Om Det Tragiske

Mennesket er et meningssøkende vesen i en meningsløs verden. Det er vår tragedie, sa Peter Wessel Zapffe. Jeg vil alltid beundre de som kan stå i mot det biologiske og sosiale presset for å prokreere, og å unngå å presse den samme kosmiske forvirrelsen over på et stakkars avkom — men med tiden innrømmer jeg å ikke forvente det av så mange.

Min sønn eller datter skal livet derimot aldri få forderve eller plage. De er for alltid trygge, fordi de skal få slippe å vite om noe som helst. De skal aldri få en skramme av det brutale kosmos. Det finnes ingen risiko at noe galt noen sinne vil skje med dem. Hvis det er noe som gjør meg lykkelig, så er det å vite nettopp dette. Hvis det er noe jeg føler jeg har oppnådd med livet, så er det å ha skjønt akkurat dette.

The Wolf Debate In Norway

In Norway these days there’s an active heated debate going on about the wolf in Norwegian nature.

picture 009

Some of my friends seem to have fallen into this debate and has become staunch defenders of the continued existence of the wolf in Norway. I got into an argument with an old friend on facebook, and then later on Skype because I was «silly» enough to express on facebook that I didn’t see the problem of the wolf going extinct in Norway.

I could sense my friend got very upset by my opinion, and he asked several times if I was joking or not, while lecturing why my opinion was wrong despite not knowing my arguments. A friend of his on facebook was equally upset, if not more so. He did something close to verbally abuse me for having such an «uninformed opinion». He told me that all animals and insects and plants had the same right to live as humans. So who the heck did I think I was, he asked. I was first surprised that my opinion which I conceded was a little controversial was taken in such an ill favor, but it was.

The debate turned into something quite interesting though, because when you talk to someone of the extreme opposite opinion to you(and none of you are visibly insane) there’s an uppertunity to explore a different understanding of reality, if you can get to it, which is something I personally find exciting.

So why do I see no problem with the wolf going extinct? Well, I am conceding I might hold a minority view(although I actually don’t know the opinions of the average norwegian about the wolves) so I’ll hereby defend my view.

There’s two layers to my opinions. The first being that keeping wolves in Norway is nonsensical to defend in fear of wolf extinction, and the other layer is that wolves extinction in itself is no tragedy. I would suspect the first layer being more digestable than the second for upset readers, but we shall see.

Argument 1: Is the wolf really going extinct? Not at all. 

I remember this debate the first time going on in the mid 2000s on social media on some social media called Blink, and I remember there was a fraction of people staunchly supporting the wolf in Norway. This was my first exposure to these opinions, and back then I had no strong opinion. It seemed like something the macho naturalist guys would argue, and it almost seemed like a nationalromantic statement. «Oh, norwegian nature without the wolf is a poorer nature and a poorer culture» you could probably condense their opinion down to. They had these nicely and a little bit cheesy painted logos of a wolf in nature. «Yes to wolf in Norway».

Now in 2017 the debate is back, because they are considering putting the wolves in all of Norway down, because farmers are complaining the wolf is killing off their sheeps.

Well, there’s a funny argument going on, because the species of wolves are actually quite substantially spread world wide. The wolf is NOT GOING EXTINCT. Not close to it. There’s a lot of wolves in northern America, and there’s a lot as many in the forests of Russia and many in Finland and so on. The wolf as a species is not going “extinct” anytime soon. To use that word is to be intellectually dishonest.

So what we really are debating is if the wolf is going extinct IN NORWAY. Inside the national borders of our own country, and that is all. Not a big deal you’d assume. Kenya doesn’t have wolves either, and that is the case with most countries in the world. Countries are social cultural constructions. So it seems like such a delusion to claim its «important» to have wolves inside the borders of Norway, and talk about «extinction» in this context. Its also ironic to the debate that the wolf itself has no clue if it wanders over the borders from Russland to Finland to Norway. To them countries don’t exist. Its just another forest and another hill. In a sense the wolf sees this clearer, which is also ironic.

Another argument I shall make is that if there’s no more wolves in wildlife Norway, lets remember that dogs are really just tamed wolves. Some of them, like the huskies, even looks and acts a lot like wolves. If we include dogs in the equation then there shouldn’t be any issue in the slighest, as there’s not any lack of dogowners in Norway, as there’s often many dogs in almost every street. Another layer of irony however is that its typically doglovers that fights for the wolf to live in wildlife nature, while they would probably call it animal torture to let a tame dog live out in nature by natural resources alone.

Argument 2: The risk of having wolves in Norway

My friend who got upset with me said at one point «I’m just speaking for the animals that can’t speak for themselves». His implication was that since the wolves couldn’t talk and defend themselves intellectually he had to step in to protect the wolves in Norway.

While I was trying to digest the argument I couldn’t help but finding a glitch when I was thinking about the sheeps in Norway. Sheeps are running around in herds being vulnerable to dangerous predators that might hunt them down, eat and kill them alive. Wolves usually picks out the oldest, or the youngest or the sickest sheep from the pack and devours them. No real fairness within the brutality in this. There’s an immense amount of anxiety and suffering going on within the process for the sheep. So when my friend talks about «speaking for the animals», why is he leaving out the sheeps? Or indeed any other poor animals thats on the wolves menu? Would it be reasonable to assume sheeps would want predators lurking around after them, if they had the mental capacity to actually understand their situation? I somehow assume not.

I asked my friend if there existed T-Rexes in the wild in Norway, if he would defend their position in wildlife Norway too? My friend didn’t like the comparison, and brushed it off, but I wonder why, because the argument has some merit. Both the T-Rex and the wolf are predators by their own nature. They go after weaker animals, hunt them and to eat them alive, causing anxiety and immense amounts of harm. If there was T-rexes free in the woods of Norway there would be a moral duty to put them down, because they are dangerous.

Another argument is why there’s such an automatic assumption that the wolf itself is having such a great time in Norwegian nature? Experts claim quite to the opposite that the wolf actually is suffering in Norwegian nature. Its actually starving because there’s not that many easy preys for in Norway, so it everyday live is to run around hunting just to survive, and most day its lives in intense hunger. Its a painful existence for the wolf. They don’t have any dogowner that fills their bowl of dogchow everyday.

The fact of suffering hunger of the wolves also makes smaller human children vulernable to the wolf too, so if you don’t choose not to care about the welfare of the sheeps, what about humans? Your own species? I promise the day a human child is killed and eaten by a starving wolf then this debate is «game over» by default. The wolf supporters will sneak out of the debate immediately, and people like me wouldn’t have need to write another word, because the actions speaks for themselves. The wolf supporters might say its quite rare for wolves to attack humans, and they perhaps have a small point as it is probably rare, but just that the risk exists makes it something to think about. If you meet a dead hungry pack of wolves out in wild nature would you feel safe?

Argument 3: “The appeal to nature”-fallacy

As I was debating my friend I gradually noticed the shape of the difference I was talking about earlier. He started telling me nature is smarter than humans. He said nature is “always right”, and nature always finds a «balance». He also said nature couldn’t be wrong about anything, and humans simply can’t say anything against nature.

I was assuming there had to be some bigger layer to our difference of our dispute about the wolf, and this here is the essence of it. Nature itself! To him humans are the evil, self-declared gods that wants to remove a «natural balance» in nature by removing the wolf, and thus disturbing a natural balance where the wolf is supposedly “needed”. This is also part of a propaganda video about wolves which his friend shoved in my face on facebook. The video argues the wolf makes nature more balanced, and without it other parts of nature will die out, all while ignoring the damages a wolf as a predator also might cause.

Well, I am not here to say predators doesn’t contribute to some kind of “balance” in nature, that might to some extent be true in the eco-context, but I think there’s a bigger picture that is being ignored here. Oh, just the minor point that nature doesn’t really have any thoughts, plans or ideas? That nature doesn’t have any goals or blue prints how its supposed to be? I don’t think my friend is religious and claim that an intelligence has created nature with some grand plan, but it still seems like he sees nature as some personified goddess that you simply can’t criticize. I wouldn’t agree with that.

I asked him that since cancer is natural if he considered it good, because I really just saw his opinion as a close relative to the old appeal to nature fallacy. Nature is not all good, I argued. It doesn’t have plan, and it doesn’t have any thoughts. Natural selection has been going on for millions of years by an ecosystem where every species are dependent on eating lower species to survive. Its really a horror story, not a story of harmony. All while we’re becoming more and more aware that all sentient species suffers by this balance. We should know better by now, but judging by the absurd arguments that floats around the public debate it seems like we don’t. Instead I’m somehow the enemy for pointing it out, and I’m the uninformed and ignorant one.

Really, the «beautiful balance» we claim nature has is our own delusion. There’s no right or wrong to the balance. Its just a bunch of species trying to co-exist, while at the same time competing and struggling for existence and to keep alive. Some fails and some succeeds. I can see that is a difficult pill to swallow for many people. Its probably especially bleak for the romantic hedonistic naturalist, but it doesn’t make the cold fact of nature untrue.


I don’t think there’s a tragedy that the wolf ceases to exist, as existence itself is a burden for everyone and non-existence is painless. To be clear I would say that about any animal. I would support a painless way of putting the wolves down. If its done without harm I see it as nicer to the wolf than to let it walk around starving in a norwegian nature there its difficult to find animals to eat. Thats my overrall opinion.

And if we zero in on just Norway it makes no sense to fight for the wolf at all. If extinction is to be seen as a tragedy (which it really shouldn’t) there’s still tons of wolves around the world. So to fight for it in your own country seem kind of patriotic, nationalistic, shortsighted, and therefore a little bit absurd.

Get your values straight, people. There’s better things to worry about. There’s no lions or tigers in the wild in Norway either, and the country is doing fine without them.
And I have to shoot in that I do think wolves are beautiful animals, but still.

Et gammelt mareritt, og et oppgjør med David Lynch.

Jeg fant dette innlegget i “drafts”, fra flere år tilbake, og syntes det var interessant nok til å poste.

Jeg husker jeg har hatt dette gjengående marerittet flere ganger. Det er en gang jeg har hatt det tydeligst, og det var en gang jeg husker sommertid. Det er en eller annen form for sammenkomst, en kulturell sammenkomst. Det vises filmer, som en slags spontan liten filmfestival. En film jeg har laget blir vist. En film jeg hadde fullstendig glemt jeg hadde lagd. Mens jeg ser får jeg først en følelse av stolthet, fordi filmen jeg hadde glemt, var ganske så god. Den inneholder ekte skuespillere, og må ha vært rundt 20 minutter lang. Men mens jeg ser den blir jeg så pinlig berørt av den. Mange av scenene henger bare ikke sammen. Filmen har mange scener og replikker som rett og slett bare virker totalt usammenhengende.

Likevel er det som om scenene på et isolert sett er bra, og jeg håper at publikum på en eller annen måte ikke merker at filmen er usammenhengende. At de på en eller annen måte ikke merker det. Jeg prøver å forstå hvorfor jeg har laget dette, og hvordan jeg ikke kan ha vært mer nøye på at historien og scenene skal ha en sterkere helhet, men den står der, og filmen er hva den er. Publikum derimot virker sakte men sigende og virke provosert, og jeg merker at etter en stund så hater de den. De skjønner på et eller annet vis at jeg er personen bak den, selv om jeg ikke tror det på noe punkt i drømmen blir avslørt. De begynner å hate meg også for å ha laget filmen, og jeg spør meg selv hva jeg tenkte.

En ting som minnet meg på denne drømmen var å se en dokumentar om David Lynch jeg hadde liggende. Lynch dokumentaren trigget denne drømmen igjen, mistenker jeg. Jeg merker Lynch for meg var en av de største som fikk meg til å få lyst til å lage film. Jeg elsket universet hans i min tidlige ungdom. Det var så mystisk, så merkelig, så inspirert, så surrealistisk og så full av sjarm. Selv om jeg setter hans beste filmer skyhøyt så er det akkurat som at når jeg ser dokumentarer og noen ganger intervjuer med med han, at han virker å ha blitt mer og mer som i den drømmen jeg hadde. En filmskaper som bare har glemt av hvordan å lage noe sammenhengende, og noe som har “rotfeste”. Nå var jeg sliten i hodet da jeg så dokumentaren, men da han jobbet og snakket så jeg syntes han surret fra det ene til det andre uten mål og mening. Han går rundt som en klarsynt og ser for seg stemninger, bilder og mystiske situasjoner, men han vet aldri hva de er til, og det er tydelig at de ikke alltid trenger å være noe. Forhåpentligvis oppgir de seg selv kanskje. Klart, for kreative mennesker er det en utfordring å finne på spørsmålet på hva arbeidet deres gir dem.

