Aahlin sin død. Når Pelle hadde kuttet pulsårene og skutt seg selv i hodet, bodde de to i samme hus, som de også øvde og spilte musikk i. Da Øystein Aarseth fant Pelle var ikke Aarseth spesielt lei seg. Han hadde tatt en telefon til bandmedlem Jørn Stubberud og sagt at Pelle hadde gjort noe «Jævlig kult» Han hadde tatt livet sitt. Stubberud, som anset Aahlin som en venn var mer trist og sjokkert over nyheten, men Aarseth fortsatte. Han hadde løpt ut og kjøpt et engangskamera og knipset bilder av Pelle. Dette skulle det bli PR av. Senere i intervjuer hadde Aarseth insistert at det ville være hyklerisk i et death metal miljø å la seg skvette av et lik, og de måtte ta bilder og fikle litt, for det var jo ikke hver dag man fikk tukle med et lik. Han hadde også tatt hodeskalle biter av Pelle, som han fant på gulvet, tatt var på dem, lagd smykker av dem og sendt dem rundt til «verdige» innenfor miljøet. Det gikk også et rykte om at Aarseth hadde spist bittelitt av hjernen til Aahlin «bare for å kunne kalle seg kannibal». Han har også sagt at Pelle sitt selvmord var den beste PR’n han kunne gjort for Mayhem.

dead_and_euronymous

Dead og Euronymous – et underlig par. 

Som man ser var ikke Aarseth helt i sine fulle fem. Han hadde også brukt Pelle sitt selvmord som nok et «våpen» for å holde kontroll på black metal bandene i miljøet. For Pelle hadde visst tatt livet sitt fordi alle bandene var blitt så kommersielle, gikk i treningsbukser og sang om Coca Cola. De fleste skjønte at Aarseth pratet tull, og han bare prosjekterte sine egne meninger gjennom Pelle sitt selvmord. At Øystein Aarseth hadde et så stort problem med Coca Cola fant jeg også litt ironisk med tanke på at han i følge Stubberud var fullstendig avhengig av leskedrikken. Jeg mistenker at Aarseth led av selvhat.

Han skulle visstnok ha vært interessert i såkalte «snuff filmer», som skulle bli viktig i hans oppgjør med Varg Vikernes. Nå er det litt tvetydig om snuff filmer egentlig eksisterer. FBI hadde jo en svær undersøkelse på 80-tallet, der filmer som Guinea Pig, Men Behind The Sun og Cannibal Holocaust ble grundig undersøkt. Enkelte må ha hevdet det var ekte drap av mennesker på disse filmene, men det var det ikke. I Hollywood var det alltid noen som kjente noen som kjente noen som hadde sett ekte snuff filmer, og at de gikk i kopierte VHSer på hysj hysj nivå for masse masse penger. Visstnok skal Charlie Sheen ha sett en snuff-film på en fest, og ble svært opprørt og kontaktet myndighetene, men det skal ha vært en av Guinea Pig filmene, trolig den første, og det er ikke ekte snuff. At ekte snuff filmer eksisterer er antageligvis en myte. MEN det kommer an på definisjonen. Vi vet jo at islamistiske jihadister har drept folk på film, av politiske/religiøse grunner, og der er også mange dødsulykker som er filmet, så det kan jo hende noe slikt har florert. Folk har dødd på film. Jeg tror likevel «ekte» snuff filmer skal være drap av mennesker på film av «artistiske grunner». Jeg er enda ikke overbevist om at dette noen sinne har skjedd.

Uansett… at Aarseth skal ha hatt interesse av å se noe han trodde var ekte død på film, og snakket stolt av dette til venner, sier litt om han.

Varg vs Aarseth – Hva skjedde?

Før jeg visste noe tolket jeg det alltid som et alfa-hann opprør innenfor miljøet, og at Varg var den meste ekstreme av dem, bare fordi han var den eneste jeg visste noe om. Etter å ha sett nærmere på det så har jeg fått en annen oppfatning. Jeg det stemmer at det var et alfa-han oppgjør, men mitt syn på Aarseth som noe offer er vanskeligere å kjøpe etter jeg har sett nærmere på det hele. Historien er altså at de jo faktisk var venner opprinnelig. Øystein Aarseth var 25 år og drev en platebutikk, «Helvete», som solgte black metal og annet. Han var jo i sitt eget band Mayhem, men drev også å produserte plater, så han hadde jo en del jern i ilden. Varg Vikernes sitt Burzum var hans største artist signert hos han. Varg var 20 år på dette punktet, og Burzum hadde en slags suksess innenfor det lille miljøet, og de hadde solgt kanskje 1000 plater og LPr.