Jeg må innrømme at like mye som at jeg fortsatt synes Lynch er en form for et kreativt geni, så er det akkurat som jeg samtidig får en vibb av en person som har gått seg vill. På den andre siden, når en film går seg vill men finner noe, er det kanskje mer interessant enn noen andre filmer.

Top 20 weirdest SNES games

What are the weirdest and most unusual Super Nintendo games out there? I’ve been looking through most of the library and here’s 20 suggestions of what could potentially be it.

Super 3D Noah’s Ark (Wisdom Tree, 1994)

When it comes to sheer weirdness its hard to top Super 3D Noah’s Ark. First off: its perhaps the only unlicensed Super Nintendo game, and you have to put another game on top of the cart to play it, to overrun the lockout function. This makes the game-cart looks weird in it self.

The real weirdness however comes with it being a religious themed game, based on Noah’s Ark naturally, but that is put on top of Wolfenstein 3D, a game where you kill nazi soldiers. Its no parody, and its no joke. Its made by Wisdom Tree, a real christian game company. In the game Noah is on the Ark and he is shooting animals to sleep with a slingshot, or else they will kill Noah. Its an absurd plot for a game, but yet this game exists. Rumor had it ID Software, makers of Wolfenstein 3D gave the code to Wisdom Tree as a joke.

So Wisdom Tree did their best to make a religious game out of Wolfenstein 3D though, and that is crazy.

Boogerman: A Pick and Flick Adventure (Interplay Entertainment, 1994)

Disgusting is the name of the game in Boogerman, and its a bit of an unknown SNES title.
(It was also released on Sega Genesis.) It’s a platformer with some cartoony and pretty well made animation for its time. Is it weird? Well, considering your weapons include farts, burps and throwing green snots at your enemies then yes, probably. The levels themselves are filled with green landslides of snot, slime and boogers… and slime is also hanging from the roof, trees and such. Its everywhere. In one level you wander through the sewer systems in some levels fighting muddy creatures coming out of a toilet.

It’s a pretty childish game, and it’s a mystery who the target market was for these games, because as far as I understood it Boogerman never became a huge commercial success.

Captain Novolin (Sculptured Software, 1992)

Captain Novocain is another certified weird entry in the SNES library. You are a superhero with diabetes, so you need to keep your blood sugar level under control. So who are you enemies? Of course, junk food, hamburgers, donuts and so on. Don’t touch them! You’ll die! From diabetes! As goals of the level you’ll be ordered to get apples, vegetables and your insulin medicine, and you’ll learn about diabetes between the levels. Very educational, right? What a strange concept for a game.

Packy and Marlon (Health Hero Network Inc, 1995)

Would you believe that Captain Novolin is not the only platformer game on Super Nintendo about taking insulin, keeping blood sugar low and having diabetes?

Well, Packy and Marlon are two fat elephants and they are also struggling with their diabetes. Made by a different company three years later, seemingly unrelated! Its crazy that two games ended up having the same absurd plot. Did they think children find this type of stuff fun? Were they trying to be educational? Difficult to say. Weird nonetheless.

Parodius (Konami, 1990)

Parodius is a zany series of games. Its like the title indicates more of a parody of ‘shmups’ (shoot-em-ups), so we’ll have to grant that the weirdness is intentional, as its a “parody”, but its still so insane, wacky and all over the place you’ll go «wtf» frequently. Anything happens.

Chou Aniki (Masaya, 1995)

The Chou Aniki games are almost iconic for their bizarreness, and they probably top some kind of all times weird games list. The one for SNES is more like a Street Fighter-ish fighter game, while later installments are more like shooters. (At least thats my impression.)

They’re full of over-the-top craziness. In what way? They are very “gay” is the way people put it. In this context meaning very muscular men in nude often acting very feminine. There’s quite a few crazy sexual innuendos too. Its very strange, and some of your characters are quite out there.

Besides the gay bodybuilders, there’s also a playable character this mix of a submarine and a woman.. with some muscular passengers!

Uniracers (Nintendo, 1994)

You’re a unicycle without a cyclist doing races on a rainbow. Yes, its quite weird.

Earthbound (Shigesato Itoi, 1994)

Earthbound. Not your typical RPG. You play as a little school kid in modern times, and you fight all types of people like hippies, a happy cult, rabid dogs, corrupt politicians.. but also monsters of all sorts.. In the evenings you have to go home to your mother and go home once in a while or you’ll get homesick. The story and the humor is very weird but doesn’t take itself too seriously. When you get to a city called Moonside you have entered one of the weirdest places in video game history, so look out for that. The game was pretty huge in Japan, but never really succeeded on the same level in the west. The game has a gained strong cult-following though, and quite a few people claim its one of the better games on the console, or even one of the best games ever made. Its full of weird stuff though, and thats the important part here…

Mega Man Soccer (Capcom, 1994)

As someone who really likes the Mega Man games but isn’t a fan of soccer this one is a painful combination to take… but even if you like soccer its surely a strange combination you have to admit. Whats next? Ninja Gaiden Ice-Hockey? Or Ghost N Goblins Bowling? Super Mario Go Kart ? (Wait, umm, that one exists, right…) Another strange SNES combination that didn’t make the list is a Power Rangers Racing game.

Well, as much as I like Mega Man I can’t deny Capcom never tried to milk this cow to death. I’ll remind you. They’ve turned poor Mega Man into a soccer player.

Shaq Fu (Electronic Arts, 1994)

Shaq Fu! The infamously stupid and bizarre concept where basketball star Shaquille O’Neal has his own Street Fighter themed game. There’s even a corny storyline. Shaquille has to go rescue some little asian boy, and have to fight a lot of martial arts masters for whatever reason to do it. Strangely enough you can even fight the boy at some point too, which makes absolutely no sense. So you can be Shaquille O’Neal beating up a little child you’re supposed to rescue. Bizarre? Yes.

Bill Laimbeer’s Combat Basketball (Hudson Soft, 1991)

Futuristic robot COMBAT basketball. This game is odd.

Mohawk And Headphone Jack (THQ, 1995)

This is Mohawk. He is a yellow muscular naked guy with sunglasses, no penis, earplugs and a strange but kind of cool hairdo. He’s also a weird Sonic The Hedgehog rip-off. Well, he is actually a “morph”, and all the music is stolen from his funky species, so Mohawk has to get them back by collecting thousands of records through the levels. Its an odd concept, and the level designs and the game music is quite acid and weird as well.

When you stand still Mohawk is really jamming to some tunes he is listening to on his Mp3 player(or perhaps disc man?). The morphs species sort of like evolved into being musical or something.

Bonus: Here’s an inspired Mohawk hairdo on a sculpture.

Lester The Unlikely (Visual Concepts, 1994)

Lester is a wimpy nerd stranded on an isolate island. An unlikely hero for a video game. He walks like a lazy Steve Urkel, and if you come close to small enemies he’ll sometimes shriek and run away. If you jump down from platforms he’ll get hurt, so Lester is not your strongest protagonist. In fact a seagull can get him and fly him back to the beginning of the level.

Pac Attack (NAMCO, 1994)

You like Tetris? You like Pacman? What about a deranged mixture of both?
Not sure if this was an original idea or an unoriginal idea.

Rex Ronan: Experimental Surgeon (Sculptured Software, 1994)

So, you’re a shrunk cleaning-up dude inside a sick body. You are fixing teeth cavities and stuff. On one level you have to fire weapons at tar building up from smoking and other mouth diseases… and it supposedly gets even weirder later on. This is Mutant Virus for Super Nintendo.


SUPER Solitaire (Krome Studios Melbourne, 1994)

Imagine three kids back in the 90s talking about what Super Nintendo game they got for christmas. Timmy, John and Christopher.

Little Timmy says proudly he got Mario Kart and Super Castlevania. John says he got Street Fighter 2, and he’s so excited… and then Christopher is asked what Super Nintendo game he got, and he answers “Oh, I got myself Super Solitaire!”
Christopher must have been a naughty boy that year. 

Honestly, not dissing on Solitaire or anything, but who requested a port for Super Nintendo when basically every PC of the 90s had it for free? 

EVO (Enix, 1992)

An RPG about the theory evolution could be an interesting idea. So, in Evo you start as a lower form and evolve your way into more and more complex forms until you’re a human. Except this isn’t Charles Darwin theory. This is more like Pokemon evolution when it comes down to it. Meaning its the same creature evolving all the way! Thats not what Darwin was talking about as far as I’ve gathered it. So its bizarro evolution then? Okay, at least it then deserves a spot on the list.

Home Improvement (Absolute Entertainment, 1994)

A Super Nintendo platformer based on the Home Improvement Comedy sitcom with Tim Allen is certainly odd in itself. How that got passed even brainstorming is mysterious, but it did.

You play as Tim Allen’s character getting lost on other TV sets, which certainly is silly. Most people don’t get past the dinosaur stage. Supposedly a live animatronic set with dinosaurs that somehow be able to kill you, despite not being real dinosaurs but still acting like ones. Your weapon? A nail gun of course. This game could just as well have been called “Handy men in Jurassic Park”. Tim Allen shooting fake but dangerous dinosaurs with a nail gun. I don’t get it.

Another odd fact: The manual for the game has a huge sign that says «Real Men Don’t Need Instructions».

Power Instinct (Atlus, 1993)

Power Instinct is not your average fighting game. You’ll might do ok on your first battles, but then you meet the sweet old lady Otune and then its game over. So you’re fighting an old lady? Yes, and she’ll kick your ass. Some of her special attacks is slurping on your face and shooting her dentures out at you. She’ll make you cry. This is not a kiddy game like Mortal Kombat. Otune is seriously mean. Stay away.

Some bonuses:

Phalanx (Kemco, Zoom, 1991)

This is a shoot-em up. A space shoot em up. So why is there an old man with a banjo on the cover? What kind of weird marketing plot where they going for here? Reverse bizarro psychology?

Street Hockey ’95 (GTE Interactive Media, 1994)

Look out. Its Rastafarian street hockey, mon.

UFO Kamen Yakisoban: Kettler no Kuroi Inbou (KID, 1994)

Only for Super Famicom, and I know nothing about the game…. but the weirdness of the cover trancends any regions of the console. Seriously Japan, WTF.

Top 20 weirdest NES games

First entry in english.

So I’ve compiled a list over the weirdest Nintendo (NES) games I have been able to find.

Monster Party (Bandai, 1989)

Monster Party is a game where you’re a little boy with a baseball bat sent to an enemy planet fighting all kinds of monsters. What makes it truly weird is that most of the game’s enemies get crazier and crazier, and borders well into the insane. Where else do you fight a dog with a human head? Or a talking shrimp tempura?

Where else do you meet a boss you don’t get to fight because he is dead?

Taboo: The Sixth Sense (Tradewest, 1989)

Taboo is not even a game. Its a tarot card simulator for NES! It’ll read your future, and find your personalized lucky number. Perhaps the most bizarre concept out there for the console.

Zombie Nation

Its a shooter! You play as huge old ugly captivated samurai head that destroys buildings and cities. Crazy concept indeed.

Action 52: Time Warp Tickers (Active Enterprises, 1991)

Action 52 is a strange thingy in itself. Instead of trying to make a half-decent game, Active Enterprises split all the effort into 52 horrible games, and then release it. Most games aren’t even finished. Its a car crash of a multi-cart.

The strangest game on the collection is arguably Time Warp Tickers. You play as two fingers in a surreal world with checkerboards and floating doors. When you touch things it says «time?». And there’s no explanation why. It slightly reminds me of the Amiga game “Weird Dreams”, although far less developed.

Baby Boomer (Color Dreams, 1989)

An unlicensed zapper game that involves protecting a little crawling baby from dangers by shooting dangers that comes in your way by your gun from great distance. Like any responsible good parent should of course! The later levels the dangers get quite absurd.

Princess Tomato in the Salad Kingdom (Hudson Soft, 1991)

This is a point-and-click adventure game which is cute, weird and.. fruity. This is definitely for anyone fascinated by the limits of strange Japanese humor. You take the role as Sir Cucumber and have to rescue Princess Tomato from the evil Minister Pumpkin. Not for everybody, but the game has gained a cult-following.

Wally Bear and the NO! Gang (American Medical Association, 1992)

Its an anti-drugs game for kids. Sure! Best to warn the kids about drugs and alcohol while they’re very very young, right? Its cool to say no to drugs, alcohol and tobacco. I personally always found concepts like these a bit strange.

Hatris (Bullet-Proof Software, 1990)

Someone once said Tetris was promising but it needed hats. They then went on to make Hatris!

Wall Street Kid (SOFEL, 1990)

Ever wanted to play a game being a frat boy buying shares and doing taxes on Wall Street? But if you don’t earn enough money for your girlfriend she will leave you.

Takeshi’s Challenge (Taito, 1986)

Only a Famicom release, but this one is too strange to exclude. Perhaps its the strangest game of them all. Made by none other than Takashi Kitano, the famous director and actor who for some reason got  to make a game, even though he disliked games. The result is something very different.

You play as a married guy with a weird static smile. When you start you meet a guy who asks if you want to enter a password. You can instead choose to punch this guy and you’ll get Game Over immediately before the game even starts. The game starts with you being get told by your boss you are not doing a good enough job. You may choose to punch him too, quit your job or whatever you want.

When you get home you can divorce your wife and even kill her and her kids. Then you may choose to go to the bar and get drunk if you want. Its a very strange game, because of the various options. Other stuff of notice: When you walk around in the city there’s a building with the sign “Grilled Mormons”, and much more.

Pinball Quest (TOSE/Jaleco, 1990)

Someone seemingly once thought mixing a RPG and a pinball game was a good idea.
Gotta give them credit for thinking outside the box, but its definitely a strange idea.

Color A Dinosaur (FarSight Studios, 1993)

You have some cartoony dinosaurs you can color with paint buckets. “For Ages 3 to 6” it says on the cover. You can’t do much else than some limited coloring in of some dinosaurs. If nothing else, the complete pointlessness of this one makes it a completely weird entry in the NES library which usually consists of games.

Peek-A-Boo Poker / Bubble Bath Babes / Hot Slots (Paniesian, 1991)

Panesian made three adult-themed games for NES. They were really strip poker, Tetris and a slot machine game, but they included nude woman and erotic sequences if you won. These games were mostly for rent, and obviously not licensed, which has made the games incredibly rare. Its a very strange to know Nintendo carts were rented out along with adult movies.

Master Chu and the Drunkard Hu (Sachen, 1989)

The gameplay itself isn’t too weird. Its usually deemed as a below average platformer, but the concept involves saving your friend from alcoholism. Master Hu failed defeating the Hindu god Shiva and started drinking. Well, if modern developers are looking more original concept than yet another game of a hero saving his girlfriend or a princess, this is a rare idea for you. More modern games should have the hero try save his friend from alcoholism.

I Am a Teacher: Super Mario Sweater (1986, FDS)

Its only for Famicom, but here you can be instructed how to make sweaters with knitting of Super Mario! Yep, its a real game.

Genghis Kahn (KOEI, 1990)

A strategy game from KOEI where you play as the cruel mongol war leader Genghis Khan. Strange in itself, right? Also, Genghis Kahn was rumored for having raped and impregnated hundreds of women in Mongolia. This game doesn’t ignore this disturbing fact. Along with trying to take over the world has the goal of fathering children. Bizarre.

Kabuki Quantum Fighter (Human Entertainment, 1990)

Futuristic game where you play as a longhaired military agent. Oddly, the weapon of the protagonist is his hair, which he whips and headbangs his enemies with.

Chiller (American Game Cartridges, 1990)

One of the more controversial games of all time due to it involving torture, blood, nudity and violence. In the arcades you played with guns shooting at the screen, so for NES you naturally use the good old zapper. The NES version is a bit butchered down for the original, but there’s still enough to shock most people who thought Nintendo games were all innocent and cute.

Parodius (Konami, 1992)

There were some odd shooters for the console. Gun Nac with all the rabbits is one is another hot candidate, but Parodius probably takes the cake though, as its a parody of shooters like Gradius. You fight anything in this game. Anything. Silly randomness all the way.

Sunday Funday (Wisdom Tree, 1995)

Getting your kid on a skateboard to Sunday school at church might be the dumbest concept for a game ever, but it officially exist with Sunday Funday. This is a christian re-make of Menace Beach released in 1990, where you have to save a girl before her clothes rots of her body(quite absurd in itself perhaps). Instead your teacher nags you for being late for Sunday school in Sunday Funday.

Here’s a picture of the ending, when the teacher finally gets to welcome you to Sunday school.

The game also includes an karaoke of the christian song “The Ride” by the Christian band 4Him where you can sing along on an electronic 8-bit tune. Your dreams has finally come true!

Refleksjoner om Varg Vikernes og Black Metal miljøet i Norge 1990-1993

Dette er absolutt ikke et gjennom studert innlegg om temaet, og jeg har ikke gått igjennom alle detaljer her med finkam, så om noen kommer over dette for å skrive en hovedoppgave, så ta dette med en klype salt, men her er noen refleksjoner rundt tematikk jeg likevel har brukt en del tid på lese om.

Jeg var ikke gammel da alt dette black metal kaoset skjedde, men jeg har gjennom årene hatt venner som har vært veldig interessert i black metal og alt som skjedde. Det har blitt veldig mytisk. Det tok meg litt tid å komme etter, men jeg har nå omsider hatt en periode med fascinasjon over alt sammen.

“Armchair psykologi” analyse av Varg

Har også sett en del på Varg Vikernes, den såkalte ‘greven’, som har en youtube kanal. «Thuleanperspective». Han snakker om alt og ingenting der. Alt fra rollespill, til tro, til hverdagsfilosofi og til i det siste om hva som skjedde mellom han og Øystein Aarseth og black metal miljøet på den tiden. Han er en fascinerende type. En slags intellektuell, som holder seg for seg selv mye, og har helt egne individuelle meninger og er ikke redd for å være subversiv. Så langt liker jeg Varg, og kan kjenne meg litt igjen i han, og selv om han har sittet inne for drap og kirkebranner er jeg ikke redd for han, eller dvs vært redd for å ha hatt en samtale med han. Han virker overraskende ålreit, og tåler tydeligvis å ha et nett publikum, som sikkert kan være ganske smålig, slik nettet nå en gang er, så det er jo positivt at han har litt tykk hud. Men jeg merker han har en del tullete meninger. Interessante meninger, men tullete.

Blant annet har han en video der han går etter ateisme. Han sier ateister har forkastet kristendommen, og at det mener han er er klokt, men at de har kastet babyen ut med skyllevannet. Han mener tydeligvis at det fortstt finnes en Gud, eller i alle fall at det er noe «mer», at det kanskje er et skaperverk, til tross for at jødenes Gud jo ikke skulle finnes. Varg er ellers åpent antisemittisk og «rasist» i en eller annen selvdefinert form, og er glad i den mer de gamle norrøne gudene. Han elsker den mer viking pregede livsstilen. Han ville sikkert gått godt sammen med med Tore Tvedt og Vigrid.

Så Varg er rasist. Det er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Jeg har sett at debatter på nettet om raseidéer fortsatt har en viss tilhengerskare, men jeg har opplevd debatten som døll, og basert på hundgammel selektert «forskning», og Varg sine kilder er samme greie. Jeg har personlig aldri trodd spesielt på ideen om raser.

Man kan jo så klart spekulere i, som en idé, at hvis noen mennesker lever på forskjellige områder i tusenvis av år, så blir de jo noe forskjellig. Det viser seg geografisk jo i forhold til lysere og mørkere hudpigmenter og noen fysiske trekk, så hvorfor kunne det ikke påvirke de indre kunne man jo undre seg. Jeg mener jeg leste et studie innenfor The Human Genome, som konkluderte at mennesker slett ikke er så forskjellig, og at ideen om raser egentlig er for overlappende til å konkludere noen biologiske forskjeller, og i alle fall ingenting som støtter de som trenger dokumentasjon til raseteoriene sine.

En mer distinktiv betydning av rasisme er jo ikke om raser er forskjellige, men at noen raser er overlegne, og/eller at raser ikke burde blandes. Jeg merker at jeg ikke skjønner hvorfor ikke. Jeg tror jo at variasjoner av arter har formert seg i millioner av år allerede, og at det derfor ikke har noen betydning. Hvis det skulle vise seg at raser har forskjellige kvaliteter per genetikk, så er det vel dessuten bare positivt per genetikk atde blandes? Så jeg forstår ikke problemet.

Jeg merker at rasister har et likhetstrekk, som med nasjonalister og religiøse. Det ligger en personlig forankring i en verdi de tydeligvis føler de trenger. Det er en svakhet i dem, pakket inn som noe modig. Å være en virkelig sterk person, som jeg tror Varg prøver å være, så tenker jeg på en som ikke trenger forankringer. Å ikke behøve komforten av et fedreland, en gud eller noe som helst som passer på deres person, er etter min definisjon «styrke».

En sterk person sier: “Jeg lever, jeg har mine distraksjoner og hobbyer, men jeg vet de betyr ikke noe. Jeg skal på et punkt dø, og det er alt, da er det slutt, og sånn er det for alle.”

En svak person sier: “Min nasjon og min Gud er større enn enkeltindividet, og det er større enn meg og deg. Mine verdier har en objektiv egenverdi utover meg selv og er hellig, og jeg skal kjempe for den med mitt navn. Jeg skal heller aldri dø, fordi jeg skal videre til etterlivet.”

Sistnevnte person som måtte si en variant av dette er ikke bare svak, men et verktøy. Varg har vært sterk nok til å trosse den etablerte troen, altså Kristendommen, og funnet seg noe mer esoterisk, men ikke sterk nok til å se forbi hele greia. Det er slik jeg ser det.

Evolusjonsteorien støtter jo egentlig ikke rasisme, fordi vi stammer jo alle fra apene. Vi er jo bare dyr. Hva synes så Varg om ideen om at vi alle sammen var afrikanere en gang? At alle raser har samme opphav? I forhold til hans nasjonalisme så må han jo møte seg selv i døra, skulle man tro, fordi går man tilbake i tid så er jo alle nasjoner bare en eller annen fyr som har satt et flagg ned i bakken, sagt «Dette er mitt!» og funnet ut en grense. Det virker som Varg Vikernes har spilt litt for mye eventyr rollespill og lest litt for mye Tolkien.

varg-the-greyGreven sin rasisme stammer fra å ha lest for mye Tolkien? Min egen teori.

Det virker som han mener at de forskjellige rasene har oppstått uavhengig fra hverandre, så akkurat som Tolkiens verden har orker, alver, mennesker, dverger osv, som er som separate arter å regnes, så virker Varg å tenke at slik er menneskenes raser også. Jeg tror ellers ikke han liker å tenke tilbake mer enn til vikingtiden. At det fantes mennesker før vikingtiden, og at alt var en folkevandring av andre folkeslag før der igjen, virker det ikke som han ikke vil erkjenne. Det er akkurat som vikingtiden var der alt startet, basta. Han tror heller ikke at mennesket kom fra Afrika. Å finne info der han snakker om disse tingene blir litt kryptisk, men det virker som han peker på en eller annen historiker som mener mennesket stammet fra New Zealand eller Australia i stedet. OK? Jeg vet ikke alt om det temaet, men om det skulle være sant, så gjør det vel ikke saken annerledes. Alle mennesker har fortsatt samme opphav? Jeg mistenker Varg for å bare selektere ut noen som mener vi ikke kommer fra Afrika, og det er det han vil hente fra det.

Jeg har alltid mistenkt at den anti-religiøse delen av black metal miljøet ikke var like rasjonelt. De var kanskje ikke satanister, og definitivt ikke kristne, men de trodde på mye rart.