Platebutikken gikk ikke i pluss dessverre, og de hadde behov mer promotering av musikken, og indirekte platebutikken til Aarseth, og de hadde blitt enige om at Varg skulle kontakte en avis, og via et anonymt intervju snakke om black metal, satanisme og de mystiske kirkebrannene som hadde florert i Norge. Varg skulle si han hadde tatt ansvar for dem, og hadde tydeligvis hatt det litt gøy med den kristne journalisten, som hadde fått det for seg at Varg var fra et satanistisk miljø. Det skjedde så en medie-katastrofe, og det fikk utrolig mye oppmerksomhet. Var det satanister i Norge som drev å brente kirker? Det ble gjort mye skremselspropaganda, og dette gikk utenfor landets grenser. I en ganske kristen samtid, så var satanisme skikkelig skremmende. Nå var de i virkeligheten ikke spesielt satanisk. De hadde sagt dette for sjokkeffekten, og fordi de riktignok hatet Kristendommen.

Øystein Aarseth ble bedt av foreldrene sine å stenge butikken sin, da de fant alt sammen ubehagelig. Varg Vikernes foraktet Aarseth for å stenge butikken, og mente han var «feig» for å ikke bruke oppmerksomheten til å kapitalisere med platebutikken sin, eller for å promotere miljøet. Her begynte det mye splid mellom Varg og Øystein. Det er ganske vanskelig å vite Øystein Aarseth sin side av saken, siden han tross alt ble drept, men Varg mener Aarseth var misunnelig på Varg for oppmerksomheten han fikk, og at Aarseth hadde blitt vært sint for det han mente var en kommersialisering av sjangeren. Varg Vikernes mente også at mange i miljøet var begynt å bli veldig lei av Aarseth, og at «ingen» ville ha noe med han å gjøre mer, selv mange av hans nærmeste venner. Aarseth hadde gitt Varg skylden for å at mange hadde vendt seg mot han og var rasende. Han hadde i sitt private sinn ønsket å ta livet av Varg. Han hadde betrodd seg om sine planer til nære venner. Han hadde en plan. Han skulle få Varg til seg under et privat foretak om å signere en platekontrakt, så skulle han skyte han med en «stun gun» når Varg sto med ryggen til, som så skulle slå Varg bevisstløs, og deretter binde han fast, og kaste han i bagasjerommet på bilen sin. Aarseth skulle så ta den bevisstløse Varg langt inn i skogen og filme mens han torturerte Varg til døde. Akkurat som i disse snuff filmene som Aarseth var så oppslukt av. Flere enn Varg bekreftet at Aarseth hadde fortalt denne historien, og antageligvis hadde Aarseth ment det, uavhengig om hva han var i stand til å gjøre i praksis. Varg hadde en dag lyttet til en telefon der et gjeste-bandmedlem av Mayhem, Snorre, som snakket med Øystein. Snorre lot Varg få høre at Aarset fortalte hva han hadde tenkt å gjøre. Varg overhørte at noen sa de skulle torturere og drepe han.

Varg ble rasende, og trolig ganske engstelig. Varg er en stolt person, og var av den konfronterende typen. Så han tok med seg Snorre, og de kjørte til Øystein Aarseth midt på natten. Varg hadde med seg kontrakten. Aarseth hadde først nektet å åpne opp for dem, siden det var så sent, men gjorde det til slutt. Varg innrømmer å ha drept Øystein Aarseth. Varg innrømmer at han hadde ‘vunnet’ et slagsmål inne i leiligheten, og antyder at han ikke hadde behøvd å drepe Øystein. Rett før han dro stakk han en kniv inn i hodet på Aarseth, som døde øyeblikkelig. Varg påstår han gjorde det som et «Pre-emptive strike». For å sikre seg at Aarseth ikke ville komme etter han senere.
Jeg tror dette er sånn ca. hva som skjedde. Snorre var dessverre ikke del av det. Varg mente han ikke var helt mentalt stabil, og at han hadde blitt med for å vise noen nye gitargrep. I følge Varg var Snorre på feil tid til feil sted, og drapet var heller ikke planlagt. Snorre fikk likevel 8 år fengsel for å ha skulle ha assistert mordet.

Kirkebrannene

kirkeFantoft Stavkirke, en av flere kirker som ble brent ned.

Kirkebrannene derimot nektet Varg for å ha gjort, selv på youtube i dag, men jeg tror personlig han gjorde dem, eller minimum at han hadde ansvaret for flere av dem, om ikke alle. Jeg tolker dette ut fra måten Varg snakket om kirkebrannene. Han nekter å ha gjort dem, men samtidig har han aldri hatt noe problem å forklare med stor glød den symbolske betydningen ved å brenne kirker, og la definitivt ikke skjul på at han støttet kirkebrenning. Det var kirker som ble bygget på tidligere hellig norrøn religiøs jord, mente han. Varg sa også i en youtube-video at han hadde forklart andre i miljøet at det er umulig å bevise at det er du som har brent kirken, som nesten høres ut som en indirekte erkjennelse. For ikke å snakke om at da han gikk ut i avisene anonymt til å begynne med så innrømmet han det jo. Det var først senere da navnet hans kom ut i avisene at han benektet kirkebrannene.