Pelle “Dead” sitt selvmord

pellePer «Dead» Åhlin, også kalt Pelle, var en vokalist fra Sverige som kom for å være vokalist i Mayhem på tidlig 90-tall. Jeg lurer på om han var en av de første til å bruke den såkalte black metal liksminken. OK, jeg vet knapt hva jeg snakker om, men før dette var jo Kiss og kanskje noen andre band kjent for å sminke seg i ansiktet på sort of hvitt, men dette skulle jo snart bli trademark i black metal miljøet og en del av det opprinnelige imaget. Pelle var kanskje den første som begynte å dyrke dette. Saken var at han var veldig opptatt av døden, og la klærne sine i jorden, for at de skulle råtne, for å så bruke dem på konserter. Mer sinnsykt var det at han hadde funnet en død kråke, og puttet den i en pose og oppbevarte den på rommet sitt. Før en konsert så inhalerte han den døde stanken fra kråken fra posen, sånn at han skulle komme mer i kontakt med døden før hans opptreden. Ellers tegnet han og skrev mye poesi om døden. Han skjøt senere seg i hodet med en hagle, etter å ha snakket om selvmord lenge.

Det er veldig interessant at noen kan bli så oppslukt av døden som Pelle, men jeg merker det «skuffet» meg litt at han trodde på etterlivet. Han var sikker på at det var en verden forbi denne, og det var en stor del av hans dyrkelse av døden. Det var jo noe magisk for han, siden døden ikke er en slutt, men kun en portal videre. Sånn sett, om han nå var noe anti-kristen, slik som BM-miljøet var, så var han jo ikke ulik dem. Det hadde faktisk vært langt mer interessant om han var så oppslukt og romantiserende til døden, mens han oppholdt at det var slutten. Det hadde gjort Pelle til en fascinerende person.

Euronymous / Øystein Aarseth


Platebutikken Helvete, drevet av Aarseth

Øystein Aarseth, også kalt Euronymous, var også en interessant person og mytisk i denne BM-suppa. Han ble som kjent drept av Varg Vikernes, og Varg ble kastet på cella i 16 år før han slapp ut. I de rauseste ordlag er Aarseth kjent for å ha oppfunnet og definert black metal, dvs han gjorde et lite oppgjør med death metal, som hadde gått litt på sirkler, og ut av spiren kom det han definerte som black metal. De opprinnelige black metal bandene Darkthrone, Burzum og Mayhem hadde han en del med å gjøre. Mayhem ikke minst, siden det var hans eget band. Lovordene om han stopper ofte der, om man vil gi han såpass. Han var en veldig ekstrem og rebelsk ung mann, og han virket nesten litt infantil. Hans bandmedlem Jørn Stubberud skriver i sin bok «Dødsarkiv» at han regnet med Aarseth kom til å bli drept en dag, bare han kom i konflikt med feil person. Stubberud følte han måtte passe på Aarseth.

For å illustrere Aarseth sin ekstremisme, så er det bare å se på Per Aahlin sin død. Når Pelle hadde kuttet pulsårene og skutt seg selv i hodet, bodde de to i samme hus, som de også øvde og spilte musikk i. Da Øystein Aarseth fant Pelle var ikke Aarseth spesielt lei seg. Han hadde tatt en telefon til bandmedlem Jørn Stubberud og sagt at Pelle hadde gjort noe «Jævlig kult» Han hadde tatt livet sitt. Stubberud, som anset Aahlin som en venn var mer trist og sjokkert over nyheten, men Aarseth fortsatte. Han hadde løpt ut og kjøpt et engangskamera og knipset bilder av Pelle. Dette skulle det bli PR av. Senere i intervjuer hadde Aarseth insistert at det ville være hyklerisk i et death metal miljø å la seg skvette av et lik, og de måtte ta bilder og fikle litt, for det var jo ikke hver dag man fikk tukle med et lik. Han hadde også tatt hodeskalle biter av Pelle, som han fant på gulvet, tatt var på dem, lagd smykker av dem og sendt dem rundt til «verdige» innenfor miljøet. Det gikk også et rykte om at Aarseth hadde spist bittelitt av hjernen til Aahlin «bare for å kunne kalle seg kannibal». Han har også sagt at Pelle sitt selvmord var den beste PR’n han kunne gjort for Mayhem.


Dead og Euronymous – et underlig par. 

Som man ser var ikke Aarseth helt i sine fulle fem. Han hadde også brukt Pelle sitt selvmord som nok et «våpen» for å holde kontroll på black metal bandene i miljøet. For Pelle hadde visst tatt livet sitt fordi alle bandene var blitt så kommersielle, gikk i treningsbukser og sang om Coca Cola. De fleste skjønte at Aarseth pratet tull, og han bare prosjekterte sine egne meninger gjennom Pelle sitt selvmord. At Øystein Aarseth hadde et så stort problem med Coca Cola fant jeg også litt ironisk med tanke på at han i følge Stubberud var fullstendig avhengig av leskedrikken. Jeg mistenker at Aarseth led av selvhat.

Han skulle visstnok ha vært interessert i såkalte «snuff filmer», som skulle bli viktig i hans oppgjør med Varg Vikernes. Nå er det litt tvetydig om snuff filmer egentlig eksisterer. FBI hadde jo en svær undersøkelse på 80-tallet, der filmer som Guinea Pig, Men Behind The Sun og Cannibal Holocaust ble grundig undersøkt. Enkelte må ha hevdet det var ekte drap av mennesker på disse filmene, men det var det ikke. I Hollywood var det alltid noen som kjente noen som kjente noen som hadde sett ekte snuff filmer, og at de gikk i kopierte VHSer på hysj hysj nivå for masse masse penger. Visstnok skal Charlie Sheen ha sett en snuff-film på en fest, og ble svært opprørt og kontaktet myndighetene, men det skal ha vært en av Guinea Pig filmene, trolig den første, og det er ikke ekte snuff. At ekte snuff filmer eksisterer er antageligvis en myte. MEN det kommer an på definisjonen. Vi vet jo at islamistiske jihadister har drept folk på film, av politiske/religiøse grunner, og der er også mange dødsulykker som er filmet, så det kan jo hende noe slikt har florert. Folk har dødd på film. Jeg tror likevel «ekte» snuff filmer skal være drap av mennesker på film av «artistiske grunner». Jeg er enda ikke overbevist om at dette noen sinne har skjedd.

Uansett… at Aarseth skal ha hatt interesse av å se noe han trodde var ekte død på film, og snakket stolt av dette til venner, sier litt om han.

Varg vs Aarseth – Hva skjedde?

Før jeg visste noe tolket jeg det alltid som et alfa-hann opprør innenfor miljøet, og at Varg var den meste ekstreme av dem, bare fordi han var den eneste jeg visste noe om. Etter å ha sett nærmere på det så har jeg fått en annen oppfatning. Jeg det stemmer at det var et alfa-han oppgjør, men mitt syn på Aarseth som noe offer er vanskeligere å kjøpe etter jeg har sett nærmere på det hele. Historien er altså at de jo faktisk var venner opprinnelig. Øystein Aarseth var 25 år og drev en platebutikk, «Helvete», som solgte black metal og annet. Han var jo i sitt eget band Mayhem, men drev også å produserte plater, så han hadde jo en del jern i ilden. Varg Vikernes sitt Burzum var hans største artist signert hos han. Varg var 20 år på dette punktet, og Burzum hadde en slags suksess innenfor det lille miljøet, og de hadde solgt kanskje 1000 plater og LPr.

Platebutikken gikk ikke i pluss dessverre, og de hadde behov mer promotering av musikken, og indirekte platebutikken til Aarseth, og de hadde blitt enige om at Varg skulle kontakte en avis, og via et anonymt intervju snakke om black metal, satanisme og de mystiske kirkebrannene som hadde florert i Norge. Varg skulle si han hadde tatt ansvar for dem, og hadde tydeligvis hatt det litt gøy med den kristne journalisten, som hadde fått det for seg at Varg var fra et satanistisk miljø. Det skjedde så en medie-katastrofe, og det fikk utrolig mye oppmerksomhet. Var det satanister i Norge som drev å brente kirker? Det ble gjort mye skremselspropaganda, og dette gikk utenfor landets grenser. I en ganske kristen samtid, så var satanisme skikkelig skremmende. Nå var de i virkeligheten ikke spesielt satanisk. De hadde sagt dette for sjokkeffekten, og fordi de riktignok hatet Kristendommen.

Øystein Aarseth ble bedt av foreldrene sine å stenge butikken sin, da de fant alt sammen ubehagelig. Varg Vikernes foraktet Aarseth for å stenge butikken, og mente han var «feig» for å ikke bruke oppmerksomheten til å kapitalisere med platebutikken sin, eller for å promotere miljøet. Her begynte det mye splid mellom Varg og Øystein. Det er ganske vanskelig å vite Øystein Aarseth sin side av saken, siden han tross alt ble drept, men Varg mener Aarseth var misunnelig på Varg for oppmerksomheten han fikk, og at Aarseth hadde blitt vært sint for det han mente var en kommersialisering av sjangeren. Varg Vikernes mente også at mange i miljøet var begynt å bli veldig lei av Aarseth, og at «ingen» ville ha noe med han å gjøre mer, selv mange av hans nærmeste venner. Aarseth hadde gitt Varg skylden for å at mange hadde vendt seg mot han og var rasende. Han hadde i sitt private sinn ønsket å ta livet av Varg. Han hadde betrodd seg om sine planer til nære venner. Han hadde en plan. Han skulle få Varg til seg under et privat foretak om å signere en platekontrakt, så skulle han skyte han med en «stun gun» når Varg sto med ryggen til, som så skulle slå Varg bevisstløs, og deretter binde han fast, og kaste han i bagasjerommet på bilen sin. Aarseth skulle så ta den bevisstløse Varg langt inn i skogen og filme mens han torturerte Varg til døde. Akkurat som i disse snuff filmene som Aarseth var så oppslukt av. Flere enn Varg bekreftet at Aarseth hadde fortalt denne historien, og antageligvis hadde Aarseth ment det, uavhengig om hva han var i stand til å gjøre i praksis. Varg hadde en dag lyttet til en telefon der et gjeste-bandmedlem av Mayhem, Snorre, som snakket med Øystein. Snorre lot Varg få høre at Aarset fortalte hva han hadde tenkt å gjøre. Varg overhørte at noen sa de skulle torturere og drepe han.

Varg ble rasende, og trolig ganske engstelig. Varg er en stolt person, og var av den konfronterende typen. Så han tok med seg Snorre, og de kjørte til Øystein Aarseth midt på natten. Varg hadde med seg kontrakten. Aarseth hadde først nektet å åpne opp for dem, siden det var så sent, men gjorde det til slutt. Varg innrømmer å ha drept Øystein Aarseth. Varg innrømmer at han hadde ‘vunnet’ et slagsmål inne i leiligheten, og antyder at han ikke hadde behøvd å drepe Øystein. Rett før han dro stakk han en kniv inn i hodet på Aarseth, som døde øyeblikkelig. Varg påstår han gjorde det som et «Pre-emptive strike». For å sikre seg at Aarseth ikke ville komme etter han senere.
Jeg tror dette er sånn ca. hva som skjedde. Snorre var dessverre ikke del av det. Varg mente han ikke var helt mentalt stabil, og at han hadde blitt med for å vise noen nye gitargrep. I følge Varg var Snorre på feil tid til feil sted, og drapet var heller ikke planlagt. Snorre fikk likevel 8 år fengsel for å ha skulle ha assistert mordet.


kirkeFantoft Stavkirke, en av flere kirker som ble brent ned.

Kirkebrannene derimot nektet Varg for å ha gjort, selv på youtube i dag, men jeg tror personlig han gjorde dem, eller minimum at han hadde ansvaret for flere av dem, om ikke alle. Jeg tolker dette ut fra måten Varg snakket om kirkebrannene. Han nekter å ha gjort dem, men samtidig har han aldri hatt noe problem å forklare med stor glød den symbolske betydningen ved å brenne kirker, og la definitivt ikke skjul på at han støttet kirkebrenning. Det var kirker som ble bygget på tidligere hellig norrøn religiøs jord, mente han. Varg sa også i en youtube-video at han hadde forklart andre i miljøet at det er umulig å bevise at det er du som har brent kirken, som nesten høres ut som en indirekte erkjennelse. For ikke å snakke om at da han gikk ut i avisene anonymt til å begynne med så innrømmet han det jo. Det var først senere da navnet hans kom ut i avisene at han benektet kirkebrannene.

Hverdagens travle stillhet


Det har vært stille på denne bloggen en stund. Etter jeg flyttet fra Sør-Norge til Nord-Norge, og etter fikk ny datamaskin så kom jeg ikke inn i å skrive så mye igjen. Jeg må innrømme at blogging egentlig er et merkelig beist, ettersom det er en så semi-personlig og semi-offentlig arena. Å skrive store artikler, som man bruker masse tid på, virker litt underlig. Samtidig er jeg egentlig ikke interessert i å skrive for personlige eller hverdagslige ting. Det må nesten ha noe substans hvis man vil uttrykke seg.

Jeg skriver nå på en artikkelserie om Michael Jackson og rettssaken mot han i 2005, der jeg prøver å bevise at han var skyldig til tross for at han ble frikjent. Jeg skriver også på en intervjubok, og jeg jobber med manuset på en ny kortfilm jeg vil spille inn i Tromsø. Jeg prøver å få ferdig min forrige animasjonsfilm, som jeg måtte legge fra meg en liten stund, fordi jeg var så lei av den. Alt mens jeg tenker altfor mye, og tenker på altfor mange ting.

Jeg hadde en venninne for en evighet siden som sa at jeg tenkte for mye. Det var noe hun sa hun hadde merket på meg. Hun ba meg slutte å tenke så mye. Hun selv bare «levde» sa hun.

Jeg tror hun mente godt, og jeg lurer på om jeg først tenkte «Åja, kanskje det er slik det henger sammen. Man skal kanskje ikke tenke så mye». Hun virket så insisterende at man ikke skal tenke så mye over ting, men det var forvirrende. Skal man bare slutte å tenke? Ideen om å ikke tenke og bare surre rundt relativt tankeløst i nåtiden, og la omstendighetene dra en hit og dit, er for all del interessant. Jeg tviler ikke på at mange lever slik, men den gang virket det bare ikke korrekt, og det gjør det ikke i dag heller. Jeg ville ikke kunne leve slik selv, men jeg vet ikke om bare er fordi jeg bare ikke er skrudd sammen til det, eller fordi det bare ikke gir mening å «ikke tenke».

For meg blir det litt som å kunne velge å bare være et insekt i stedet for et menneske. Et insekt er hovedsakelig styrt av instinkter. Insektet tenker ikke over tilværelsen. Den bare lever. Dag for dag. Så dør den en dag. Vips, så er det over. Det virker mekanisk. Jeg ser ikke hvorfor man som menneske skal strekke seg etter å være slik.

Nå er jeg ikke alltid like glad for å være et menneske. Som en student av Zapffe aksepterer jeg gjerne at bevissthet fører med seg en tragedie, en tragedie de fleste dyr slipper å forholde seg til. Den erkjennelsen at tilværelsen er fullstendig meningsløs, full av problemer og bekymringer, og vi er styrt av primitive instinkter, og vi er på evig jakt etter en overordnet mening som ikke finnes, men jeg i den grad jeg må eksistere, så tror jeg fortsatt jeg vil se ting som de er. Jeg vil ikke være lykkelig kun hvis det er basert på å lukke øynene. Om det gjør meg aldri så mye til en pessimist, får det bare være. Jeg kan skjønne at noen heller vil foretrekke å være som et insekt, uavhengig om det er bevisst eller ubevisst, men det er ikke for meg.

(Venninnen min endte forøvrig opp med å være utro med kjæresten sin som hun hadde vært sammen med i over 10 år, og hun ble gravid med en russer som bare var innom Norge. Hun hadde sneket seg til hans leilighet i samme blokk. Jeg husker hun fortalte meg at hun planla det slik. Russeren, som jeg minnes heter Alexis, ble rasende da han hørte hun var gravid. Det var ikke noe han ville. Hun ville ikke ha barn med kjæresten sin. Jeg spurte henne hvorfor. Hun opplevde han som for svak. Hun sa hun likevel var overrasket over hvor såret kjæresten virket. Jeg antar hun ikke tenkte så mye over det.)


4 dager i Amsterdam, og refleksjoner over landets progressive idéer

Nederland Tur Logo4 dager i November, så var jeg og min søster på en liten tur i Nederland, i byens hovedstad. Amsterdam er en vakker by som inneholder mye rart, og det er også en annerledes by på mange måter. Nederland er annerledes på mange måter.

Amsterdam er f.eks en oppsiktsvekkende liberal by. Marihuana og hasj er f.eks lovlig i en type kafeer, såkalte “Coffeeshops”, homofile har en veldig veldig åpen og fri kultur der, aktiv dødshjelp er lov i Amsterdam, akkurat som i Belgia og Luxemburg, prostitusjon er lovlig i de såkalte Red Light Districts, og abortloven har også vært veldig liberal i landet. Alt dette får en til å spørre seg om byen er en fremtidig og liberal by, eller om den kanskje er en moralsk dekadent by? La oss tenke over dette.

Jeg skal tilbake til dette spørsmålet, men først over til hyggeligere sider av Amsterdam og hvor vi var, og hva vi gjorde.

Arkitektur og kanaler

amsterdam_sinking_buildings_by_pagz76-d4pg3f8Det er mange kanaler i Amsterdam, kanaler med husbåter, og rundt kanalene er disse husene som er veldig typiske for byen. Jeg aner ikke hva stilen på arkitekturen heter, akkurat det har jeg vært litt for lat til å sjekke, men for meg ser det nesten litt ut som dukkehus, eller noe som kommer fra en barnebok.

Man kan ta cruisebåter i disse kanalene, eller tråkkebåter om man vil det. Vi gjorde ikke noen av delene, selv om vi hadde tenkt til å gjøre det. Tråkkebåter virket kanskje også litt utenfor sesongen når det er i November, og det blåser ganske kaldt.

Amsterdam, en Katteby

Katter er små, søte og underlige skapninger, og jeg er stor fan av disse små mystiske dyrene. Søsteren min er også veldig glad i katter, så når vi hørte at Amsterdam er en katteby, så var ble dette en side med byen vi tenkte vi måtte utforske.

Det er nemlig veldig fascinerende at i Amsterdam, så har mange restauranter, kafeer, puber og til og med gatekjøkkener egne ansatte katter, ja, som en del av klientellet. De kan finne på å møte deg i døren, eller bare ligge i en kurv et sted, og de bor fast i lokalet. De har lov å gå ut, men vet tydeligvis hvor de hører hjemme. Det er til og med skrevet en bok om disse kattene. En bok som heter Amsterdam Pub Cats. En morsom og lettlest bok som forteller historiene om de forskjellige kattene. Kan anbefales.

amsterdam pub cats

Man spekulerer i at årsaken til at det er så mange katter i Amsterdam, kommer av at byen i gamle dager hadde et enormt problem med mus. Amsterdam har nemlig historie som en internasjonal havneby, og man tror at mus kom i hopetall med skipslasten, sammen med alt godset og frakten. Gatene krydde etter hvert av mus, og det er fortsatt til den dag i dag et problem for byen. Restauranter, kaffeer og andre butikker, vil naturligvis gjerne slippe å måtte ha mus i lokalene, det ser jo ikke bra ut for gjester, så katter ble løsningen på problemet. En kafé med en katt, er også en kafé uten mus. Som kulturer gjerne utvikler seg, så blir det også slik at det blir en del av bildet til byen også. Amsterdam skal ha nå katter som en del av sin kultur, så nå er årsakene noe som også overskrider museproblemet.

Kattebåten, “De Pouzenboot”






20151119_134438Inngang til kattebåten, som hver dag er åpen til å besøkes noen timer på formiddagen.

Da jeg leste om kattebåten i Amsterdam, ble jeg fascinert. Amsterdam er som nevnt full av kanaler, og det er mange husbåter liggende der, og blant dem er det en båt fylt med katter. Kåttebåten er på en måte det samme som Dyrebeskyttelsen i Norge er, som gjerne har egne hus for hjemløse katter. De Pouzeboot er en båt der katter bor i, rett og slett. Et sted man kan besøke, og til og med kjøpe en katt, hvis man ønsker det. Kattene der inne var ganske så tamme, og de virket å ha vennet seg til å være på sjøen. Jeg trodde på forhånd at kattebåten var mer hakket mer galskap. At den seilte rundt med kattene ravende rundt som sjørøvere på dekk, men i all alminnelighet ligger den egentlig fortøyd hele tiden. Kattene har faktisk mulighet til å gå utendørs, men naturligvis innen gitter.

Nettsiden til kattebåten

20151119_131801 20151119_131920Kattekafé – Kopjes

Kattekafeen Kopjes i Amsterdam er et fascinerende konsept. Selv om mange kafeer har katter, så er dette mer som at et kattehjem som man kan besøke, og som fungerer litt som kafé. Kopjes ble startet via crowdsurfing, og er inspirert av lignende kafeer i Japan. Det finnes også noen få andre steder i Europa. Vi var overrasket over at stedet var såpass populært.

20151122_142918Det var litt kronglete å komme seg dit, siden den ikke ligger sentralt i Amsterdam, og jeg måtte virkelig finne ut av trikkesystemet i byen for å komme oss dit, men det gikk greit. Mulig vi hadde litt flask. Da vi kom dit, ble vi dog overrasket over at man behøvde reservasjoner. Det hadde vi ikke tenkt på. Reservasjon for å besøke en kafé? De tok inn gjester inn til kafeen i bolker, men neste bolke var full. Vi kunne velge å vente, og hvis noen dro tidlig så kunne vi presses inn en ledig plass før timen var over. Det var jo mye styr å komme seg dit, så vi valgte å vente. I mellomtiden var vi innom et gatekjøkken, som også hadde en katt. Katten Minoues. Den var kanskje den artigste katten jeg så i Amsterdam. Han var veldig nysgjerrig og søt.

20151122_144342Vi var heldige nok til å komme oss inn på kattekafeen. Det var et koselig sted. Dessverre var flere av kattene overveldet av alle menneskene som var der, så de aller fleste hadde hoppet opp i høyden, og lå gjerne å sov. Bare et par katter vandret litt rundt for å hilse på folk. Det er pussig at et slikt konsept var så populært at de måtte porsjonere folk inn med reservasjoner, men sånn er det visst. Så, hvis noen trenger et forretningstips i Norge, så er dette en potensiell gullgruve.


Cats & Things – Kattesjappe

Vi hadde lest om denne eksklusive og infamøse kattebutikken i Amsterdam. Søsteren min ville gjerne finne noe til sin katt.


I døren ble vi møtt av en ganske mutt eldre dame. “NO PICTURES!”, ropte hun hun. Butikken kunne man røft si hadde to deler. Den første delen hadde mye kattestatuer, bilder, bøker og slikt, mens den andre delen kunne kanskje minne mer en alminnelig dyrebutikk. Kattefor, katteleker, etc. Ganske fint

Kattenkabinet – Amsterdams Kattemuseum

20151121_135608 20151121_141029 Hovedattraksjonen for katteelskere i Amsterdam er Kattenkabinet. Et museum dedikert kun til kunst og underholdning der katter har hatt del. Stedet er altså fullt av bilder, malerier, filmplakater og annet, alt med kattemotiver. Museet hadde også fire katter som bodde der, selv om vi bare fikk møte to av dem. Vi møtte katten Lion på en sofa. Den hadde rullet seg sammen og lå i dyp søvn. Det virket som deler av museet var stengt da vi kom, fordi jeg kunne skimte det var flere etasjer med utstillinger over der vi var, men etasjene over var avstengt. Jeg tenkte ikke på å spørre hvorfor.

Jeg likte museet, delen vi hadde tilgang til, men til dels var jeg kanskje også litt skuffet, fordi et museum hvordan katter har blitt portrettert i kunst og underholdning opp gjennom tidene kunne hatt et enormt potensiale. I gamle Egypt ble jo katter dyrket som små guder, vet vi, mens i en del tegnefilmer blir katter sett på som en antagonist til mus. Her kunne man brodert, og det hadde vært spennende å f.eks sett hvordan katter har blitt oppfattet av mennesker gjennom historien, og hvordan dette har utviklet seg med tiden. Man kunne kanskje sammenlignet den med hunden. Man kunne hatt noe om hvorfor noen mennesker foretrekker katter, og andre hundrer, og så videre. Mulighetene hadde vært enorm. Hadde jeg startet et kattemuseum ville jeg gått en slik retning med det.

I stedet opplevdes Kattenkabineten ikke helt sånn. Det var som en haug med gamle bilder, tegninger, statuer og malerier med katter.. og det var så mye, og så tett, at de kanskje burde tenkt litt mer “less is more”. Jeg kan forstå fristelsen å stille ut absolutt alt man har, hvorfor stue bort noe selv om plassen er begrenset, men det ble mye av det samme, og det tok noe vekk. Mer informasjon om bildene kunne også hjulpet litt. Jeg likte stedet til tross. Det er jo et museum dedikert til katter, tross alt.


Noe av det mest interessante der var kanskje en animasjonsfilm om katt på veggen. The Cat That Walked By Himself, en russisk animasjonsfilm på 20 minutter laget av det russiske animasjonsselskapet Soyuzmultfilm. Den er basert på fortellingen av J.R Kipling, som museets logo også virker å ha lånt illustrasjoner fra dens bok.

Det er en fin animasjonsfilm, og den finnes på youtube, om noen er interessert. Artig liten historie som på et litt poetisk vis skal forklare hvordan forskjellige dyr og mennesker ble venner. Noe som fremvises som et paradoks siden katter er så uavhengige i forhold til de andre husdyrene. De fleste andre dyr har jo tross alt hatt en mer behjelpelig funksjon. Hunder hjelper til med jakt, hesten til transport, kua til melk, etc. Hvorfor er katten blitt en så god venn av mennesket? Dette vil historien til bunns i. Historien viser en katt som nærmest lurer seg til å bli en del av husholdningen, på et morsomt vis.

Det paradoksale er kanskje at selv om poenget til Kipling fortsatt har validitet, siden katter er ganske selvopptatte og uavhengige skapninger vi likevel vil bo sammen med, og er blitt et utrolig populært husdyr, så er det jo antageligvis opprinnelig katter sin hjelp til å holde mus og andre gnagedyr unna jordåkere, som faktisk var en av grunnene. Så de hadde faktisk en svært praktisk funksjon, om den enda ikke er like aktuell i dag. Vi har jo ikke alle katter mer bare for å bli kvitt mus, men her er enda et paradoks, siden Amsterdam fortsatt til en grad har katter for å bli kvitt mus.

Mat i Nederland

Når jeg reiser til et land så er jeg gjerne interessert i hva slags lokale og tradisjonelle retter landet har. Ting som er typisk for kulturen. Jeg antar for å kaste seg inn i det eksotiske. Vi prøvde noe nederlandsk mat. Vi prøvde også en Senses restaurant, og en indonesisk restaurant.

Nederland sine særegenheter i det kulinariske hjørnet er litt preget av at det kan kjøpes på gaten, i alle fall er det mitt inntrykk. Veldig mange av disse kunne kjøpes fra såkalte FEBO sjapper. Automatiske døgnåpne gatekjøkken. De har masse små varmeskap, der man kunne få måltider ved å putte noen mynter i. Noen av de hadde også personell som laget fries på den tradisjonelle måten.


“Frites” – Nederlandsk variant av fries?


De er veldig glade i french fries i Nederland. Det er knapt noen siderett i Amsterdam, slik noen tenker på det her, men en hovedrett. Den ser litt større ut enn vi er vant til den, men smaker ikke vesentlig forskjellig. De elsker den med majones, og noen ganger peanøttsmør og andre varianter.

Haring, Herring.. um, rå sild. 

20151120_155205Dette er liksom det infamøse vågestykket alle som drar til Amsterdam skal prøve. Å spise “haring”. Det er rett og slett rå sild, blandet med løk, og kanskje litt sylteagurk. Vi fikk i alle fall sylteagurk, som vist på bildet over.

Våghalsene skal lene seg bak og sluke et svært stykke sild i ett eneste jafs. Vi gjorde pysemetoden, og fikk silden i pyntelige oppskårne biter. Jeg likte det, men jeg merket en porsjon var nok for en tur, og jeg delte et par av bitene med de lokale duene. Det minnet meg litt om svenskenes surstrømming, som også er sild, men tusen ganger mildere naturligvis.


stroopwafel CC BY 20 Steven Vance via FlickrGlemte å ta bilder av den, så fant et på google i stedet. Så ikke tro dette er min tommel, eller noe. 

Alle videoer og guider over Nederland og Amsterdam setter disse nederlandske vaflene som et slags must å prøve når man er der.

Vi hadde derimot enormt problemer med å finne noen som solgte de i det hele tatt. I alle fall den varme nystekte varianten. Jeg forstår det sånn at om sommeren står det sikkert boder ute der folk selger nystekte stroppenwaffels. I November var det ikke noen av disse bodene. Vi fant kun én kafé som solgte dem, etter mye mislykket googling. En eneste kafé i hele Amsterdam! Til sammenligning var det hundrevis som solgte nystekte belgiske vafler. Eksemplaret vårt var ikke rykende varm og fersk, men var nok laget i løpet av de siste timene den dagen. De var gode, men søte. Man finner jo også disse små i poser rundt om kring. Disse ser man i norske butikker også.

Speculoos og Speculaas


Speculoos og Speculaas er typisk Nederland. Jeg glemmer alltid hvilken som er hvilken, men den ene er kjeks, og den andre er pålegg basert på kjeksen. Veldig godt. Vi kjøpte et par ekstra bokser hjem. De smaker litt som kakedeig, hvis man skulle sammenligne det med noe.


hagelHagelslag. Det er sjokolade-pålegg, men bare som strø. Det er også en annen variant som er mer farget sukker, og ikke sjokolade. Litt spesielt, i alle fall?

Senses Restaurant – Mat som kunst? Kunst som mat? 20151120_210803Jeg og søsteren min skippet Senses da vi var i Warszawa tidligere, selv om stedet hørtes veldig interessant ut. Antageligvis skippet vi det litt pga prisen, det er ikke billig, selv om brukeranmeldelsene på Tripadvisor og lignende var i taket. Ellers litt fordi vi er kledd nesten som bomser når vi er ute å reiser, og vi fryktet dette skulle være et “fint” sted. Men i Amsterdam bryr heldigvis ingen seg om hvordan en går kledd. De er tilbakelente der, så vi prøvde det denne gangen.

Hva er Senses? Hvis man så for seg en filosofisk debatt om mat kunne være kunst, et spørsmål jeg faktisk har spurt selv noen ganger, så ville kanskje Senses være stedet der en slik hypotese kunne vært bra å teste. Stedet fungerer slik at man blir servert en rekke mindre retter, som til sammen blir et måltid. Disse rettene ser ikke ut som noen normale måltider. De ser faktisk ut som små kunstverk kanskje, men det interessante er at de gjerne smaker like spesielt som de ser ut. Jeg aner ikke hva som var i disse rettene vi fikk, men de smakte helt annerledes fra noe jeg ellers hadde smakt, og de var alle utrolig gode. Jeg kan ingenting om hva slags mat og smaker som passer til hverandre, men det har de visst mye kunnskap på i kjøkkenene på Senses.

Det var nesten litt som å komme til en annen planet på et annet solsystem, og få servert noe du ikke hadde hørt om.

Veldig interessant konsept for en restaurant, og det anbefales, men det er to haker. Den første er at det ikke billig. Den andre er at ventetiden mellom måltidene var suspekt lange. Søsteren min trodde det skulle være sånn, mens jeg lente meg mer mot at rettene bare tok en del tid å lage. Hvem vet.

Jeg ønsket likevel å prøve dette, og jeg angrer egentlig ikke. Vi klarte å holde regningen nede litt ved å ikke bestille noe alkohol. I følge brukeranmeldelser så kan Senses virkelig bli dyrt siden de kommer å tilbyr små drinker for å supplere måltidene. Det kan være et tips. 
20151120_212719Indonesisk spisested ~ Sampurna

Vi prøvde den indonesiske spesialiteten rijsttafel. Det er jo noe man kanskje burde prøve i Nederland, siden Indonesia har en tilknytning til kulturen deres, av hunngamle kolonialtider. Rijsttafel er en underlig rett. Du får en haug med små tallerkener fylt med alt mulig rart. Kanskje litt “hit or miss”. Noe var veldig godt, andre ting helt OK.. mens noe var så sterkt at man begynte å lure på om de prøvde å brenne deg opp. Verdt å teste.


St. Nicholas og Black Peter – Nissemytologi

En av de merkeligste opplevelsene jeg hadde i Amsterdam, var da jeg merket jeg så dukker og illustrasjoner av et par bisarre figurer. De samme to figurene dukket opp repeterende ganger, og de ga ingen mening. Det så ut som julenissen forkledd som en katolsk pave, og den andre så ut som en veldig stereotypisk svart person i en slags jesterforkledning. Det var merkelig nok én gang. Når jeg så disse to flere ganger, så ble jeg veldig nysgjerrig hva i alle dager det var som foregikk. Hvem var de? Jeg tok et par bilder.

Svaret slo meg litt i pannen, når jeg fikk sjekket det litt opp. Jeg begynte å huske leksjoner fra barneskolen om julenissens opprinnelse. Julenissen stammet fra en St. Nicholas, som igjen var en slags sankt som ga ut gaver. Dette ble jo på en eller annen måte vår røde nisse, som var gjort populær av Coca Cola. Nederland har holdt på sin katolske nisse.

Jeg har vel aldri satt meg helt ned med nissens og julens mytologi, men den er jo faktisk litt interessant. Den svarte stereotypiske karen med nissen er hans kompanjong, Black Pete.
I Nederland er det enda disse to som feires i forhold til julen. Det er også en stor politisk diskusjon rundt Black Peter, ettersom han jo er en svart stereotyp, og ikke sjeldent har blitt beskyldt for å være en rasistisk og gammeldags skildring, og en som ikke hører hjemme i dag. Motstanderne mener det ligger mye tradisjon i figuren, og vil beholde han av nostalgiske grunner. Interessant konflikt.


Den aller mest interessante karakterene i nisse-mytologien er derimot Krampus. Nissemytologiens svar på djevelen rett og slett. Han kom og kidnappet slemme barn. Så vær snill, ellers blir julen en forferdelig dag. Krampus er antageligvis den mest traumatiserende fiksjonelle figuren det er lov å lære barn om.


Jeg er så smått interessert i spill og tegneserier, så det ble med det denne gangen. Var også interessert i Amsterdam Pub Cats boken, og var heldig å finne den på kattemuseet.

Game Over? – Retro spillesjappe

20151119_163744En slags retro antikvitetssjappe for eldre spill. Veldig hyggelig liten butikk, som er drevet et par stykker. Jeg ble fortalte meg at det tidligere hadde vært en musikksjappe, men så gikk jo salget på musikk ned så mye at de begynte å selge gamle spill. De hadde alt fra Nintendo til Neo Geo til Game Boys til Sega diverse.

Jeg visste de hadde både gamle Nintendo NES spill der, og noe Commodore 64. Målet mitt var å kjøpe et par stykk av begge. Jeg endte opp med Trojan til NES og Tooth Invaders til C64, som jeg nevnte i mitt C64 innlegg. Jeg elsket sjappen, selv om utvalget virket noe robbet. På NES fronten i alle fall. Jeg kan se for meg at butikker som dette gjerne har nerder som kommer å kjøper alle de beste tingene jevnlig, og restene blir igjen, selv om de hadde mange spill. Veldig hyggelig mann som jobbet der. Han gjettet vi kom fra Skottland først, så Sverige eller Finland.. Jeg sa veldig nært, og han gjettet Norge. Ikke verst.

Lambiek – Tegneseriebutikk

En tegneseriesjappe i Amsterdam, for tegneserienerder av tegneserienerder. Sjappen var akkurat flyttet til nytt lokale, så det var litt rotete, men jeg elsket stedet. Jeg fikk stor stjerne for å si at jeg likte Robert Crumb, av drivern av sjappen. Jeg bestemte meg for å kjøpe noe basert på hans anbefalelser, siden han virkelig hadde peiling. Det ble My Friend Dahmer av Derf Backderf, en biografisk tegneserie om en som gikk i klasse med den senere seriemorderen Jeffrey Dahmer. I min gate! Gleder meg til å lese den.


Ostemuseet – Amsterdam Cheese Museum

20151120_132243 20151120_132928Et ostemuseum. Akkurat nisjé nok til å bli litt fascinerende. Man kunne få smakebiter i overetasjen til mange oster, og i underetasjen var det et museum. Fint lite sted.

Madam Tussaud og Van Gogh Museet

Når man har litt dårlig tid, men man står valget i å svippe innom stedene, eller droppe det, så er det vanskelig. Vi var innom både Van Gogh og Madam Tussaud mens vi var i Amsterdam, men vi hadde så knapp tid at det føltes litt rushet, selv om man flyver gjennom avdelingene. Det er mulig det er en leksjon i å ha tid når man skal utdype seg i noe.

20151120_172448Verdens mest berømte person, og verdens mest berømte pedofile mann, sir Michael Jackson, og en fascinerende person hadde sin egen figur hos Madam Tussaud. Figurene er life-size, og det var rart å se hvor utrolig liten han egentlig var. Han hadde visstnok besøkt stedet to ganger selv helt uanmeldt. Andre som var litt imponerende var å se Mona Lisa gjort til en tredimensjonal figur og Van Gogh, spesielt siden det ikke en gang finnes fotoer av dem. Turen føltes helhetlig litt rushet dessverre.

Enda verre var det å prøve å se Van Gogh Museet på en halvtime. Spesielt når de begynner å stenge avdelingene 10-15 minutter før de stenger. I retrospektiv kan man si den turen ble tull.

Den progressive Amsterdam, “Gedoogcultur”

Så er det disse mer politiske tingene Amsterdam er kjent for, og de er jo veldig tankevekkende, så det er rom for mye refleksjon. Nederland er kjent for sine liberale lover, men er de virkelig progressive og fremtidsrettede på en positiv måte? Eller er de nihilistiske og relativistiske, kanskje til og med nedbrytende? Jeg gir min mening, etter å ha tenkt mye gjennom dette.

Hasj og Marihuana Museum

hash-marihuana-hemp-museumAll narkotika er ikke lovlig i Nederland, slik enkelte tror, men hasj og marihuana er lovlig, men ikke 100%. Kun i såkalte “coffeeshops”. Disse kafeene kan man se ganske hyppig når man vandrer nedover de mest turistpregede gatene i Amsterdam, og de er tydeligvis noe ganske mange reiser hit for å besøke. Mange kommer visstnok til Amsterdam for å røyke seg ut av bevisstheten “and beyond”. Disse folkene kan se de fra utsiden av kafeene, der de sitter å sutter på sneipene sine.

For ordens skyld: Jeg røyker ikke selv, men etter å ha forstått mer av historien til hasj og marihuana, så ser jeg ikke lenger problemet hvorfor disse skal være mer farlig enn f.eks alkohol.

Narkotikamuseet i Amsterdam var veldig interessant, og det anbefales hvis der i området. Jeg har jo hørt litt om disse historiene tidligere, den at både hasj og marihuana slett ikke er spesielt farlige eller vanedannende, og om den uærlige propagandaen som har holdt stoffene forbudt, men her fikk jeg en sterkere kontekst.

Tradisjonelt sett har disse to stoffene vært et avkoblende stoff i mange kulturer, prevalent i gamle jordbruksamfunn, prevalent i gamle jazz& blues miljøer, blant kunstnere… og de kan til og med kan ha medisinske fordeler! De har urettferdig blitt slengt inn med de hardere stoffene, som heroin og kokain, som faktisk er vanedannende, og som virkelig kan ødelegge. Historien bak dette kommer fra en uærlig konservativ krig mot alle typer narkotika, der frykt og irrasjonalitet, lå bak. Folk i maktposisjoner visste ikke nok om disse stoffene, så de ble kastet inn i en propagandakrig, der alle mulige virkninger skal ha blitt påstått.

Merkeligst var det å se hasj og hamp sin rolle i helt andre områder, som et materiale for å lage tau, klær og andre produkter. De har senere blitt erstattet med andre og kanskje bedre materialer, men de gjorde sin jobb. Det er pussig at det finnes klær og seil laget av hasj.

Problemet med disse stoffene er sterkt overdrevne da de ikke egentlig er vanedannende, men det er interessant, siden man kjenner på seg at når så mange offentligheter og land likevel har gjort de forbudt, med en så stor pekefiner, så er det akkurat som man tenker det være en ordentlig og mer logisk grunn. Hvorfor blir alle oppdratt til å se på stoffene som farlige, hvis de ikke er det? Søsteren min som har jobbet som sykepleier på intoksikasjon-avdelingen sier at hun aldri har opplevd eller hørt om noen innlagt for overdose av slike stoffer. Det er nok heller alkohol, og de sterkere stoffene som heroin og kokain som ødelegger liv.

Jeg husker en bruker og anarkist på youtube, Fakesagan, som sa at han syntes det var bra at slike ufarlige stoffer er ulovlige, om enn bare fordi han trodde det var sunt at det fantes statlige lover som ikke gir mening, slik at folk med for stor naivitet til staten skulle se at lover kan være tull. Interessant påstand, og jeg tror han hadde noe rett i det. Hvis man ser det på den måten. Vi kan alle bli flinkere å ikke stole blindt på autoriteter.

I Amsterdam forsøkes disse stoffene å bli lovlig likevel, og jeg tror egentlig ikke det gir så mye mening å holde en eller annen plante som man blir rolig av ulovlig. Jeg har ingen motargumenter mer. Ingen rasjonelle. Selv om jeg enda undrer om det er en slags årsak til at den er ulovlig, som jeg ikke vet om.

Min eneste fordom til disse stoffene som er igjen for at jeg neppe vil bli noen stor røyker, og den går litt på alkohol også, selv om jeg drikker en gang iblant, kan oppsummeres slik som James Randi sier det.

Prostitusjon og Red Light District

Verdens eldste yrke, som det så ofte kalles, er som kjent lovlig i Amsterdam (og resten av Nederland). Red Light District er en gate i Amsterdam, og er en enorm turistattraksjon. Lettkledde prostituerte står her i vinduer belyst av røde lysstoffrør, og de står kanskje å vinker kunder inn. Et kontroversielt sted, fordi Nederland altså har gjort prostitusjon lovlig.

Det er en merkelig opplevelse å vandre nedover denne gaten. Vi besøkte distriktet sent en Fredag kveld, mot midnatt, og det var en opplevelse jeg ikke vil glemme fort. Følelsen av noe glamorøst, hedonistisk og forbudt-spennende på overflaten, med alle disse hyperseksuelle jentene i vinduene, ble stikkende av en etterfølelse av en ekstrem form for objektivisering, konkurranse og kapitalisert salg av kvinnekropper, med alle negative konsekvenser det nok har med seg. Det er et unikt sted. En undring om hvordan disse kvinnene egentlig hadde det slo meg. Har de det forferdelig? Lever de i et mareritt, eller trives noen av dem i jobben? Alle mulige spørsmål dukker opp, og de blir værende i hodet.

Hvorfor dette er lovlig i Amsterdam har sine historiske grunner. Amsterdam, som en havneby før i tiden var fulle av prostituerte, pga av et ganske stort market av kåte sjømenn som hadde vært på sjøen i månedvis. Det ble etter hvert så mange prostituerte i Amsterdam, syntes folk at noe måtte gjøres, men de kriminaliserte det ikke. De avgrenset i stedet en liten del av byen, og dette ble Red Light District, et sted nok har en kjempegammel tradisjon og har nesten, på sitt underlige vis, blitt et kulturelt og historisk sted. Selv om den fortsatt fyller det samme primitive behovet som det alltid har gjort.

På en måte ligger det en idealisme i hvordan Nederlenderne tenker på prostitusjon. De sier ikke at prostitusjon ikke er et problematisk yrke, tvert i mot så fremhever Nederland det problematiske med yrket, men de aksepterer at prostitusjon alltid vil være der, uansett om det er lovlig eller ulovlig. Filosofien er at ved å holde det ulovlig og dermed gjøre sex-arbeidere til kriminelle, gjør sexarbeidere mer utsatt for risikoer og mer sårbare. Ved å holde det lovlig er de er beskyttet av politiet, så alle rommene de jobber i har f.eks alarmknapper hvis en kunde blir farlig, og det kan skje.

20151121_000635På prostitusjonsmuseet i Amsterdam er det et minnested over prostituerte som har blitt drept av sine kunder. 

Myndighetene har også større mulighet til å slå ned på ‘trafficking’ ved å holde prostitusjon lovlig, og har mulighet til å slå ned på hallikere, som skulle utnytte og ta pengene til de prostituerte. Mer tankevekkende er det at i Amsterdam så har de prostituerte egne har arbeidslag og organisasjoner, der deres stemmer nå kan bli hørt i politiske sammenhenger. De betaler også skatt og har en stemme i samfunnet, som alle andre borgere. På en måte er det faktisk fornuftig, selv om det nok alltid være en kamel for mange mennesker at salg av sex ikke skulle kunne fjernes. Dette har videre vært en diskusjon som senere har vært en krangel mellom Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty og feministiske organisasjoner, som f.eks norske Kvinnefronten. Kvinnefronten vil ikke skille mellom farene med prostitusjon, som er mange, og selve idéen om å selge kropper for sex til menn. Det er forståelig, og jeg er enig i teorien, men jeg undrer om jeg personlig synes Amnesty er mer realistisk i denne sammenhengen.

En annen positiv side ved å holde prostitusjon lovlig er at det også gir en mulighet til å gi folk en større forståelse av hvordan det er å være prostituert, og alt som følger med og på et vis holde folkeopplysning. Vi besøkte Prostitusjonsmuseet Red Light Secrets, og det var et veldig lærerrikt museum, som absolutt anbefales om man er i strøket.

Museet ga et innblikk i hvordan mange unge jenter havnet i yrket, og det var tekster på veggen over noen personlige historier. Disse historiene var absolutt ikke glamorøse. En av historiene omhandlet en kvinne som hadde blitt lurt av en mann til å komme til Nederland ulovlig, da han påsto han hadde funnet en jobb i et hotell for henne, men det viste seg å være en bløff, og hun kom seg ikke ut, var blakk, og ble tvunget til å jobben som prostituert for å overleve, og kom seg bare aldri ut av det. En annen alenemor med barn og ingen jobb var nødt å selge seg en gang, og det ble til flere og flere. Etter å ha jobbet et par år, uten selvtilitt, så spurte hun seg “Hva ellers skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre videre? Hvem vil ellers ha meg nå?” En sterk del av utstillingen var en video av et vindu, der man fikk se mennesker som gikk forbi, og skulle gi en mulighet å se hvordan det var å se ut fra disse utstillingsvinduene. En del ekle nysgjerrige menn sniket rundt, andre var respektløse, kvinner som frynset. Det hadde en virkning. Slik jobbet de hele uken, hver dag, som en vare. En seksjon siden var dedikert til alle prostituerte som var blitt drept av ustabile kunder opp i gjennom.


Sånn er det å se ut av et Red Light District vindu, med tusenvis av stirrende fjes hver dag. En videoskjerm viste. Denne fyren i klippet var usedvanlig ‘creepy’.

Politisk sett tror jeg faktisk det er noe bedre med det sånn som Amsterdam gjør det, selv om jeg forstår mange heller vil late som det ikke eksisterer. Selv om dette er en side av menneskeheten man ikke liker, så så er det å holde det ulovlig og gjemt noe som ikke løser noen ting. Du gjemmer bare noe vi alle vet er der uansett, og gjør livet til sexarbeidere farligere. Red Light District blir også besøkt av mange filmskapere og kunstnere, som lager musikkvideoer og dokumentarer der. Jeg kan egentlig skjønne at filmskapere ønsker å dra dit. Stedet er såpass annerledes at det nesten fremstår subversivt og inspirerende.

Det er klart, det er også et overordnet spørsmål om det moralske ved å selge sex. Behøver det å være noe negativt? Kan sex bare være noe flott og sunt, og at mange har fordommer fra gammeldagse puritanske holdninger bare fordi penger blir byttet, og ikke sex via “ekte kjærlighet”? Mariska Majoor som driver Informasjonssenteret på Red Light District, har tidligere jobbet som prostituert, virker å forsvare yrket, og ser på det å selge sex som uproblematisk. Hun mener likevel alle meninger om det skal respekteres, siden det gjerne reflekterer hvordan individets syn på sex er. Dette er det nok litt sannhet i også. Når mennesker vandrer forbi vinduene i Red Light District og ser alle disse lettkledde kvinnene, så prosjekterer de sitt eget syn på sex på disse kvinnene. Det er tusenvis av forskjellige tanker og holdninger som prosjekteres på disse kvinnene i vinduene. Det er litt vanskelig å vite at ens egne tanker nødvendigvis er de korrekte.

Etter å ha lest noen intervjuer med prostituerte så virker det som noen av de påstår de trives med jobbene sine, og spesielt når noen “hot studs” som besøker dem. Andre innrømmer at det er en påkjenning mentalt, men siden betalingen er såpass god kan de ta uker av, som hjelper dem. Holdningene blant prostituerte er ganske forskjellige. Før man blir for relativistisk, så viser likevel en god del studier viser at hvis kvinner har gode valg så velger de ikke sexarbeid, så det er fullstendig plausibelt at noen av disse kvinnene rasjonaliserer det de driver med, til å være mer positivt enn det er. Det er et komplekst tema å bli klok på.

Red Light District inneholdt også Casa Rossa, et slags snuskete sex-teater, som jeg ikke visste om. Den rosa elefanten minner meg om elefanten i Circus Merano, som ga en merkelig vibb. Ellers en mengde sexbutikker, men jeg besøkte ingen av dem.

Aktiv Dødshjelp, Eutanasi

pasient3En annen ting med Nederland er at de er en av de svært få landene i verden, for uten om nabolandene Belgia og Luxemburg, som har aktiv dødshjelp. Dette er et ganske mørkt tema for mange, men etter å ha reflektert mye over dette selv de siste pr årene, så er jeg fullstendig av den mening at både eutanasi og assistert selvmord burde være lovlig. Å kunne forlate eksistensen hvis man ønsker det, burde opplagt være en menneskerettighet, og det er jo logisk, ettersom ingen kom til verden av eget valg. Spesielt hvis personen er i sterk lidelse, og ikke mer har mulighet til å ha kvalitetsliv, f.eks kun er sengeliggende og uten mulighet til forbedring, hvorfor skal han eller hun være tvungen til å henge igjen? Hva slags årsaker skulle det finnes for å nekte at noen andre skal få dø, hvis det er dette de vil?

Klart, man kan jo skille mellom de mer opplagte sakene. Vi kan jo diskutere dette i grader. Vi har jo gamle og svært syke mennesker, som likevel kommer til å dø innen kort tid, og at de skal få lov å slippe ut av eksistensen, bare på grunnlag av å la dem slippe lidelse. Det er et annet scenario, og det er om en mann eller kvinne, ung eller gammel, som bare ikke ønsker å leve mer, og vil ta livet sitt. Denne personen burde ha rett til å dø når han eller hun vil, og på en human måte.

Jeg er for aktiv dødshjelp i omså alle former. I verden i dag er det allerede mange mennesker hver dag som tar livet sitt av forskjellige grunner, så hvorfor ikke kunne gjøre det på en trygg og avskrekkende måte? Det er ingen verdig måte å dø på om den innebærer at noen finner en hengt i et tau fra en taklampe, eller skylt opp i fjæra eller med hjernen skutt utover veggen. Hvis noen virkelig er sikker på at de vil dø, og det er mange som er, så burde de kunne gjøre dette på en smertefri og verdig måte, og egentlig når som helst. I alle fall etter de er myndige.

Jeg studere litt på hvordan Norge ser på dette temaet, fordi vi er jo ganske progressive på noen områder, i forhold til mange andre land, men her er vi ganske langt bak. Selv om det virker å være skuffende universelt.

F.eks er det skuffende at det bare er ungdomspartiene til FrP og Venstre som ser ut til å støtte dette. Når det kommer til FpU så vet jeg jo at de er veldig økonomiske liberale, Ayn Rand-dyrkere hele gjengen, så jeg tipper det er noe av grunnen. De vil med andre ord kutte kostnader, først og fremst. Når jeg ser at DLF, Det Liberale Folkepartiet, også støtter aktiv dødshjelp, så tipper jeg det er samme årsaken. Alt det partiet handler om er å kutte statlige utgifter.

At KrF og religiøse foreninger er i mot aktiv dødshjelp overrasker meg ikke, med tanke på deres utdaterte og forferdelig gammeldagse tankegods. Jeg er mer overrasket over at venstresiden ikke har en sterkere mening om dette. Jeg har stusset over argumentene i mot aktiv dødshjelp. Tidligere Nadja Hadik hadde gjort en dokumentarserie, der en av episodene var viet til temaet. Hun reiste til Belgia, som støtter aktiv dødshjelp, og hun møtte en kvinne som ønsket å dø. Nadja Hadik hadde riktignok noe religiøst tankegods med seg, så det kan være litt av grunnen til at hun fremsto litt på gjerdet, men hun gjorde egentlig en ganske god og sympatisk figur. Hun var veldig åpen til å høre hva forskjellige mennesker mente.

Uansett, hennes største motargument var at hun var redd eldre mennesker skulle føle seg som en byrde økonomisk, eventuelt muligens en byrde for andre, og at de derfor av skyldfølelse skulle ønske å dø. Dette var hennes største bekymring, og at et medmenneskelig samfunn ikke burde tenke slik. Jeg kan bare gjette dette er en vanlig bekymring blant politikere på Stortinget i Norge, særlig de på venstresiden som ikke vil at slike ting skal bli telt i kroner og ører.

Jeg kan til dels forstå denne bekymringen, men som mennesker fra dokumentaren på mange måter fikk frem, så er dette sjeldent en motivator for aktiv dødshjelp. De fleste som ønsker å dø er folk med ulidelige smerter, og som ikke har utsikt til å bli friske igjen, så dette argumentet er i stor grad basert på uvitenhet.

Utover denne grunnen så ser jeg for meg at det mer mest religiøse argumenter som går i mot aktiv dødshjelp. Ideen om at livet har en mening, er hellig, er en gave, er skapt, etc.  Derfor ble jeg veldig overrasket at en sekulær forening som Human Etisk Forbund, sier de er ubestemt og ganske splittet. Hva går det av dem?

Organisasjonen er delt i to fløyer angående temaet. Den ene fløyen av Humanetisk Forbund går med på idéen at det er en rett til sitt eget liv, og sin egen eksistens, men en annen fløy av partiet babler tydeligvis om at det går mot grunnprinsippet av “menneskeverdet”, som visstnok er en “grunnpilar i humanismen”. Hva fabler de om? Er humanisme å irrasjonelt holde på menneskeliv av prinsipp, selv når de lider og ikke ønsker å leve mer? Jeg hadde håpet mer av en humanistisk organisasjon. Noen ganger undrer jeg om jeg egentlig er en humanist.

En skuespiller jeg hadde i en kortfilm jeg laget for mange år siden satt i fengsel i et par år for å hjelpe å assistere et selvmord til en venninne som ikke ønsket å leve mer, og det er litt av en historie. Jeg kan forstå at dette er et mørkt tema for noen, og jeg kan kanskje sympatisere litt med de som aldri har tenkt over tematikken ordentlig, men jeg opplever det å være mot aktiv dødshjelp, som veldig egoistisk.

Hvorfor egoistisk? Vel, at man ikke vil gi slipp på de man er glad i, selv om de lider og vil dø, men faktisk også på en mer overordnet og psykologisk måte når man er i mot ideen på et generelt grunnlag. Jeg tror det som underbevisst skjer når noen er i mot aktiv dødshjelp er at disse individene ikke vil bli påminnet om sin egen dødelighet, eller kjenne på idéen at noen kanskje ikke synes livet er godt, og vil dø, fordi det er noe de selv kanskje fornekter. Slike mennesker vil ikke forstå konseptet at noen ønsker å ikke leve mer, så de begynner å argumentere i mot det av grunner som derfor blir egoistiske. Det motsatte av egoisme ville være å akseptere og støtte deres ønske. Folk som ønsker å leve får leve, og de som ønsker å dø får dø.

Jeg håper Norge kan gå foran som et progressivt land og innføre dette. Da hadde jeg vært ganske stolt av min kultur, for en gangs skyld.


Jeg og søsteren min syntes det var interessant at homofili er såpass åpent og progressivt i Nederland. Ingen av oss veiver den veien, men vi er veldig sympatiske til de som er. Amsterdam virker å være sympatisk de også. Der man mange andre steder av verden så på det som en sykdom (eller noe dekadent) helt frem til 60-tallet, og kampen om like rettigheter fortsatt er en tung kamp mange steder i verden, så hadde liberale Nederland allerede dekriminalisert homofili i 1811, den første homsepuben åpnet i 1927, og det meste av rettigheter gitt allerede i 1946. Imponerende.

20151119_170058Vårt største og underligste funn i Amsterdam var da vi letet etter Game Over?-butikken, og fant et lysende skilt til en inngang til en “Gay Sauna Amsterdam” i en bakgate. Vi tenkte litt sånn “hva pokker?”… Vi gikk ikke inn, det ville vært for rart, men jeg merket meg at korridoren inn hadde en hylle fylt med sex-leketøy. Da vi kom tilbake til hotellet, og jeg leste mer om stedet så vi at, joda, stedet var så absolutt en homofil sauna. For tilfeldige fremmede homofile å møte folk i, og folk hadde også åpent sex der inne. Noen brukeranmeldelser til steder, og som også hadde bilder fra stedet, antydet såpass. Ikke akkurat en blyg.

Vi gikk forbi stedet en andre gang, bare av fascinasjon, når vi først var i samme område, og da kom det en veldig liten, tynn og eldre asiatisk mann snikende ut. Han hadde nok ikke håpet noen skulle stå utenfor inngangen til saunaen, spesielt noen som ikke hørte til, og han så skamfull ut da han kom ut, at han nærmest skrumpet sammen bortover mens han gikk.. før han plutselig pilte avgårde i full fart. Jeg vedder en tier på at han kanskje ikke var åpen homofil, men hadde en liten ‘forbudt’ utskeielse der inne. Kanskje for første gang. Skammen tok han, stakkars. Vi burde kanskje ikke vært nysgjerrig på hvem som kom ut, og tenkte ikke på det slik, men med slike ting er det vel ikke alltid like lett å forstå sosiale grenser. Hvordan skulle vi vite at han reagerte slik?

Jeg fant også ut at Amsterdam har egne homofile svømmebasseng, og noe så merkelig homofil hjemmehjelp, som høres helt bisart ut, men antageligvis er for homofile eldre som helst vil ha homofile pleiere? Det er det eneste som gir mening. Utrolig spesielt.

Amsterdam hadde også en eksklusiv homofil og lesbisk boksjappe, Vrolijk. Ganske unik sjappe, med en for kvasikafé på toppen(det var noen få bord, og en kaffekanne). Butikken hadde et stort utvalg i bøker, og masse filmer som omhandlet homofili og lesbiske. Jeg fant også en norsk film der, “Fjellet” av Ole Giæver. Vi kjøpte en barnebok om to homofile pingviner.

20151119_213638Ellers var det jo en del sexbutikker, både i heterofil og homofil versjon. Et vindu hadde dette….

20151119_224714En dildo-borr? Jeg aner ikke om dette er ment humoristisk eller ikke, men man må jo bare tvetydigheten!


Amsterdam var i alle fall en flott opplevelse. Sjekk ellers ut Christoper Schau sin eminente Nederlenderen.